Norge elsker individualister… Heeelt til de faktisk blir det.

Hva mener jeg med det? Jo, du bor i et land hvor du (på papiret) står helt fritt til å velge din egen vei. Men samtidig – med vissheten om at flokken følger nøye med, med sylskarpe argusøyne, på hvilken vei du faktisk velger.

Jeg vet det er mange som meg, som har kjent dette blikket henge med gjennom livet. Hele livet har jeg vært litt underdog, litt rar, litt outsider, litt uforutsigbar og uforståelig for de rundt meg. En inspirerende en, kanskje, men likevel, litt sånn «Ugh, hva er det hun finner på NÅ, da.»

Og ofte har jeg lurt på hvorfor de som har hatt mest tvil til det jeg har satt meg fore, og fått meg til å føle på skam eller underlegenhet, er akkurat de som har vært mest stolt over å kjenne meg når jeg faktisk kom i mål med et prosjekt, eller gratulert meg høyest når jeg pesende har veltet over målstreken.

Vi liker veldig godt å kalle det for «Janteloven» når vi opplever det selv. Men jeg har lyst å gruble litt høyt, på hva jeg føler at dette fenomenet faktisk er.

Visste du for eksempel at liberale Norge scorer skyhøyt på det forskerne kaller sterke sosiale normer? Altså alle de usynlige reglene for hvordan vi bør leve, tenke, oppføre oss og passe inn. Da jeg oppdaget det, falt jeg ned i et skikkelig kaninhull av forskning om flokker, avvikere og noe som kalles «The Black Sheep Effect». Men heng med litt til. Vi skal tilbake dit.

På tur inn i dette grubleriet vil jeg du skal minnes Ari Behn – og hvordan han ble beskrevet og latterliggjort. Jeg husker godt reportasjene, parodiene og kommentarene. Hvordan han ble fremstilt som en slags nasjonal klovn; for følsom, for teatralsk, for høyrøstet, for mye.

Jeg husker ikke engang hvem som karikerte ham etter utgivelsen av «Trist som faen» men jeg husker godt setningen «Og så leste han fra heftet sitt». Jeg husker hvordan han dediserte inderlige dikt til prinsessen på direktesendt TV, snakket om store følelser uten blygsel, var stadig berørt av livet og ville «skyte bjørn og knuse stein» etter datterens fødsel, og stadig sa ting som fikk halve landet til å himle med øynene eller fråde med fredagstaco i munnvikene.

Han uttrykket seg ekte – han viste frem fargene i sjelen sin og turte å vise inderlighet, begeistring og sårhet.

Ari fortsatte å være seg selv, men var nesten hjelpeløs mot kvikksanden til medie-Norge og det nådeløse kommentarfeltet. Han passet bare liksom så innmari dårlig inn i forestillingen om hvordan en norsk mann skulle være, hvordan en ordentlig forfatter skulle være, og definitivt hvordan en kongelig svigersønn skulle være. Han fortjente dermed å bli flådd.

Og så endte han livet sitt. Vi leste i alle medier; Ari Behn, (47) død.

Og nærmest over natten skjedde noe merkelig. De samme egenskapene som hadde gjort ham latterlig, ble plutselig beundringsverdige. Han var ikke lenger for følsom, men modig. Ikke for eksentrisk, men original. Fargerik. Sterk. Et forbilde. Slettes ikke for mye, men bare helt uvanlig levende.

Jeg tror det handler om et dypt menneskelig mønster. Vi har en tendens til å mistro mennesker mens de utfordrer normene, og beundre dem når historien er ferdig skrevet.

På sidelinjen: Jeg tror og spår også at Nerdrum er offer for dette fenomenet. Den dagen han ikke lever lengre, vil hans legendestatus trolig vokse inn i himmelen og de folkene som kritiserer han i dag, vil hylle ham som en helt.

Vi nordmenn liker å tro at vi er rebelske individualister. Men innerst inne har vi med oss en programmert idé om at konformitet og likhet er en av våre viktigste verdier. Hvorfor??

En kulturpsykolog som jeg synes er skikkelig inspirerende på dette feltet, er Michele Gelfand. (Les fine og oversiktlige artikler på magmaforskning.econa.no) Hun har forsket på dette, og hennes rapporter finner et snodig paradoks:

Norge er, juridisk sett, et av verdens frieste land å leve i, men også et samfunn med ekstremt rigide sosiale normer. Det skal nesten ingenting til før du er utenfor sandkassa. Vi er helt på toppen av skalaen på hvordan vi måler «tightness in cultural norms», i tet med feks. Pakistan og India. Når du legger til våre ressurser og juridiske rettigheter vil dette i praksis si at vi kanskje tolererer mindre avvik enn noen andre steder i verden.

Men det jeg tenker kanskje er det mest interessante?

Det er hvordan historien vår er full av mennesker som ble hyllet i ettertid og motarbeidet i samtid. Innen sosial identitetsteori har forskere lenge vist at grupper ofte reagerer sterkere på avvikere innenfor egen gruppe enn utenfor. Det kalles ofte «the black sheep effect».

En person som bryter gruppens normer kan oppleves som mer truende nettopp fordi vedkommende er en av oss. Og det truer vår egen identitet.

Ooog fordi avvik er mye lettere å beundre når det har blitt validert. Når boka er skrevet. Prosjektet kom i havn, drømmen ble realisert. Når maleriet er solgt eller kunstneren er død. Kanskje når firmaet er bygget …eller risikoen har blitt fjernet, da.

For det vi elsker, er eeegentlig ikke individualisten. Vi elsker bare den romantiske historien om individualisten. Altså… Den ferdige historien. Med hardcover. Den som allerede har fått et lykkelig utfall.

Den levende individualisten er langt vanskeligere å håndtere.

For han eller hun minner oss om noe de fleste av oss prøver å glemme; at alle store sprang begynner som noe som kan se ut som en dårlig idé. Og at ingen vet hvem som er geni og hvem som er idiot før lenge etterpå. Det er derfor flokken nesten alltid er sent ute med applausen. Den vil først vite hvordan historien ender, før de kjøper aksjer.

En annen kunstner jeg har sitert før, er den britiske kunstneren Grayson Perry. Han er transvestitt, identifiserer som mann, er gift med kvinne og har en datter, men kler seg ofte som dame gjennom sitt alter ego, Claire. Han pleier å spøke med at det minst aksepterte ved ham i flokken «kunstverdenen», ikke er kjolene eller eksentrisiteten, men at han er keramiker.

Det får meg til å humre.

Jeg kan ikke sitere ham ordrett, men husker at på hans utstilling «Standing out and fitting in» sa han noe som traff meg så hardt:

«In the art world, you can be a transvestite, you can be controversial and outraging … but for God’s sake – DON’T DO POTTERY!»

Og akkurat det sier noe om normene. Om boksene våre. Dette med at vi representerer en felles forståelse. At grupper beskytter sin egen identitet ved å devaluere mennesker som utfordrer den. Når noen bryter med disse forventningene, oppstår det ofte en merkelig omskriving.

De samme egenskapene som før ble beundret, får nye navn. Dette har jeg erfart selv gjennom hele livet mitt.

Når du er innenfor: Selvstendig og fri.
Om du havner utenfor: Sta og egoistisk!

Når du er innenfor: Kreativ og fargerik.
Om du havner utenfor: Eksentrisk hippie!

Når du er innenfor: Kritisk tenkende og smart.
Om du havner utenfor: Vanskelig!

Når du er innenfor: Følsom og intuitiv.
Om du havner utenfor: Dramatisk og emosjonell!

Ikke fordi personen nødvendigvis har forandret seg. Men fordi egenskapene ikke lenger tjener den historien gruppen forteller om seg selv. Og er det én ting det virker som om flokken hater, så er det usikkerhet. Derfor har jeg landet på en enkel foreløpig gruble-hypotese om dette jeg smaker på…

– Hva er egentlig forskjellen på en visjonær og en idiot?

Tid.

_______________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.