Barnehagedebatten putrer videre, og jeg skal gi KrF rett i én ting: Vi lever i en syk kultur.

Men. Jeg er ikke enig i at det syke er at en mor lar en ettåring begynne i barnehagen. Eller at en annen holder barnet hjemme til skolealder.

Sykt #1 er at vi argumenterer mot hverandre som om noen er FOR tid med barna, og andre er I MOT tid med barna. Kan jeg bare skyte kjapt inn fra sidelinjen; WTF! Har dere alle helt glemt å slå på medmenneskeligheten?

Sykt #2 er at vi har laget et helt samfunn hvor voksne mennesker løper rundt som svette hamstere i Gore-Tex, mens de ber barna sine om å «skynde seg litt» før de har lært å knyte skoene. Og til info: jeg var nok heller ikke noe bedre, selv.

For femten år siden organiserte jeg selv Oslolivet mitt i A4-format, rundt fast ansettelse, høye levekostnader – og småbarnsliv. Jeg jobbet som grafisk designer i reklamebransjen, i et miljø der det alltid var mer å gjøre. Alltid en deadline. Alltid en kunde. Alltid et møte. Alltid noen som hadde «bare en liten justering». Den lille justeringen, ja… Det mest uskyldige uttrykket i hele arbeidslivet. Pffff. Det betyr som regel at alt skal endres, men helst uten at noen sier det høyt.

Men til alle som ikke har opplevd det selv; så vil jeg minne dere på at det er en spesiell type frustrasjon knyttet til det å pese inn som sistemann på kontoret om morgenen, selv om man samtidig var førstemann til å levere i barnehagen.

7-8 timer senere: Å være den som drar ulovlig tidlig fra kontoret på ettermiddagen – fordi man skulle rekke å hente ulovlig sent i barnehagen.

Og der var jeg, også.
Fem på stengetid i barnehagen ble jeg gitt det kvinnelige blikket. Alle mødre vet hvilket blikk jeg refererer til. Mamma-skam-seg-blikket.

På jobben var jeg hun som gikk tidlig. Der var det et annet, mer maskulint blikk. «Allerede?-blikket.»

To arenaer med delt stafettpinne.

Dobbel skyldfølelse.

Genialt system.

Så kommer du hjem. Og da er du selvsagt ikke ferdig. Da begynner andre (og tredje) skift.

Handle med et barnehagebarn med lavt blodsukker hengende på hofta, som knirker i regntøy mot trenchcoat. Lage noe middag. (Helst med én hånd) Våte votter til tørk. (Nei, vent, bare én?) Matpakker som må tømmes og vaskes. (Mugg!) Klesvask. Bleieskift. (Ah, tomt igjen) Tannpuss. Nattasang og eventyr. Følelsesregulering. Et nydelig barn som plutselig husker en lek du må delta i rett før leggetid.

Men også… den mailen du MÅ svare på før klokka åtte, siden du gikk så tidlig fra jobb. En mammakropp som egentlig bare vil legge seg rett ned på gulvet og smelte inn i parketten.

Og så er det natt.

Med jevnlige oppvåkninger, ammestunder, trøst, kos og håp om tre kvarter søvn før klokka ringer igjen.

Dette er ikke en åttetimers arbeidsdag. Det er dagvakt, kveldsvakt og nattevakt i samme nervesystem. (Og likevel lurer vi på hvorfor kvinner oftere er sykmeldt enn menn…)

Og midt i dette skal vi altså diskutere om det store moralske problemet i samfunnet er at du så nådeløst dyttet barnet ditt inn i barnehagen da det var ett år og permisjonspengene har tatt slutt. Hjerteløse mødre, altså… For en skam.

Beklager – men nei ! Det er ikke der råten sitter.

Problemet er ikke barnehagen.

Problemet er at vi har gjort tidsklemma til den eneste riktige livsformen, og så later vi som om den bare er et personlig forbedringsprosjekt.

Familiedebatten i Norge har dessuten en helt egen evne til å rette en rød laserprikk i pannen på mor.

For mor er enten trad-wife eller radikal feminist. (Uansett burde hun skjemme seg.)

Og uansett hvor vi begynner, så ender vi der.

Mor burde vært mer hjemme. Mor burde vært mer til stede. Mor burde jobbet mindre. Mor burde tjent nok. Mor burde bakt mer brød. Mor burde lest mer høyt. Mor burde pustet roligere. Mor burde ammet lenger. Mor burde sluttet før. Mor burde være selvstendig. Mor burde startet igjen raskere. Mor burde selvfølgelig også beholdt pensjonsopptjeningen sin.

Good fucking luck, mamma.

Ta gjerne et mindfulness-kurs mens du holder på. For først og fremst må du huske å smile. Huske å være takknemlig. Nyt hvert øyeblikk. Husk hvor dårlig stelt det er med fødselspermisjon i resten av verden!

Og ikke tenk på å si hvor trett du er, din kjipe sutrekjerring.

«Alt dette burde du faktisk tenkt på før du fikk barn!»

Så ja. Vi lever faktisk i en syk kultur, og vi er så vant til det at vi evner ikke å titte inn i vårt eget vindu for å se på det hele utenfra. Men hvorfor er det ikke lov å stille spørsmål til normalen? Noen har jo designet den!

Med ubevisste livsvalg forsøker vi stadig å bevise hverandre at vi er «ressurssterke foreldre». Godkjente flokkdyr. Enten det slår ut som «selvfølgelig skal også mitt barn få skitimer» eller «vi blir også med på ferieplanene.» Eller i ny merkejakke til fjortisen, eller ganske enkelt middag på bordet eller soneparkering.

Vi har skapt et samfunn hvor nesten alle er fanget i tidsklemma, og så har vi markedsført den som et individuelt karakterproblem.

Som om alle mennesker står helt fritt i et stille rom og velger livet sitt fra øverste hylle.

Og så deler vi ut skam og moral med stive pekefingre og stramme lepper.
Men mange velger ikke mellom karriere og fri kontemplasjon. De velger faktisk mellom å betale boliglånet og å gå under. Mellom å beholde jobben og å rekke hverdagen. Mellom å være nærværende og å ha råd til en vanntett vinterdress. Mellom å puste og å prestere.

Det er derfor denne debatten blir så uærlig.
Den later som om den handler om kjerneverdier, men hopper elegant over strukturene som gjør verdiene nesten umulige å leve etter.

Problemet sitter dessuten flere plasser, ikke bare i barnehageporten.
Skreller vi første lag, så sitter det kanskje i det vestlige overforbruket. I skammen over å kanskje ikke være nok. I rovdriften. I konkurranseinstinktet. Men i litt dypere lag, sitter det også i at vi kanskje har glemt hva et menneskeliv faktisk er.

Vi presterer som om vi daglig må gjøre oss fortjent til å eksistere. Og kanskje er det derfor barnehagedebatten treffer så hardt. Ikke fordi den egentlig handler om ettåringer. Eller mødre som evige skyteskiver.

Men fordi den treffer et sted hvor veldig mange allerede har vondt. Som de ikke engang har valgt. Vi kjenner det i kroppen. I skuldrene. I søvnen. I telefonen som aldri er stille. I barna som sier «se på meg» mens vi bare skal svare på én melding fra jobben. I følelsen av å hele tiden prøve å rekke frem til sitt eget liv, men komme fem minutter for sent.

Faen altså! Jeg mener… nei.

Ikke skam deg for å være fanget i tidsklemma; for å sende barnet i barnehagen fordi du må overleve, eller ikke vil være økonomisk avhengig av en mann. Eller for å ha privilegiet ved å kunne være hjemmeværende mamma.

Bli heller sint på et system som har gjort tidsklemma til normaltilstand. Bli sint på en politikk som snakker varmt om barn, men ikke gir mennesket rom. Bli sint på en økonomi som krever mer av alt, men gir oss mindre av det viktigste. Bli sint på en kultur som får foreldre til å tro at de personlig har mislyktes, mens hele samfunnsmaskinen er rigget for mer, mer, mer.

Ingen spør hvorfor livet er blitt så dyrt at to inntekter ofte er en forutsetning. Ingen spør hvorfor arbeidslivet fremdeles er bygget som om mennesker ikke har barn, kropp, sorg, gamle foreldre, overgangsalder, søvnbehov eller en helse som skal spille på lag.

Ingen spør hvorfor det regnes som normalt at småbarnsforeldre går rundt med puls som en panisk hare før klokka halv ni om morgenen.

I den evige moraliseringen over enkeltmennesker, får systemet selv stå der og dure videre. Den sitter i ideen om at mennesket først og fremst er arbeidskraft, forbruker, skatteyter, prosjektleder for egen helse og administrator for egne barn.

Den påvirkes av hvor mye vi må jobbe. Hvor dyrt det er å leve – enten mellom biler i storbyen eller kyr på gården. Om barnehagen har nok voksne. Om skolen fungerer. Om nærmiljøet er trygt. Om besteforeldre er tilgjengelige eller utslitte. Om foreldrene har nervesystemer som tåler hverdagen.

Og det er kanskje dette som provoserer meg mest med hele debatten. Den later som om den handler om omsorg, men nekter å snakke om vilkårene for omsorg. Den later som om den handler om barn, men nekter å snakke om de voksne som skal bære dem. Den later som om den handler om familie, men nekter å snakke om samfunnet familiene våre faktisk lever i.

Familien er ikke en liten privat øy, løsrevet fra økonomi, arbeidstid, boligpriser, helse, naturtap, teknologi og fellesskap. Familien er et økosystem, og i trekkende i trådene bak det, sitter det vedlig ofte en mor som aldri kan vinne.
Good fucking luck, mamma.

_________________________

av Mona Stenseth

Mamma, billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.