(Og det gjør jeg også)

Det plinger i Vipps fra min ellers varslingsfrie telefon.

Mitt forsøk på malekonsentrasjon blir avbrutt av en regning fra Telenor. Den pleier å ligge på rundt 700 kroner. Denne måneden er den 995.

Hvorfor det, egentlig?

Jeg kjenner den lille irritasjonen. Prøver å åpne fakturaen. Feilmelding. Prøver én gang til. Samme. Jeg vet hva som venter hvis jeg går videre: innlogginger, koder, kundeservice først med robot og om man er heldig: et menneske, forklaringer som begynner med «ifølge våre systemer».

Jeg lukker appen.

Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Men fordi jeg har en malepensel i hånden og vet at det vil koste meg mer enn 295 kroner å ta det opp akkurat nå. Det vil koste konsentrasjon jeg allerede har brukt opp.

Og det er ikke bare Telenor. De står i kø med hundre andre.

Flyplassparkeringen som registrerer at jeg stod der i elleve minutter. Ti var gratis. Elleve koster 99 kroner. 79 av dem er gebyr. Jeg betaler ikke for parkering. Jeg betaler for ett minutt utenfor systemets presisjon.

Eller 399 kroner i året for et videoprogram jeg brukte intenst i en kreativ fase. 39 kroner i måneden for en syklusapp jeg lastet ned i en periode hvor jeg ville forstå kroppen min bedre. Nå går trekket stille.

Jeg merker det ikke før jeg sjekker transaksjoner på kontoen.

Det er ikke de store beløpene som gjør meg urolig. Det er summingen. Følelsen av at økonomien min er et landskap av små sluser som åpner og lukker seg uten at jeg helt styrer dem.

Sånn som Netflix. Jeg tegnet abonnement for å se én film for fire måneder siden. Tenkte jeg skulle si opp etterpå. Filmen var ferdig på to timer. Abonnementet lever videre.

Ingen månedlig kvittering som minner meg på at jeg fortsatt er kunde. Ingen e-post med en enkel «ønsker du å avslutte?». Det bare trekkes. Stille. I bakgrunnen.

Som en bendelorm.

Den skriker ikke. Den bare ernærer seg.

Det er meldingen på ferie om at iCloud er full. Bildene stopper. «Oppgrader lagringsplan.» Hva er alternativet? Å begynne å slette minner?

Det er Duolingo for datteren min. Årsabonnement på nyttig læring. Det er treningssenteret jeg ikke går på lenger. Oppsigelse må skje fysisk. I resepsjonen. Innenfor åpningstid.

Som om terskelen for å melde seg av er selve forretningsmodellen.

Ved årsoppgjøret ser jeg at næringsforsikringen har økt fra 1300 til nesten 1800 kroner i måneden. Ingen dramatisk beskjed. Bare en justering. Kanskje kom det et varsel på økningen i nettbanken. Jeg aner ikke. Jeg får hundrevis av varslinger i uka. Systemet forutsetter at jeg klarer å sile alt.

Nok en ny normal. Jeg leser tallene og kjenner at jeg ikke engang blir sint. Jeg blir trett.

Det er den trettheten jeg kjenner igjen hos andre også. Den lave, jevne. Ikke eksplosiv. Ikke politisk i formen. Bare vedvarende.

Alt er abonnement. Lisensbasert. Til låns. Alt er automatisk. Alt fornyes.

Det er lett å si ja. Det er arbeid å si nei.

Facebook er «gratis», men jeg vet at det ikke stemmer. Enten betaler jeg med penger, eller med oppmerksomhet og data. Med innsikt i livet mitt. Søvnen min. Forbruket mitt. Barnets interesser. Jeg får tilgang. De får kartet.

Ingen roper. Ingen truer. Men plutselig koster det penger å beholde dataene sine. Og å ikke få enda mer reklame opp.

Det er nettopp det som er så effektivt.

Jeg kan ikke melde meg ut av telefon. Av bank. Av digitale infrastrukturer. Jeg kan bare administrere dem. Være på vakt. Huske å si opp Netflix. Huske å sjekke fakturaen. Huske å lese vilkårene.

Og når jeg ikke gjør det, når jeg lar en feilmelding bli stående fordi det er det siste jeg orker den dagen, er det lett å tenke at det er jeg som er ustrukturert.

Men kanskje er det ikke det.

Kanskje lever vi i en økonomi som er bygget rundt at vi skal bli slitne. Rundt at det koster mer å protestere enn å betale. Rundt at minnene våre, helsen vår, barnas læring og vår egen synlighet er koblet til de mange små, kontinuerlige trekk.

Det føles ikke som et ran.

Det føles som en langsom tapping.

Og kanskje er bendelorm ikke bare et bilde.

Kanskje er det den nye forretningsmodellen?