Det er noe i luften for tiden. En følelse av en verdensorden som imploderer i sakte film. Nyhetsbildet flimrer som et overopphetet maskinrom: kriger, klima, økonomisk uro, politiske skyttergraver. Alt går fortere enn før, og likevel føles det som om vi står fast i et slags historisk tidevann som trekker seg tilbake før noe stort slår inn.

Det er lett å spørre seg: - Hva er egentlig poenget med alt dette?

Men det er nettopp i slike tider at livet viser seg fra sin mest konsentrerte side. Som når mørket faller tidligere på høsten og lyset fra vinduene plutselig blir synlig.

For midt i verdens angstfulle puls finnes det bittesmå, stille glimt av mening.

De finnes i lukten av varm kaffe på et kaldt og uferdig hyttekjøkken en tidlig morgen, servert til noen som fortsatt ligger under en varm dyne. I vennskap som overlever stillhet og vekkes til live av en ti minutters samtale. I latter som oppstår med en fremmed i do-køen, uten at noen av oss helt vet hvorfor.

De finnes i hendene til min venninnes barn som tegner sin første hest og er fullstendig overbevist om at den er vakker.

Eller i synet av naboen som lufter sine fire sorte schnauzere. Hver gang blir jeg rørt. Jeg tenker at det er så vakkert: Et menneske har skaffet seg en hund som er så elsket at det ikke holder med én. Ikke engang to eller tre. - Nei, jeg må faktisk ha FIRE av disse for å få nok.

Vedkommende passerer uvitende forbi, mens jeg sitter med blankt blikk bak vinduet. Ikke skjønner jeg helt hvorfor det rører meg så, men det stiller jeg heller ikke spørsmål ved.

Det finnes en slags motstandskraft i disse små øyeblikkene. Ikke den høyrøstede, heroiske motstanden vi ofte hyller, men en mer lavmælt form: mennesker som fortsatt lager hverdagsmiddag til hverandre, planter blomster, forelsker seg, lager kunst, lærer barn å lese og åpner rom for hverandre.

Sivilisasjonen bæres i virkeligheten av slike tidløse handlinger. Historien kan til tider ligne en stormfull sjø. Men livet leves ikke ute på havet. Det leves i vikene, i havnene, i de små rommene der mennesker møtes ansikt til ansikt.

Der finnes kunsten. Der finnes musikken. Der finnes håndverk som går langsomt fra generasjon til generasjon. Der finnes historier som fortelles igjen og igjen rundt kjøkkenbord.

Når verdensordenen vakler, får slike ting en merkelig tyngde. Ikke fordi de løser de store problemene, men fordi de minner oss om hva som faktisk står på spill.

Et menneske som maler et bilde, planter et tre eller lærer et barn å se farger i stedet for bare skjermlys, gjør noe radikalt: De insisterer på at livet fortsatt er verdt å leve.

Og kanskje er det nettopp dette som er vår viktigste oppgave i urolige tider.Ikke å forstå alt. Ikke å kontrollere alt. Men å holde liv i de små flammene av menneskelighet.

Å lage vakre ting.

Å ta vare på hverandre.

Å ta i mot sollyset når det skinner på en.

Å være fysisk og emosjonelt til stede i det lille livet vi faktisk har fått utdelt.

Verdensordener har alltid kommet og gått. Imperier har reist seg og falt som tidevannsbølger i historien. Men gjennom alt dette har mennesker fortsatt å bake brød, skrive dikt, male vegger, synge for barna sine og forelske seg under stjernehimmelen.

Kanskje er det der svaret ligger.

Ikke i de store systemene, men i det stille faktum at livet fortsatt folder seg ut, hver eneste dag, i millioner av små rom.

Så lenge det skjer, finnes det fortsatt håp.

(Og det gjør jeg også)

Det plinger i Vipps fra min ellers varslingsfrie telefon.

Mitt forsøk på malekonsentrasjon blir avbrutt av en regning fra Telenor. Den pleier å ligge på rundt 700 kroner. Denne måneden er den 995.

Hvorfor det, egentlig?

Jeg kjenner den lille irritasjonen. Prøver å åpne fakturaen. Feilmelding. Prøver én gang til. Samme. Jeg vet hva som venter hvis jeg går videre: innlogginger, koder, kundeservice først med robot og om man er heldig: et menneske, forklaringer som begynner med «ifølge våre systemer».

Jeg lukker appen.

Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Men fordi jeg har en malepensel i hånden og vet at det vil koste meg mer enn 295 kroner å ta det opp akkurat nå. Det vil koste konsentrasjon jeg allerede har brukt opp.

Og det er ikke bare Telenor. De står i kø med hundre andre.

Flyplassparkeringen som registrerer at jeg stod der i elleve minutter. Ti var gratis. Elleve koster 99 kroner. 79 av dem er gebyr. Jeg betaler ikke for parkering. Jeg betaler for ett minutt utenfor systemets presisjon.

Eller 399 kroner i året for et videoprogram jeg brukte intenst i en kreativ fase. 39 kroner i måneden for en syklusapp jeg lastet ned i en periode hvor jeg ville forstå kroppen min bedre. Nå går trekket stille.

Jeg merker det ikke før jeg sjekker transaksjoner på kontoen.

Det er ikke de store beløpene som gjør meg urolig. Det er summingen. Følelsen av at økonomien min er et landskap av små sluser som åpner og lukker seg uten at jeg helt styrer dem.

Sånn som Netflix. Jeg tegnet abonnement for å se én film for fire måneder siden. Tenkte jeg skulle si opp etterpå. Filmen var ferdig på to timer. Abonnementet lever videre.

Ingen månedlig kvittering som minner meg på at jeg fortsatt er kunde. Ingen e-post med en enkel «ønsker du å avslutte?». Det bare trekkes. Stille. I bakgrunnen.

Som en bendelorm.

Den skriker ikke. Den bare ernærer seg.

Det er meldingen på ferie om at iCloud er full. Bildene stopper. «Oppgrader lagringsplan.» Hva er alternativet? Å begynne å slette minner?

Det er Duolingo for datteren min. Årsabonnement på nyttig læring. Det er treningssenteret jeg ikke går på lenger. Oppsigelse må skje fysisk. I resepsjonen. Innenfor åpningstid.

Som om terskelen for å melde seg av er selve forretningsmodellen.

Ved årsoppgjøret ser jeg at næringsforsikringen har økt fra 1300 til nesten 1800 kroner i måneden. Ingen dramatisk beskjed. Bare en justering. Kanskje kom det et varsel på økningen i nettbanken. Jeg aner ikke. Jeg får hundrevis av varslinger i uka. Systemet forutsetter at jeg klarer å sile alt.

Nok en ny normal. Jeg leser tallene og kjenner at jeg ikke engang blir sint. Jeg blir trett.

Det er den trettheten jeg kjenner igjen hos andre også. Den lave, jevne. Ikke eksplosiv. Ikke politisk i formen. Bare vedvarende.

Alt er abonnement. Lisensbasert. Til låns. Alt er automatisk. Alt fornyes.

Det er lett å si ja. Det er arbeid å si nei.

Facebook er «gratis», men jeg vet at det ikke stemmer. Enten betaler jeg med penger, eller med oppmerksomhet og data. Med innsikt i livet mitt. Søvnen min. Forbruket mitt. Barnets interesser. Jeg får tilgang. De får kartet.

Ingen roper. Ingen truer. Men plutselig koster det penger å beholde dataene sine. Og å ikke få enda mer reklame opp.

Det er nettopp det som er så effektivt.

Jeg kan ikke melde meg ut av telefon. Av bank. Av digitale infrastrukturer. Jeg kan bare administrere dem. Være på vakt. Huske å si opp Netflix. Huske å sjekke fakturaen. Huske å lese vilkårene.

Og når jeg ikke gjør det, når jeg lar en feilmelding bli stående fordi det er det siste jeg orker den dagen, er det lett å tenke at det er jeg som er ustrukturert.

Men kanskje er det ikke det.

Kanskje lever vi i en økonomi som er bygget rundt at vi skal bli slitne. Rundt at det koster mer å protestere enn å betale. Rundt at minnene våre, helsen vår, barnas læring og vår egen synlighet er koblet til de mange små, kontinuerlige trekk.

Det føles ikke som et ran.

Det føles som en langsom tapping.

Og kanskje er bendelorm ikke bare et bilde.

Kanskje er det den nye forretningsmodellen?

Ååh, i dag er jeg stolt!! (Og glad. Og lettet.)

Jeg ble faktisk overrasket over hvor rørt jeg ble da jeg mottok diplomet med navnet mitt på. Jeg har nemlig fullført en 2-årig videreutdanning i kunst- og uttrykksterapi ved NIKUT Norsk institutt for kunstuttrykk & kommunikasjon

For en reise. For en ildprøve. For en gave. Det føles nesten uvirkelig at to år er omme.

Å være voksen student er noe helt annet enn å studere i tjueårene. Det er ikke bare pensum og praksis. Man møter ikke faget som et tomt ark. Man kommer med levd liv i kroppen. Med erfaringer som allerede har satt spor i nervesystemet. Med relasjoner, ansvar, historie.
Teorien treffer erfaringen direkte. Øvelsene går ikke utenpå, de går inn. Det finnes ingen nøytral distanse.

Dette har ikke bare vært et studie. Det har vært en prosess som har arbeidet i meg, gjennom meg og rundt meg. Samtidig som hverdagen har gått parallelt. Regninger. Barn. Ansvar. Sorg. Logistikk. Oppvaskmaskiner som streiker.

Og midt i alt dette: et indre rom. Et eksistensielt mørke som banket på og sa: «Du må gå inn her nå.»

Jeg begynte på studiet som nyskilt alenemamma, midt i en krise. Alt var i bevegelse. Identitet. Røtter. Hjem. Relasjoner. Familie. Det hadde vært mye enklere å lukke døren. Å si «ikke nå». Å skyve det indre arbeidet foran meg. Men jeg gjorde det motsatte. Jeg gikk inn. Med hud og hår.

Jeg vet at noen kan tenke at kunstterapi handler om å sitte i et lunt rom og «kose seg» med farger. En slags estetisk egenpleie. «Litt maling, litt skribling, en kopp te, det er så deilig at det nesten føles som terapi.»

Men kunst- og uttrykksterapi er noe helt, helt annet.

Det er dyptgående psykoterapeutisk arbeid hvor det skapende uttrykket brukes som et språk for det som er vanskelig å sette ord på. Det handler ikke om å lage noe pent. Det handler om å våge å la det indre få en fysisk form. Å uttrykke det som faktisk bor der inne. Det du kanskje ikke får tak i selv. Eller ikke tør å si høyt.

Noen ganger er det regulerende. Andre ganger er det konfronterende. Sjeldent er det «koselig». Men det er intenst ekte. Når noe får form på et ark eller i bevegelse, kan det ikke lenger gjemmes like lett. Affekt blir synlig. Kroppen blir tydelig. Symboler blir personlige.

Noen ganger kommer tårene. Noen ganger latteren. Noen ganger stillheten.

Jeg har lært mer enn jeg trodde var mulig å lære på to år. Om nervesystemet. Om tilknytningsmønstre og relasjoner. Om traumer. Om symboler. Om hvordan kroppen alltid vet – selv når vi prøver å styre oss kognitivt bort fra det vi føler. Og om hvor modig et menneske faktisk kan være når det ikke stenger døren. Disse to årene har vært det tyngste jeg har gjort – og det mest fantastiske jeg har unnet meg selv.

Takknemligheten er enorm.

For lærerne, særlig min kjære kloke professor Melinda Ashley Meyer DeMott og den enorme kompetansen til Per Espen Stoknes. For medstudentene. Ingen nevnt, ingen glemt. For rommene vi holdt for hverandre. Og for at jeg ikke lukket det indre rommet da det var som mørkest.

Nå står jeg her – ikke som den samme som begynte. Mer hel. Mer bevisst. Mer forankret.

Og med en dyp visshet om at kunst ikke bare er noe vi lager.

Det er noe vi er.

Og noe vi blir.

«Mona, du må jo skjønne at folk gir deg to sekunder før de scroller videre.»

(Det var ment som et vennlig råd.)

Jeg hadde lagt ut en reel av maleprosessen min som varte i nesten ett minutt. Ett minutt. (!) Som om jeg hadde publisert en tre og en halv times dokumentar. Rådet jeg fikk var klart: Kort det ned! Finn en hook! Fang dem i første sekund. Hold dem der. Maks 15 sekunder, ellers er du borte.

Responsen jeg fikk var ikke ond. Den var realistisk. Slik fungerer det nå. Du må fange dem i første sekund. Premissene for sosiale medier har endret seg fullstendig.

Dette er ikke lenger et sosialt rom. Det er en nådeløs oppmerksomhetsmaskin. Det som er langsomt, modnende og krevende, det taper. Og det som skriker høyest vinner. Og fordi dette er den nye normen, kan hjernen din kjede seg av denne teksten ca her, og ønske å scrolle videre til noe mer stimulerende innhold som gir umiddelbar dopamin. Men jeg velger likevel å skrive videre, fordi jeg mener at det er nettopp dette vi trenger. Det som jobber bittelitt dypere i systemet.

For dette er ikke kritikk av publikum. Det er en beskrivelse av systemet, som ødelegger oss sakte men sikkert.

Jeg har jobbet selvstendig som billedkunstner i 16 år, og sosiale medier har vært mitt digitale butikkvindu. Mye av det har vært mulig nettopp fordi disse plattformene ga meg synlighet. Jeg har fått kunstkunder, kursdeltakere og store samarbeidspartnere jeg aldri ville møtt ellers. Jeg har vært privilegert.

Fortsatt er jeg synlig gjennom det samme butikkvinduet, men på gaten har det skjedd noe. Utenfor stopper ikke kundene og titter inn med undring. De løper forbi med snutene ned i telefonene sine. Premissene for å bli sett har endret seg fundamentalt.
Fordi jeg nå drukner på tredje sekund.

Jeg blir scrollet forbi til fordel for en KI-video, en «overvåkningstape» av en hund som jager bort en bjørn fra en balkong og redder en baby. Jeg drukner i algoritmene til fordel for en influencer som skal spise en skorpion som en challenge.

Og jeg forventes å justere meg etter det.

Det som trigger raskest belønnes: sjokk, konflikt, sensasjon, overdrivelse. Det mest høylytte. Det mest ekstreme. Det mest umiddelbart forståelige.

Jeg blir straffet (nedprioritert og gitt færre visninger) av Meta for å dele et for seigt innlegg, og må «fortjene» plassen igjen ved å dele en video som treffer bedre. Og når jeg gjør det, får jeg opp en liten varsel om at «hurra, du har laget video som fenger! Vi viser deg derfor til flere!»

Når jeg vet at jeg har to sekunder før jeg blir scrollet forbi, begynner jeg uunngåelig å tenke:

Hvordan kan jeg gjøre dette mer fengende? Mer effektivt? Mer tilpasset? Hvordan kan jeg holde deg igjen litt lenger?

Gradvis flyttes fokuset fra kunstnerisk nødvendighet til strategisk optimalisering.

Jeg merker det i egen praksis. Jeg begynner å redigere ikke bare videoene mine, men uttrykket mitt. Jeg vurderer tempoet i maleprosessen opp mot publikums sannsynlige tålmodighet. Jeg kjenner et konstant blikk over skulderen.

Det er her problemet oppstår.

Ekte kunst, for meg, oppstår ikke i konkurranse om oppmerksomhet. Den oppstår i konsentrasjon. I langsomhet. I stillhet. Den krever at jeg er i kroppen og i sansene, ikke i hodet og i statistikken.

Når jeg skaper med algoritmen som medforfatter, skjer det noe med selve drivkraften. Jeg blir mer opptatt av mottakelsen enn av nødvendigheten. Mer opptatt av respons enn av resonans.

Samtidig er jeg økonomisk avhengig av å selge, for å kunne fortsette å leve av å være kunstner. Og det blir stadig vanskeligere å nå ut til publikum som jeg lever av. Dette er et ømt dilemma.
Det er stor, stor forskjell på å skape og å produsere. Når systemet kun belønner produktivitet og manipulering av oppmerksomhet, truer dette skaperkraft og tilstedeværelse. Alt som er tregt, komplekst eller krever modning taper i konkurransen. Ikke fordi det mangler verdi, men fordi det ikke fungerer optimalt i en økonomi bygget på kontinuerlig stimulering.

Men... Jeg vil ikke leve på denne måten.

Spørsmålet jeg må stille meg selv er egentlig enkelt (selv om svaret ikke er det)

Skal jeg forme kunsten min etter et system som ikke er laget for fordypning? Eller skal jeg beskytte arbeidsformen min, selv om det koster synlighet?

Jeg er grundig i tankeboksen, og samtidig redd for å gi slipp.
Som fri og selvstendig kvinne som lever av mitt eget virke, trekker jeg likevel en parallell til 50-tallets ekteskap, der kvinnen var økonomisk bundet til mannen, uten egen konto og uten reell mulighet til å forlate et giftig forhold. Hun var avhengig.

Er det slik det har blitt med sosiale medier?

Har Facebook blitt den dominerende ektefellen jeg er økonomisk knyttet til – og derfor nøler med å gå fra?
Jeg forakter ikke sosiale medier, og jeg undervurderer ikke hva de har gitt meg. Men jeg vil ikke lenger leve i en konstant forhandling med to sekunders oppmerksomhet.
Historier som må presses inn i et 15 sekunders format for å overleve, er ikke de historiene jeg vil bruke livet mitt på.

Jeg vil lage arbeid som tåler ett minutt.

Eller ti.

...Eller stillhet.

Jeg maler metaforer. Spørsmål om hva symbolene betyr dukker ofte opp. Og ja, jeg vil at du skal finne din egen historie i maleriet. At det får speile det som skjer i deg... Men jeg deler gjerne hva som levde i meg da jeg malte det.

Da jeg malte «A Whispered Warning», handlet det om intuisjon. Om alle de gangene jeg har kjent signalene tidlig. Små skift i energi. En nesten usynlig uro. Den stille stemmen som vet, mens hjernen fortsatt argumenterer.

Kampen mellom sjelen og fornuften. Hjertet og hjernen.

Hegra som balanserer på egget med en sprekk i, er selve øyeblikket. Noe er allerede i gang. Noe sårbart. Noe nytt. Hun står helt stille i det gyldne indre landskapet, omgitt av hvite, organiske linjer som beveger seg som usynlige strømmer. Slik opplever jeg intuisjon. Ikke høylytt. Men levende. Organisk. Omsluttende.

Over henne vokser en naken gren med et rødt eple. Kunnskap. Erfaring. Alt vi tror vi vet. Eplet ser perfekt ut, men larvene som kryper ut minner meg om at ikke alt som fremstår riktig, faktisk er sunt. Kroppen merker det lenge før vi vil innrømme det.

Fra nebbet hennes henger et lommeur. Tid er alltid en del av varslet. Det finnes et lite vindu der jeg vet. Der svaret allerede finnes i meg. Spørsmålet er om jeg handler mens jeg fortsatt har balansen.

Hegra har blikkontakt med en monarksommerfugl som vil formidle noe. Rundt henne flyr flere. Noen løfter seg. Noen ligger døde på bakken. For meg symboliserer de konsekvensene av valg. Transformasjon når jeg lytter. Stillstand når jeg ikke gjør det.

Dette var mine tanker da jeg malte.

Men jeg håper det lander i deg, på din måte.
I det som skjer i livet ditt akkurat nå.

Lytter du?

Jeg våkner bak øyelokkene mine og lurer på hva klokken er. Det er fremdeles mørkt ute. Hvorfor må jeg alltid våkne så tidlig?

– Mitt instinktive behov er å sjekke klokka på mobilen på nattbordet.

Senere spiser jeg frokost mens datteren min er i dusjen.

– Mitt instinktive behov er å få litt selskap av telefonen, små videoer med lettfordøyd visdom og humor før dagen starter.

På vei til jobb står jeg i verdens tregeste heis ved siden av en håndverker som snakker polsk i telefonen.

– Mitt instinktive behov er å trekke mobilen opp av lomma. NRK. Mail. Instagram. Hva som helst.

Godt i gang på jobb maler jeg på et nytt bilde, og det går sakte. Jeg har ikke kommet inn i flytsonen ennå.

– Mitt instinktive behov er å reagere på varselet som blinker der borte. Bare sjekke hvem som skriver.

Når det er tid for en pause, setter jeg meg med en kopp kaffe og en bok jeg har gledet meg til å lese. Jeg legger boka ned igjen.

– Mitt instinktive behov er å svippe kjapt innom Facebook og Instagram. Se hvem som har kommentert en kronikk jeg skrev.

De sier at første steg i behandling av avhengighet er å innrømme at man har et problem. Det har jeg ikke ment at jeg har. Jeg bruker jo tross alt telefonen til jobb. Jeg driver ikke og scroller meningsløst i timesvis. Jeg gjør nyttige ting. Produktive ting. Konstruktive ting. Den lille lysende dingsen lærer meg jo tross alt om psykologi, filosofi og kunst. Den gir meg matinspirasjon, lærer meg historie og nye perspektiver. Avhengig? Nei. Jeg er ikke en av dem.

… Eller?

Jeg har lest om nevroplastisitet, ikke på TikTok, men i pensumbøker. Nevroplastisitet er hjernens evne til å formes av det vi gjentar. Hver gang vi repeterer en handling, styrkes forbindelsene mellom nervecellene som utfører den. Hjernens arkitektur er ikke fast, den er i kontinuerlig ombygging. Den bygges av vaner. Det vi gjør ofte, blir vi gode på. Det vi trener på, blir lettere.

Så hva trener jeg egentlig på? Jo: Å avbryte. Å søke stimuli. Å fylle tomrom. Å unngå stillhet. Å velge rask belønning fremfor langsom fordypning. Hver gang jeg kjenner et snev av kjedsomhet, uro eller motstand, lærer jeg hjernen min at løsningen finnes i lomma. Det er ikke bare viljestyrken som svekkes, det er selve strukturen i oppmerksomheten som formes.

Flytsonen, den dype konsentrasjonen hvor kunst blir til og tanker får modnes, krever friksjon. Den krever at vi står i det treige, det stille, det ubehagelige. Men telefonen tilbyr en utvei før friksjonen rekker å gjøre jobben sin.

Vi liker å snakke om barna våre. Vi vil skåne dem, regulere skjermtid og beskytte hjernene deres.

Mens vi voksne står i heisen og scroller. Eller sitter ved frokostbordet og leser siste nytt om en oransje presidents ville påfunn. Vi sitter med den lukkede boken i fanget og leser en forskningsartikkel på en skjerm. Vi sitter med barnet vårt i rommet og velger skjermen. (Må bare kjapt svare på denne mailen, det er jobb.)

Vi burde konfrontere oss selv med vår egen skjermtid – ikke bare barnas.

Dette handler ikke om moral, men om biologi. Dopamin er ikke ondskap, det er drivstoff. Men når hjernen mates med raske, hyppige belønninger, justeres terskelen for hva som oppleves meningsfullt. Langsom glede blekner. Konsentrasjon føles tung. Stillhet føles truende. Vi tror vi informerer oss, inspirerer oss og holder oss oppdatert. Kanskje er det motsatt. Kanskje er det vi som blir programmert.

Jeg kjenner det i atelieret. I maleriet. I bøkene jeg leser. Det tar lengre tid å komme inn i arbeidet. Tankene flimrer. Kroppen vil videre før maleriet har fått puste. Dette er ikke bare et personlig problem, det er en kulturell ombygging av menneskehjernen i sanntid. Vi optimaliserer alt, effektiviserer alt, fyller hvert mellomrom. Vi tåler ikke venting, ikke kjedsomhet, ikke langsomhet. Og det er nettopp i disse rommene livet skjer.

Vi råtner ikke dramatisk. Vi råtner stille. Oppmerksomheten smuldrer først. Så dybden. Så evnen til å være fullt til stede.

Jeg skriver dette på Macen min og kjenner instinktet: Sjekk telefonen. Jeg har vært våken i over en time uten skjermen og vet ikke om noen har forsøkt å få tak i meg. Jeg legger merke til en slags dårlig samvittighet. Men klokken er jo bare 06.30. Hvem krever egentlig min tilstedeværelse nå? INGEN. Skjerp deg.

Det er kanskje der det begynner. Ikke med en digital detox eller en app som begrenser skjermtid, men med å innrømme at vi ikke er hevet over dette. Det må vi faktisk tørre å kjenne på skammen for. Og å eie det. For vi er midt i det. Vi er vår tids kjederøykere i lukket bil. Spørsmålet er om vi tør å kjenne på uroen lenge nok til at hjernen kan lære noe annet.

At tomrom ikke må fylles.

At stillhet ikke er farlig.

At treighet kan være inngangen til noe større enn neste varsel.

«Utbrent.» Som om du er et flatt batteri. Som om du har kjørt for langt på én lading og nå trenger påfyll. Lade litt nå bare, så kan du prestere som før. Som om mennesket er en maskin, og kroppen med en fast kapasitet. Om vi bare hviler nok, kan vi straks returnere til samme liv, samme tempo, samme krav.

Jeg mener det er et grunnleggende feil ord. Og verre enn det: Det skjuler sannheten.

For når mennesker kollapser, mister kraften, konsentrasjonen, gleden og retningen, handler det sjelden om at vi har jobbet for mye. Det er ikke det kroppen prøver å fortelle oss.

Den prøver å fortelle deg at du har kommet inn i et spor hvor ditt eget liv har blitt livsfarlig. Dette handler ikke om å være skjør. Det handler om å være fanget i sitt eget bur.

Jeg leser fastlege Kaveh Rashidi sin VG-kronikk «En sykmeldt nasjon – er vi blitt for skjøre?» og tenker først at den inneholder mye grunnleggende riktig. Han peker på reelle paradokser, han utfordrer systemene, og han tør også å plassere noe ansvar hos individet.

Likevel sitter jeg igjen med en uro. For selv om teksten er klok og velment, har den et tydelig klinisk perspektiv. Den måler, veier og justerer. Og mellom linjene lukter det svakt av noe mange sykmeldte allerede har fått høre altfor ofte:

Ta deg sammen.

Men det vi kaller utbrenthet, er ikke energimangel. Det er motstand som vi ikke lengre klarer å holde på avstand. En kroppslig livssmerte som oppstår når et menneske lever for langt fra seg selv, for lenge. Når man lever andres tempo, andres forventninger, andres definisjoner av hva som er et riktig og vellykket liv. Det er kroppen og nervesystemet som sier stopp, ikke fordi du er svak, men fordi du har gått for langt i feil retning.

Jeg mener det mangler et sentralt perspektiv i denne debatten:

Den skrikende sjelen!

Kroppen går ikke bare tom. Den tar ordet når du ikke hører etter. Derfor hjelper det ikke bare å hvile. Akkurat derfor blir mange dårligere når de nærmer seg retur til arbeid. Ikke fordi de mangler vilje. Men fordi kroppen vet at de er i ferd med å gå tilbake til det samme livet som gjorde dem syke.

Og her kommer det virkelig alvorlige paradokset:

Når mennesker endelig kollapser, når tankene blir mørke, når nervesystemet er i konstant alarm, når livet kjennes uutholdelig tungt – da skulle man hatt hjelp. Virkelig hjelp. Eksistensiell krisehjelp. Et system som kan støtte deg når du trenger å vokse ut av det gamle skallet ditt, og inn i et større ett, som virkelig kan romme deg. Men det er nettopp da hjelpen er nesten umulig å få. Du går til fastlegen og sier: «Jeg trenger hjelp med det som skjer i tankene mine. I hjertet mitt. I kroppen min. Jeg vil snakke med noen om det jeg sliter med.»

Og så begynner hinderløypa.

Henvisning til en psykolog er ikke en dør. Det er en vegg, om du ikke bare blir avvist umiddelbart. Du må formulere smerten riktig. Alvorlig nok. Presist nok. Akutt nok. Helst så alvorlig at det nesten er for sent. Du må nærmest være i ferd med å hoppe fra en bro før du blir tatt på alvor. I alle fall av skjemaene i systemet.

Og ingen stopper opp og spør seg: "Hva slags system er dette??"

Hvis vi behandlet somatiske pasienter på samme måte, ville det vært utenkelig. "Å, du har knekt ankelen? Nei, beklager. Kom tilbake når begge beina er helt fullstendig knust." Men med psykisk smerte er det akkurat slik. Vi ber mennesker som allerede er på kne om å bevise at de har det vondt nok. At de er syke nok. At de er desperate nok. Og mange gir opp før de i det hele tatt får hjelp. Ikke fordi de ikke trenger den – men fordi systemet er for tungt å bære når man allerede bærer for mye.

Dette er livssmerte.

Og den kan ikke møtes med ventelister, skjemaer og avvisninger. Den krever nærvær. Tid. Trygghet. Den krever hjelp før det rakner helt. Hvis vi fortsetter å kalle dette utbrenthet, vil vi fortsette å behandle det som et kapasitetsproblem. Hvis vi fortsetter å skyve mennesker gjennom et system som bare reagerer når det er akutt fare, vil vi fortsette å miste dem. Eller ha dem sykmeldt under fanen «utbrent.»

Kanskje er det ikke menneskene som er for skjøre.

Kanskje er det livene vi lever, og systemene vi har bygget, som er for harde. Og kanskje er det nettopp derfor kroppen til slutt sier nei. Vi lever i et samfunn som er ekstremt konformt. Ikke likt i verdi, men likt i livsform. Samme hus, samme bil, samme rytme, samme ambisjonsnivå, samme måte å være voksen på.

Rommet for å springe ut av boksen er lite. Rommet for å være annerledes uten å forklare, forsvare eller unnskylde seg er enda mindre. Og her mener jeg vi må våge å si det høyt:

Janteloven er ikke bare en kulturell kuriositet. Den er en indre stemme som fremdeles styrer oss. Ikke tro du er noe. Ikke ta for mye plass. Ikke vil for mye. Ikke føl for sterkt. Ikke avvik.

Det er et tankefengsel.

Når mennesker år etter år presser seg inn i liv som ikke passer, er det ikke rart at kroppen til slutt sier stopp. Jeg ser på det litt som å gå rundt i en alt for trang bukse over for lang tid. Blodårene og organene dine vil til slutt rope høyt nok at du må løsne den knappen.

Derfor skurrer det når sykefraværsdebatten begynner å handle om for lave terskler og for høy aksept. For mange av dem som faller ut, gjør det ikke fordi de ikke vil bidra, men fordi de ikke orker å bidra på bekostning av seg selv lenger.

Når nervesystemet kollapser, når tankene blir mørke, når energien forsvinner og gleden tørker inn, er det ikke fordi individet har sviktet. Det er fordi kroppen har forsøkt å varsle lenge, uten å bli hørt. Det vi kaller utbrenthet, er ofte det siste språket kroppen har igjen når det indre livet har vært underordnet altfor lenge. Dette er ikke svakhet. Det er faktisk kroppslig integritet.

Men så lenge vi kaller dette utbrenthet, vil vi fortsette å lete etter løsninger i hvile, justering og retur til normalen. Men livssmerte kan ikke hviles bort. Den må lyttes til. Den spør ikke hvor mye du tåler, men hvem du får lov til å være. Må du ha på en maske for å bli akseptert? Må du spille skuespill? Gå på akkord med deg selv og egne verdier? Late som? Kanskje det er på tide å slutte å fikse mennesker, og heller begynne å utvide rammene litt, og stille det langt mer ubehagelige spørsmålet:

Hva slags liv er det egentlig vi ber hverandre om å leve?

_____________________

(Kronikk opprinnelig skrevet for Telemarksavisa 8.feb)

05:20. Store tall på skjermen lyser mot mine mysende øyne. Jeg våkner av meg selv tidligere enn jeg vil, og vet noe i kroppen før jeg vet det i hodet. En slags friksjon i tilstedeværelsen. Et svakt ubehag som murrer. 

Jeg kjenner det igjen: Verden har allerede vært i rommet mens jeg sov, selv om jeg ignorerer et lite drøss med røde varsler på telefonen.

Ok. Det får være på tide å stå opp. Og jeg gjør det jeg alltid gjør. Lager cappuccino på espressomaskinen. Hiver et håndkle eller en t-skjorte fra gulvet til vask. Leter etter sokker. Setter på musikk og tenner et lys på bordet. Etter en stund vekker jeg datteren min, som trenger at lyset, og morgenen, kommer på litt gradvis. Men ellers fungerer alt. Jeg drar til atelieret og starter dagen.

Nettopp det er det som uroer meg. Hvor raskt jeg glir inn i funksjon. Hvor effektiv jeg kan være uten egentlig å være til stede. Som om jeg lever et halvt sekund etter meg selv, hele tiden litt forskjøvet fra min egen erfaring.

Og jeg vet hva det kommer av. Det er nivået av absurditet vi nå har begynt å tåle.

I løpet av én uke har vi forholdt oss til at verdens mektigste mann snakker om hevn og utpressing som om det var en vanlig politisk strategi, i stedet for det det er: et psykiatrisk ildrødt flagg. En mann som i alle andre roller ville blitt beskyttet fra seg selv. Stoppet. Buret inne. Frarøvet makt og påvirkning på andre.

En mann som lover å bruke rettsapparatet som personlig våpen, omtaler masseutvisninger som logistikk, flørter med tanken om å la NATO falle sammen som en dårlig stemning, truer, viser finger og oppfører seg som en karikatur som går langt forbi det selv den villeste fantasi kan skape. Én dag handler det om å straffe politiske fiender, neste dag om å avskaffe valg han taper, den tredje om å trekke rettigheter tilbake fra kvinner, minoriteter og alle som ikke passer inn i en nostalgisk fantasiversjon av nasjonen.

Det er eder og galle som serveres i et tempo som gjør det helt umulig å integrere. Ikke lenger i sjokk, men som serieinnhold. Som om demokratiets sammenbrudd var et daglig nyhetsbrev.

Hver enkelt uttalelse burde vært en historisk hendelse. En kollektiv stoppknapp. En krise med eget navn. I stedet sklir det forbi som bakgrunnsstøy mens vi betaler regninger, henter barn og svarer på meldinger.

Det er ikke det at det ikke er ekstremt nok. Det er at ekstremiteten har blitt normalisert gjennom overeksponering. Absurd blir administrativt. Autoritært blir hverdagslig. Og det mest urovekkende er ikke hva som blir sagt, men hvor raskt nervesystemet vårt registrerer det, noterer det, og går videre.

Da Ukraina ble invadert i 2022, gråt jeg i flere dager. Klarte ikke å arbeide. Nyhetene fra Gaza fikk det til å vrenge seg i magen. Jeg kjente det i hele systemet, ble fysisk uvel. Slet med å sortere i eget verdensbilde. Kjente på en desperasjon jeg har kjent i mang en annen urettferdig situasjon i verden.

Vi vet dette. Vi leser det. Vi registrerer det. Og så lager vi middag, tar et glass vin og scroller numment på sosiale medier. Morsom katt. Visdomsord. DIY.

For når makt og vold blir kontinuerlig bakgrunnsstøy, lærer nervesystemet seg å tone ned. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi konstant beredskap ikke er fysisk mulig for mennesket.

Kroppen kan ikke leve i kronisk alarm. Så den gjør det eneste fornuftige den kan: den skrur ned volumet. Det er her dissosiasjonen blir sosialt akseptert. Nesten en nødvendighet. En felles nummenhet som gjør det mulig å stå opp neste dag, sende barna på skolen, gå på jobb, svare på e-post.

Jeg merker det ikke først i tankene, men i det subtile fraværet. I pausene som har blitt for rene. I samtaler som holder seg på overflaten med en nesten profesjonell presisjon. Folk snakker om været, om planer, om det praktiske, samtidig som verden på utsiden beveger seg stadig lenger bort fra det vi en gang kalte verdighet.

Som om det finnes en taus avtale om ikke å berøre det som dirrer under, fordi det ville vært for mye å ta inn på én gang.

Det minner meg om det jeg ser hos mennesker som har vært for lenge i noe som er for mye. De som har levd med psykisk eller fysisk vold i en relasjon. Psyken trekker seg litt tilbake. Ikke helt bort, bare akkurat nok til at det blir levelig. Det er ikke et sammenbrudd. Det er en tilpasning. En intelligent, livsbevarende respons.

Det kollektive ligger i hvor gjenkjennelig dette er for oss alle. I hvordan dette frakoblingslaget har lagt seg over hverdagen vår som et tynt slør. Vi vet, men vi vet ikke helt. Vi føler, men bare akkurat så mye at vi ikke stopper opp.

Dette er ikke likegyldighet. Det er noe langt mer alvorlig. En kollektiv dissosiasjon. En stilltiende avtale mellom nervesystemer som har sett for mye, for lenge. Vi har lært oss å se uten å ta inn. Å vite uten å kjenne. Å leve videre mens noe essensielt er satt på pause.

Jeg merker det i språket. I hvordan lidelse beskrives med tekniske ord. I hvordan mennesker reduseres til posisjoner, interesser, risiko. I hvordan makt har utviklet et vokabular som ikke lenger trenger å forholde seg til kropp og realitet.


Blod. Barn. Død. Frykt.

Som om alt det menneskelige bare er støy i et større regnestykke. Og jeg merker hva det gjør med meg. Det er som om følelsene mine er litt mer pakket inn i bobleplast. De er der, men dempet. Forsinket. Jeg reagerer ikke på nyhetene når jeg burde, eller jeg reagerer for sent. Som om noe i meg vet at hvis jeg slipper alt helt inn, så risikerer jeg å gå i stykker.

Så kroppen beskytter meg mot kollaps.

Dette er ikke en individuell strategi. Det er et klima. Jeg ser det i øynene til mennesker jeg møter. I måten vi ler litt for raskt, skifter tema litt for effektivt, holder oss i bevegelse. Vi tåler ikke stillstand, fordi stillstand risikerer å åpne slusene. Så vi fyller rommet med gjøremål, informasjon, distraksjon. Det er ikke overfladiskhet. Det er overlevelse.

Men noe koster. For dissosiasjon beskytter ikke bare mot smerte. Den beskytter også mot mening. Mot tilknytning. Mot det langsomme, ubehagelige arbeidet det er å la noe virkelig berøre oss. Når dette blir kollektivt, mister vi noe livsviktig. Vi mister felles følelsesmessig grunn.
Det er her frykten min bor. Ikke først og fremst for det som skjer politisk, det er så vilt at jeg mangler ord, men for hva det gjør med vår evne til å respondere menneskelig. Når umenneskelighet blir normalisert, ikke fordi vi støtter den, men fordi vi ikke lenger orker å føle den.
Likevel finnes det et punkt hvor denne nummenheten ikke holder lenger. Jeg kjenner det i meg selv som en indre grense. Hvis verden bare fortsetter i denne retningen, med stadig mer ekstreme utsagn, stadig grovere maktspråk, stadig mindre respekt for liv, uten motkraft, uten skifte, uten ny form, da går jeg i stykker på et stille sted. Ikke i protest, men i resignasjon. Og det er det farligste stedet av alle.

Så jeg må tro på noe. Ikke fordi det er vakkert. Ikke fordi historien lover det. Men fordi alternativet er psykisk død.

Jeg må tro at når umenneskeligheten når ekstreme nivåer, når makt løsriver seg fullstendig fra empati, når kjærlighet blir radikal bare ved å eksistere, da bygger det seg opp et mottrykk. Ikke nødvendigvis som revolusjon. Kanskje som sammenbrudd. Kanskje som sorg. Kanskje som et kollektivt «dette går ikke lenger».

Jeg tror verden faktisk må bli så jævlig at den ikke lenger kan opprettholdes i samme form. At noe må sprekke. Ikke for å romantisere lidelse, men fordi systemer, også psykologiske og kulturelle, ikke kan leve permanent i ytterkantene. Enten kollapser de, eller så reorganiserer de seg.

Denne troen er ikke bare politisk eller psykologisk. Den er også spirituell. Jeg har en dyp tillit til at det riktige i universet skjer, helt utenfor min kontroll. Ikke som en belønning, men som en iboende intelligens i livet selv. En orden som ikke alltid er god i øyeblikket, men som likevel beveger seg mot balanse.

Det slår meg hvor nært dette ligger det Aaron Antonovsky beskrev da han studerte overlevere etter Holocaust. Ikke hva som knuste dem, men hva som gjorde at noen ikke ble ødelagt. Han kalte det opplevelse av sammenheng. Sense of coherence. Ikke at livet var rettferdig, men at det, på et eller annet nivå, hang sammen. At selv det meningsløse inngikk i noe større enn kaos. Og at det var dette, ikke styrke eller optimisme, som skilte de som brøt sammen fra de som overlevde. Aksept og integrering i praksis.

Jeg kjenner hvor presist dette treffer meg nå. For det som virkelig truer oss, er ikke bare volden, ondskapen eller makten, men tapet av sammenheng. Når verden slutter å gi mening, trekker psyken seg tilbake. Og uten sammenheng dør vi, selv om vi fortsetter å fungere.

Derfor klamrer jeg meg til denne tilliten. Derfor nekter jeg å gi slipp på følelsen av at dette er en overgang, ikke en slutt.

Med denne troen ser jeg spirene allerede. I det skjøre. I mennesker som ikke lenger orker å være harde. I foreldre som nekter å lære barna sine kynisme og skråsikkerhet. I kunst som ikke forklarer, men insisterer på følelse. I terapeutiske rom hvor det ikke handler om å prestere seg frisk, men om å komme hjem i kroppen igjen.

Dette er ikke håp som plakat. Det er håp som nødvendighet.

Jeg må tro at mennesket våkner når det ikke lenger har noe valg. At denne ekstreme tiden er en fødsel, ikke bare en forråtnelse. At noe nytt er i ferd med å formes nettopp fordi det gamle har mistet all menneskelig legitimitet.
Ellers dør jeg. Ikke fysisk, men i det stedet hvor kjærlighet, skapelse og omsorg bor.

Så jeg velger å tro. Ikke med hodet, men med kroppen. Med kunsten. Med instinktet. Med den terapeutiske vissheten om at etter dissosiasjon kommer enten dypere frakobling eller en smertefull, livgivende tilbakekomst.

Jeg tror vi er på vei tilbake.
Og jeg skriver for å holde døren åpen.

 

 

Har du også stusset på hva greia er? At sosiale medier akkurat nå fylles av bilder fra 2016. Smil. Sommer. Ansikter som ser trygge ut i et liv som ennå ikke hadde blitt stilt grunnleggende spørsmål ved. Et før, presentert som om det var uskyld. Nostalgi. Dette er min tolkning og selvrefleksjon.

Jeg kjenner igjen blikket. Ikke bare i andres bilder, men i mitt eget liv den gangen. I 2016 trodde jeg fortsatt at et vellykket liv kunne bygges utenpå. Jeg følte jeg hadde sikkerhet. Forutsigbarhet. En lineær suksesskurve. Jeg trodde at hvis rammene var riktige – ytre struktur, orden, fremdrift – ville det indre følge etter.

Jeg har alltid vært opptatt av indre verdier. Likevel trodde jeg på ambisjon og kontroll. På å bygge sin egen suksess. På at det ikke var nødvendig å kjenne så nøye etter, så lenge ting fungerte og gikk fremover. Rom ble tross alt ikke bygget på én dag. Jeg tenkte at disiplinen min bare var en styrke.
Ikke et vern. Ikke en flukt. Bare styrke.

Ingen sa det rett ut. Likevel er det slående i ettertid hvor villige vi var til å la fasaden definere verdien av et liv.

...Vi ble lurt.

Lurt til å tro at penger, bolig, bil og status beviste noe, annet enn at systemet hadde fungert på oss. At et vellykket liv kunne leses utenpå kroppen. At det fantes en sammenheng mellom det vi eide, og de vi faktisk var. Jeg leste mennesker slik vi var opplært til å gjøre det. Gjennom det de hadde fått til. Hvordan de bodde. Hva de signaliserte.

Jeg kunne se på noen og tenke: Oi. De har råd til en Hermès. De har klasse. De har kontroll på livet.

I dag ser jeg det samme bildet og tenker noe annet: Oi. Kanskje hun er så fattig at alt hun har, er penger.

Slik jeg ser det nå, fungerer merkevarer og statussymboler best der indre rikdom mangler. Jo større behovet er for å vise rikdom, desto sjeldnere er den faktisk der.

Men tilbake til tråden: 2016 og noen flere år kom og gikk. Og så kom verden! Og den stoppet ikke pent.

Pandemi. Global uro. Systemer som knaket. Politisk ustabilitet. Krig. Sikkerheter som viste seg å være midlertidige. Og parallelt: en privat omveltning som rev bort det jeg trodde var mitt trygge fundament. Ikke på én dramatisk dag, men lag for lag, til det ikke lenger var mulig å late som. Min kjernefamilie sprakk. Hele virkeligheten raste sammen. Ikke i ett dramatisk øyeblikk, men gradvis, til det ikke var mer å støtte seg på.

Det var ikke bare livet mitt som snudde, der jeg stod i ruinene av alt jeg hadde bygget opp.
Det var blikket. Alt jeg tidligere hadde beundret, sluttet å imponere meg fullstendig.
Det var da noe ble synlig.

Mye av det vi fremdeles kaller suksess, er mennesker som opererer fra de mest urolige indre tilstandene, med lav bevissthet. Drevet av frykt, skam og et nervesystem i konstant beredskap.

Ofte uten å vite det selv.

Det interessante er at de fleste virkelig bemidlede menneskene jeg kjenner, bærer på en konstant uro. Ikke økonomisk, men eksistensiell. Som om de vet at de kan kjøpe seg ut av nesten alt, bortsett fra seg selv. Kanskje har de alle verktøyene, men ingen retning. All komforten, men ingen ro. Penger har fjernet friksjon, men også mening.

Man kan samle makt, penger og klatre på statusstigen uten noen gang å komme i kontakt med det som faktisk gir rikdom. De fleste forblir fanget i et vedvarende jag, et hamsterhjul der løftet alltid er det samme: litt mer innsats, litt hardere kamp, og så – kanskje – vil jeg en dag være nok.

Vi har også blitt lært opp til å mistenkeliggjøre det som ikke produserer. Hvile. Følsomhet. Natur. Langsomhet. Stillhet. Alt som ikke kan optimaliseres, blir sett på som irrelevant eller svakt. Følelser blir noe som helst skal reguleres bort, dempes, gjøres numne, fordi det ekte er upraktisk og vanskelig å kontrollere.

Vi HAR blitt lurt.

For det som faktisk er luksus, er det motsatte av det vi blir solgt. Det som ikke skalerer. Det som ikke passer inn i systemet. Problemet oppstår når et helt samfunn kaller dette et vellykket liv.

Men... ekte luksus ser ikke imponerende ut. Den lar seg ikke poste. Den kan ikke bæres, måles eller sammenlignes. Den består av ting som ikke gir status, men gir liv. Det viktigste av alt, og helt umulig å kjøpe for penger, er dette:

Den ultimate luksus er å ha et nervesystem som ikke lever i konstant beredskap.

Ikke et liv som må dempes, distraheres eller fylles med støy for å fungere.

Å løpe fra seg selv er effektivt.
Og fullstendig tomt.

Når jeg ser bildene fra 2016 nå, ser jeg ikke et tapt liv eller savn etter en yngre utgave av meg selv. Jeg ser et liv før kollapsen av en illusjon. Før jeg forsto at trygghet ikke kan bygges utenpå. At verdi ikke kan bæres. At kontroll ikke er det samme som ro. At jeg ikke er skyldig noen å prestere, være plettfri, holde på fasaden.
Ekte luksus er å sove trygt gjennom natten og våkne av seg selv. Å våkne uten indre stress, uten en usynlig liste over hvem du må være for å fortjene dagen.

Det er å kunne sitte stille uten å føle seg mislykket. Å lese en bok uten dårlig samvittighet. Å spise fersk, levende mat og ha tid til å nyte den. Å la kroppen bestemme tempoet. Å kunne si nei uten forklaring, og ja uten frykt.

Det er å møte mennesker uten maske. Å slippe å prestere en personlighet. Å være ærlig uten å bli hard, og myk uten å forsvare det. Å tåle stillhet. Å bære seg selv, uten å lene seg på andres godkjenning eller økonomiske trygghet.

Ekte luksus er å ligge varmt og trygt inntil noen som liker hele deg for den du er uten masken. Som ser deg i øynene med varme, ømhet og tusen ord som ikke trenger å sies.

Ekte luksus er å ikke lengte etter noe som endelig skal gjøre deg god nok.

Når det behovet faller bort,
faller også hele forestillingen om hva et vellykket liv er.

Og det er da noe annet kan begynne.

Så... Velkommen, 2026.
Du er noe helt annet enn 2016.

Ok, det ble tittelen. Plan B var: «Du er aldri bare én ting.»

Uansett hvor varsomt du lever, uansett hvor mye du prøver å være redelig, tydelig, hel og god, vil du alltid være noe annet i andres fortelling. Du er tusen ulike ting for tusen ulike mennesker. Ikke fordi du er inkonsekvent, men fordi mennesker er det.

Narrativ. Vårt fortellerperspektiv. Vår personlige forståelse av virkeligheten rundt oss. Når virkeligheten blir for kompleks, for smertefull eller for truende, forenkler vi. Og menneskene rundt oss blir råmateriale i den forenklingen. Virkeligheten er ikke objektiv. Den er summen av det du har opplevd, det du har tolket, og det du er overbevist om. Den er din personlige persepsjon. Eller sagt på en annen måte: du blir en brikke i andres narrativ, formet av hvordan de selv ser verden.

La meg gi deg noen eksempler fra mitt liv.

I følge min konservative mor er jeg en new age-venstrevridd leftie. Men i følge mine asketiske buddhistvenner er jeg en kapitalistisk konsument som fortsatt sitter fast i systemet.

I følge en høyt utdannet bekjent som bærer tung selvforakt, er jeg et provoserende autodidakt lappeteppe i måten jeg plukker kompetanse på. Jeg kan jo liksom ikke bare drive og utdanne eller kurse meg litt her og der, som om jeg plukker smågodt!? Jeg mangler riktig akademisk tyngde. Men i følge en stor kulturinstitusjon i USA er jeg “The future of folk art!” Og i følge fornøyde kursdeltakere og klienter er jeg en bredspektret øyeåpner: kompetent, spennende og motiverende.

I følge en redaktør i lokalavisa, som har lagt meg for hat for mine feministiske meninger, er jeg selvsentrert, mannehatende influencer-pakk. Selv om jeg slettes ikke jobber som influencer. I følge andre redaksjoner er jeg derimot en fargerik og modig inspirasjon. Et multitalent i kontakt med seg selv, som skaper varige og viktige verdier.

Jeg har heldigvis få uvenner i livet mitt. Likevel opplever jeg stadig at mennesker som ikke kjenner meg, får et sterkt behov for å plassere meg i en bås. Eller sette meg på plass. Ofte fordi jeg er kvinne og tør å mene noe. Da tar jeg for stor plass. Jeg er munnrapp. Tar meg friheter. Tror jeg er noe. Men i følge mine egne venner er jeg dyp, klok, intuitiv, raus og inkluderende.

Det er underlig hvordan man kan eksistere samtidig i så mange forskjellige fortellinger.

I følge min eksmann er jeg en selvrealiserende, naggende, aseksuell hippie som har forfalt. Men i følge min siste relasjon er jeg guddommelig. Utenomjordisk. Sensuell og makeløs. En åndelig portal.

Det høres vakkert ut. Men det er like vanskelig å leve opp til. I psykoterapien vet vi at idealisering og devaluering er to sider av samme reguleringsstrategi. Når et menneske ikke tåler ambivalens, når styrke og sårbarhet ikke får eksistere samtidig, løftes den andre opp eller skyves bort. Pidestallen og skammekroken er bygget av samme materiale.

Merkelapper er derfor sjelden beskrivelser av den som bærer dem. De er uttrykk for den andres indre landskap. I projeksjon legger vi det uutholdelige i oss selv over i et annet menneske. Det kan være forakt, misunnelse, begjær eller avmakt. Den andre blir beholder for det vi mangler språk for. I relasjoner der selvfølelsen er skjør, blir dette særlig tydelig: du blir enten trussel, frelse eller speil.

Aldri bare menneske.

Det mest brutale er ikke å bli misforstått. Det er å bli brukt som reguleringsverktøy i andres indre system. Da blir du ikke møtt. Bare brukt. Ikke sett, men fortolket. Du blir aldri sitert korrekt i andres liv. Du blir omskrevet, forenklet, omsydd, tilpasset en historie som må holde – koste hva det koste vil.

Psykoterapien lærer oss at moden relasjonell kapasitet handler om å tåle kompleksitet. Å kunne holde to sannheter samtidig. At et menneske kan være både sterkt og sårbart, både klokt og feilbarlig, både inspirerende og helt vanlig. Når denne kapasiteten mangler, blir merkelapper nødvendige. De skaper orden der det ellers ville vært uro.

Å virkelig forstå fenomenologi har for meg vært en frigjørende aha-opplevelse.

Og kanskje er det her friheten ligger. For når du forstår at andres fortellinger om deg sjelden handler om deg, kan du slutte å forsvare deg mot dem. Hvis alle allerede har bestemt hvem du er, og du ikke har makt over andres oppfatning av deg, kan du like gjerne bare være deg selv.

Spørsmålet er bare:

- Hvem vil du faktisk være, da?