Advarsel: Denne teksten kommer til å være en blanding av selvrefleksjon og selvmotsigelser – full av kaotiske digresjoner og sidesprang.

Long story short:

Hvorfor har vi blitt så besatt av å dytte hverandre inn i firkantede hull?

Short story long:

Verden vil bedras. Jeg starter i matfatet. Eksempelet er fra mitt kosthold, som i praksis er mest plantebasert. Men – jeg hater samtidig ordet «vegetarburger» og kan bli oppriktig irritert når jeg åpner en meny som insisterer på å forklare hva en rett ikke inneholder, i stedet for å feire det den faktisk er.

«Kjøttfri biff». «Veggiswrap». «Vegetarburger».

For meg virker det mot sin hensikt. Jeg mister umiddelbart lysten. Hvis det derimot står «rødbetburger» eller «linsegryte» på menyen, får jeg lyst på. Da handler det om råvarene, ikke om fraværet av noe annet. Det samme gjelder det absurde begrepet «vegansk lær». La oss kalle det hva det faktisk er: Plast. Alt i navnet til naturvernet. Verden vil bedras, så lenge merkelappen føles riktig og bekrefter noe i vår identitet og hvem vi ønsker å fremstå som.

I praksis spiser jeg mest vegetarisk, og selv om jeg hadde spist kun plantebasert, hadde jeg likevel nektet å kalle meg vegetarianer. Jeg har ikke noe behov for å dytte meg selv inn i en boks hvor jeg må identifisere meg med en rigid tittel som følger med en regelbok. (For da følger det med skam når du avviker!) Og jeg spiser innimellom både kjøtt og fisk – og spesielt når jeg reiser eller spiser sosialt. Da tar jeg ære i å ikke drasse med meg et ferdigdefinert regelverk i kofferten. Jeg vil være fleksibel, åpen og spise det som gir mening der jeg er. Tittelen «fleksitarianer» er like tåpelig.

Det er forresten to veldig ulike møter med den «religiøse veganeren» – som er mer opptatt av å snakke om sitt livssyn og hvordan hen identifiserer som veganer, enn å bare være et menneske som har valgt å spise mat som ikke kommer fra dyreverden.

Vi har blitt en kultur som overidentifiserer fullstendig med titlene våre. Ironien er at vi dermed aldri passer helt inn i noen av dem. Vi bruker enormt med tid på å måle og evaluere hverandre opp mot boksene vi har snekret. Og vi blir synlig frustrerte når noen drister seg til å tråkke utenfor grensene, enten det gjelder religion, politikk, kjønnsroller eller yrkestitler.

Likevel sniker denne konstante forventningen om å være strømlinjeformet seg inn under huden på oss – nesten bokstavelig talt. For tiden prøver jeg å utfordre mine egne pre-programmerte holdninger til min egen kvinnekropp og dens mange, mange plikter og regler. Nærmere bestemt eget kroppshår. I et forsøk på å gi faen i det usynlige kravet om å være glatt og «fresh» til enhver tid, har jeg latt barberhøvelen ligge, som en sommerutfordring til meg selv. For, hvorfor krever kvinnerollen stadig at vi imiterer kroppene og fjesene til en 12-åring? Jeg er voksen! Kroppen min har hår og jeg burde ikke føle på skam for å eksistere i min naturlige form.

Eh… Det er i alle fall min kognitive forståelse.

Status på barberingsopprøret mitt så langt? Det er utfordrende. Jeg klarer (såvidt) å gå rundt med hårete armhuler. Men jeg rygger i døra når det kommer til stubbete ben; de må forbli glatte. Er jeg dobbeltmoralsk? Er jeg en rebell i armhulene, men en feiging på leggene? Eller er jeg bare fanget i mine egne, internaliserte begrensninger? Svar: Ja.

Dette gjelder ikke bare maten vi spiser, eller leggene du barberer eller ikke barberer. Jeg har tusen andre eksempler.

Jeg har for eksempel jobbet som billedkunstner hele mitt voksne liv. Likevel får jeg ikke medlemskap i de offisielle kunstforeningene. Hvorfor? Fordi jeg ikke har den «riktige» bakgrunnen på papiret. Du blir også selv som fri kunstner, målt som en firkantkloss som skal presses nedi et firkanthull. Nei. You can’t sit with us. Det føles ekstra absurd fordi norske kunsthøyskoler i dag slettes ikke utdanner billedkunstnere lenger; de utdanner konseptuelle samtidskunstnere. Det er en helt annen retning enn for oss som ønsker å jobbe figurativt, symbolsk og surrealistisk. Kompetansen min har jeg håndplukket selv gjennom et innholdsrikt yrkesliv. Men i systemets øyne har den null verdi på papiret, fordi den ikke passer i boksen. Så da velger man utenforskap. Eller – får valgt utenforskap for seg selv.

Men boksene finnes også hos publikum. Jeg har malt personlige malerier som springer ut av mine egne, smertefulle livsprosesser. Responsen fra enkelte er stadig vekk: «Ugh, de er altfor dystre, et sånt bilde kunne jeg ALDRI hatt i stua.» (Sagt som om jeg har malt det for stua di….)

Jeg blir stadig like overrasket over denne holdningen. Som om kunst i vesten i dag er enten aksjer eller dekor. Noe du kjøper for å pynte opp huset og matche gardinene. Når ble kunst redusert til et interiørobjekt som skal lulle oss inn i en behagelig dvale, i stedet for å være et rom for å bearbeide og forstå det som faktisk er vanskelig ved å være menneske?

Nei, vi vil gjerne ha kunstnere, men bare så lenge de produserer noe som passer inn i den koselige, ufarlige hverdagsboksen vår. Og så må de være allerede validert av øvrigheten, for vi vil ikke avgjøre verdien i et verk eller uttrykk selv. Eller kunstneren selv. Det stoler vi ikke på. Derfor får vi en kunstverden som ligner mer på aksjespekulering enn et uttrykk for et rikt indre sjeleliv. Fordi vi mangler risikovilje og manglende evne til å stole på magefølelsen.

Og en annen digresjon: Hvis du drømmer om å skrive, later som om du er forfatter og skriver tekster hver dag, hva er egentlig forskjell på deg og en «ekte» forfatter?

Hvorfor er vi egentlig så besatt av å sette alt og alle i bås? Det virker som om samfunnet lider av en akutt berøringsangst for det udefinerte. Vi har et nesten desperat behov for å sortere, kategorisere og plassere mennesker i ryddige arkivskuffer, som om verden blir tryggere hvis vi bare får klistret riktig merkelapp på pannen til hverandre.

Med en gang vi møter et nytt menneske, starter den mentale sorteringsjobben: Hva jobber du med? Hva spiser du? Hvem stemmer du på? Svarer du ikke etter manus, oppstår det systemfeil. ERROR 404. Det uforutsigbare gjør oss usikre. Du må enten være med oss eller mot oss. Men ved å kreve at alle skal være enten-eller, reduserer vi levende, komplekse mennesker til usikre, endimensjonale, dølle prototyper. Vi glemmer at boksene helt er snekret av oss selv, og at det (faktisk) er fullt mulig å rive veggene.

Mennesker er jo ikke logiske roboter, men levende selvmotsigelser. Vi rommer mer enn én ting. Men det er ikke rart man blir forvirret. Som kvinne i dag forventes det at du skal fylle et utall motstridende roller perfekt. Du skal passe inn i mamma-boksen, karrierekvinne-boksen, den attraktive kvinne-boksen og den frie feminist-boksen. Helst samtidig. Og av samme årsak skaper vi også menn som tror de må være maskuline, tøffe, emosjonelt utilgjengelige – en slags arvet imaginær machogenser som viser og bekrefter at de er skikkelige menn.

Jeg synes det er på tide at vi innser at menneskelivet er altfor komplekst for disse merkelappene eller tvangstrøyene. Vi er ikke enten-eller. Vi er komplekse, søkende og fulle av paradokser. Vi har ikke funnet sannheten, noen av oss. Vi aner i grunn ingentign.

Personlig vil jeg fortsette å befinne meg i ytterkanten av det som kan forståes der ute. Jeg vil fortsette å male symbolske bilder uten godkjentstempel fra akademia. Jeg vil fortsette å øve på hårete armhuler men nyte mine glattbarberte legger. Og jeg vil fortsette å spise linsegryte til hverdags og bacon på søndag, uten å føle at jeg svikter en ideologi.

Jeg vil heie på den barske motorsyklisten som maler neglene sine rosa og på presten som begynner med yoga. Kompleksitet, kontrast og sårbarhet er noe av det nydeligste vi kan utøve, synes jeg. Slutt å kalle det dobbeltmoral. Kall det for å være et levende menneske som ikke sitter fast i utdaterte regelbøker skapt for konformitet.

Døra på tankefengselet ditt står med vidåpen dør, men du må faktisk gå ut derfra selv.

________________________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.

Eller bare: Menneske på godt og vondt – som maler, skriver og holder rom for å bedre forstå og overleve dette livet.