“Hvor hører du til?”

Et lite spørsmål som ofte kan føles mer som en bestilling: «Hvor hører du til og hvilken flokk er din?» Eller kanskje «Hjelp meg litt kjappere med å kategorisere og sette deg i boks.» Nordlending. Søring. Stril. Bambling. Flyktning. Siddis. Pakistaner.

Alle er forenklede merkelapper som forklarer kjapt ett eller annet som egentlig… ikke sier noen verdens ting.

Spørsmålet ønsker ikke nyanser fra meg. Som at jeg har bodd ti ulike steder og egentlig føler meg mer som en potteplante enn et tre med dype røtter. Jeg føler meg hjemme overalt – men kjenner ikke at jeg «kommer fra» eller «tilhører» et spesifikt sted.

Men, spørsmålet vil bare ha en kjapp forklaring på dialekten eller aksenten som fortsatt sitter fast i kroppen din, om stedet som liksom skal blusse varmt av gjenkjenning hver gang noen nevner navnet på det, som om tilhørighet var noe man fikk utdelt sammen med fødselsattesten. Ah, røtter. Hjemplassen. En nostalgisk fortelling om bekken bak heimhusan.

Så svaret mitt blir jo da stoppested nr 1 av 10: Fauske i Nordland.

Fauske. Snø, kulde og mørke som jeg kjenner i kroppen før jeg kjenner det som minne. En dag der oppe kunne vare som et blink – sola stakk hodet opp mot horisonten, men så ombestemte den seg, la seg ned igjen før jeg rakk å spise ferdig lunsjen. Tjue timer mørke. Fire timer nesten-lys. Og så, om sommeren, det rake motsatte: Tjuefiretimerslys med solskinn som presset seg inn gjennom gardinene klokka to på natta, så jeg lå våken med en slags forvirret kroppslig følelse av at verden hadde glemt å slå seg av.

Men mest: Å vasse i snø til knærne. Alltid, alltid måking. Snøskavler til hustaket. Sparken parkert med stanga inn mot butikkveggen. Å alltid fryse, uansett hvor mange lag jeg hadde kledd på meg. Selv på sommeren.

Og noe annet stedsspesifikt: Blikket jeg lærte meg å kjenne igjen på avstand – det blikket som fant deg fordi du hadde en for fargerik jakke på –eller hadde vært for høylytt, eller bundet skjerfet på en måte ingen andre gjorde.

Jeg husker ikke hva jeg gjorde galt. Jeg husker bare kroppen som visste det, før hodet fikk beskjed. Småbyfenomenet som kommuniseres kun gjennom det subtile blikket: «Her viker vi ikke fra normene.» Vi går i takt. I flokk. Vi oppfører oss «vanlig». Og jeg var alltid litt feil.

I Trondheim var jeg et menneske uten hud ennå. Jeg var atten, og bodde med min første samboer, før jeg ante noen verdens ting om hvem jeg var som menneske, hva jeg stod for og hva jeg egentlig trengte. Tosomhet uten livserfaring. Kun tilstedeværelse, undring og stadig læring. Det første, uunngåelige bruddet. Og så, første studentkollektiv. Min første hybel, i kollektiv med to gutter som samlet absurde mengder panteflasker i et helt eget rom bak kjøkkenet.

Jeg minnes hybelkaniner, koreapanel og klissete linoleum. Det lå alltid en stor, naken og tørr Norvegia-ost på kjøleskapshylla, uten plast, uten boks, skåret så skjevt med ostehøvelen at den etter hvert lignet en salrygget gammel hest. Jeg var den eneste som hadde behov for at det kanskje kunne rengjøres litt med jevne mellomrom. Og den eneste som bar ut søpla før fluene rakk å legge egg.

Så, et nytt studentkollektiv i en ny by.

Bergen ga meg buekorpset gjennom hybelvinduet hver søndag, og en følelse av at hele byen tok meg inn i takten sin – jeg husker hjertet mitt som fulgte trommene, at jeg gråt en gang av bare det, uten grunn, bare fordi det var så jævla vakkert å høre noe marsjere stolt forbi vinduet mitt akkurat der jeg bodde. Buekorpset var en ting man enten skulle elske eller hate. Kanskje gjorde mange begge deler. Men jeg elsket Bergen, og følelsen byen gav meg.

Så flyttet jeg utenfor byen. Jeg var en periode samboer med en mann som var mer borte enn hjemme. Jeg lærte meg å dekke bord til én med samme omhu som til to fordi jeg ikke orket at tomheten på tallerkenen skulle se ut som tomhet. Jeg savnet det sosiale med kollektivet. Med sentrum. Jeg husker at jeg sto foran komfyren og tenkte: jeg vet ikke hva jeg leter etter, men jeg tror ikke jeg finner det her.

Oslo. Først en kort periode i ungkarsleiligheten til det jeg trodde var mannen i mitt liv. Så kjøp av vår første bolig sammen, på Bislett. Der kom barna. Jeg husker hendene mine som lærte seg vekten av et nyfødt hode. Hvor skjørt alt var. Tilværelsen føltes som porselen. Hjertet mitt som sprengtes av kjærlighet og rå følelser. Gråt, latter, smerte, alt på samme tid. Kroppen min, som plutselig var en annen. Hvor tilfeldig livet føltes. Nydelig, og overveldende på samme tid. De store førstegangsopplevelsene. Å bli voksen. Å amme. Å stifte aksjeselskap. Å holde alt sammen. Å søke barnehageplass. Å lage seg et ekte liv.

Så Porsgrunn. Å velge en ny by på grunn av et forlatt herskapshus. Til huset vi begge kalte Drømmen fordi vi trengte et ord stort nok. Et felles prosjekt, en ambisjon og en risikovilje ingen andre var villig til å satse på. Den historien ligger andre steder på nettet nå, fortalt av folk som ikke bodde der. Jeg trenger ikke gjenta den.

Det jeg kan si er dette: Det var vakkert, lærerikt og jeg holdt på å dø der. Ikke i kroppen, ikke i arbeidsmengde, men i hvordan det formet meg over tid. Sjelen min visnet i takt med den blomstrende suksesshistorien.

Tretten år senere. Skilsmisse.

Jeg var villaeieren som sov på en sofa hos familie som en gjest i mitt eget liv, mens huset ventet på å bli solgt. Uker som ble måneder. Barna som pendlet mellom mor og far. Jeg husker ikke å ha grått så mye noen gang – ikke stille gråt, men den eksistensielle krampetypen som tar tak i mellomgulvet og vrir til det er hult.

Det jeg ikke trenger å utbrodere, men som ligger der uansett: et annet sted, i et annet hus, fortsetter en ny kjernefamilie uten meg – en jeg ikke lenger er en del av, men som jeg likevel kjenner meg selv konkurrere mot, uten at det er en kamp jeg noen gang kan (eller vil) vinne.

Jeg er førti år og jeg bor i mitt tiende hjem. Ellevte, om du teller med den lille skrivestua jeg har kjøpt meg og skriver dette fra. For aller første gang i hele mitt liv opplever jeg hvordan det er å leve fullstendig alene. Ingen som puster i naborommet. Ingen hybel-ost, ingen buekorps, ingen kofferter i gangen på tur til Singapore, ingen familie som venter på middag klokka fem.

Jeg vet ikke ennå hva den stillheten er. Mange netter er den et sår som ikke gror. Andre netter, uten forvarsel, kjenner jeg den som noe helt annet – rommet mitt, A room of one’s own – uten at noen andre har bestemt hvordan det skal møbleres. På godt og vondt.

Jeg kan undre på hvordan det føles å være helt trygg. Å bare vite at man hører til og at røttene gror dypt, dypt og ikke velter i stormen. Å være en del av noe større. Og så kan jeg kjenne på styrken i det å være løsrevet: Å kunne pottes om – uten å visne av sjokket.

Kanskje er ikke røtter noe man har eller ikke har, som øyenfarge. Kanskje er det en øvelse man gjør på nytt, hver gang man flytter inn i et nytt rom og lar kroppen bestemme at dette, akkurat nå, er hjemme — uansett hvor kort eller lenge det måtte vare. Og det er kanskje det eneste rotsystemet noen av oss egentlig får.

__________________________

Av Mona Stenseth

Billedkunstner og myk terapeut med hard penn. Spaltist i Telemarksavisa 

Kronikk publisert i TA 14. august 2026