Vi blir alle nødt til å gå gjennom perioder av livet mens vi befinner oss i en krisetilstand. Helt uten dette beskyttende skallet vi har rundt oss når vi føler trygghet, tillit og tilhørighet.

Når bunnen vår ramler ut, svever vi brått i det ukjente. Vi mister fotfeste, veien, eller kanskje enda verre – oss selv.

Slik som en krabbe må forlate det gamle og litt for trange skallet sitt, må vi noen ganger i livet åle oss ut av det som ikke lengre passer – og finne oss i å være sårbare bløtdyr helt til vi gror et nytt, romsligere skall som rommer vårt nye selv. 

«Hvordan går det egentlig med deg?» er et vanlig spørsmål som kan være skikkelig vanskelig å svare på, uansett hvem som spør – og ofte er det like vanskelig for mottaker å ta i mot et ekte svar. Hadde de ikke kunne droppet det ene ordet; «egentlig.» Hvordan går det e g e n t l i g med deg. Stor forskjell.

– Hvordan går det med deg? – Jo, takk fint, hva med deg? …Enkelt.

Men hvilken respons ønsker du fra mottaker om du svarer at «det går e g e n t l i g helt usannsynlig dritt – og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom denne uka».

Det er så lett å gå i fellen med å gi råd til motparten som går gjennom en krise. Å være den som gir fasiten på problemet noen står i. Den som spør, vil jo ofte bare at du skal ha det godt så fort som mulig. Men av og til finnes ingen svar som hjelper. Det er bare faktum at det gamle skallet må av – og det Tar jammen Tid å gro et nytt. 

Men råd er jo ikke det man trenger. Man trenger aksept for endring og krisetilstand. 

Aksept på egne vegne er:

«Skallet mitt ble for trangt – jeg måtte ut av det. Nå er det farlig, ukjent, utrygt, kaldt og skummelt. Men jeg skal få et nytt skall, jeg vet det. Det er bare fryktelig vondt å mangle skall.»

Aksept for andre er: 

«Jeg hører hva du sier. Så vondt at det er slik du har det for tiden.» «Si fra om jeg kan gjøre noe for deg.» «Du kan gjemme deg bak mitt skall, om du trenger det.» 

Aksept er også å erkjenne at det ikke finnes fullendte tilstander av enten det ene eller det andre. Man er ikke bare «deprimert» og man er ikke bare «lykkelig» – man fyller hele skalaen. Noen ganger er dette ganske forvirrende.

Du kan gi slipp på noe frivillig, men likevel føle sorg over tapet. Du kan føle deg slukt av mørket, men likevel oppleve øyeblikk av lykke. Du kan savne hva du hadde, men likevel føle større savn etter noe du ikke ennå har hatt. Du kan være svak og erkjenne det, uten at det gjør deg noe mindre sterk.

Du er alt det du er, på samme tid. 

Vi må alle bli litt rausere med vår egen aksept. Og så må vi huske å gi den som har det vondt, lov til å ha det vondt. 

Vi er alle bare bløtdyr i ulike vekstfaser – og Ting Tar Tid.

 

#verdensdagenforpsykiskhelse