Det er som en dystopisk destillasjon av alt som nå får meg til å vurdere seriøst å melde meg av Facebook, Instagram og TikTok. Jeg kjenner en dyp uro – ikke bare for min egen fremtid, men for hele verden. For alt vi har kjent og tatt for gitt.
I 14 år har jeg jobbet selvstendig som billedkunstner og illustratør. Sosiale medier har vært mitt viktigste butikkvindu og en inspirerende livline. Gjennom plattformene har jeg solgt malerier, kunstkort og trykk for flere millioner kroner. Det er her kundene har funnet meg. Det er dette som har forsørget meg og familien min.
Det er gjennom Instagram jeg har funnet samarbeidspartnere, blitt sett – og oppdaget muligheter. Det har vært selve forskjellen mellom å være en suksessfull selvstendig næringsdrivende og bare en «arbeidsledig person med altfor mange malerpensler.» Jeg har ingen arbeidsgiver som gir meg trygghet og stabilitet – den må jeg skaffe selv ved å henvende meg direkte til kundene mine.
Men nå ser jeg konturene av et paradigmeskifte. Vi tvinges til å tilpasse oss. Vi kan lukke øynene litt til, men før eller senere må vi stå ansikt til ansikt med det som skjer rett foran oss.
Jeg vurderer nå å trekke meg helt ut av sosiale medier. Å legge ned min digitale tilstedeværelse og i stedet kun satse på en ussel hjemmeside. (Som ingen bare «ramler innom») Det betyr at folk må oppsøke meg aktivt for å finne meg. Det betyr også at jeg frivillig gir slipp på et stort publikum og risikerer å «sitte alene i mørket.»
Det føles skremmende. Ikke bare fordi det kan true hele levebrødet mitt – gjøre meg usynlig. Men fordi det går dypere enn det. Det handler om å innse at jeg kanskje bare er en liten brikke i et større, kynisk maktspill.
Det føles som å skulle hoppe fra flyet uten å sette på fallskjerm.
Ting Tar Tid, hører jeg stadig. Det er en mer nøytral påminnelse når man står i en krise – bedre enn «Du må bare la være å tenke så mye!» Råd kan bli så banale, selv om de egentlig er godt ment... Men man hjelper liksom ikke den som drukner ved å rope «Bare svøm! Det er ikke langt inn til land!»
10. oktober 2023
Vi blir alle nødt til å gå gjennom perioder av livet mens vi befinner oss i en krisetilstand. Helt uten dette beskyttende skallet vi har rundt oss når vi føler trygghet, tillit og tilhørighet.
Når bunnen vår ramler ut, svever vi brått i det ukjente. Vi mister fotfeste, veien, eller kanskje enda verre – oss selv.
Slik som en krabbe må forlate det gamle og litt for trange skallet sitt, må vi noen ganger i livet åle oss ut av det som ikke lengre passer – og finne oss i å være sårbare bløtdyr helt til vi gror et nytt, romsligere skall som rommer vårt nye selv.
«Hvordan går det egentlig med deg?» er et vanlig spørsmål som kan være skikkelig vanskelig å svare på, uansett hvem som spør – og ofte er det like vanskelig for mottaker å ta i mot et ekte svar. Hadde de ikke kunne droppet det ene ordet; «egentlig.» Hvordan går det e g e n t l i g med deg. Stor forskjell.
- Hvordan går det med deg? - Jo, takk fint, hva med deg? ...Enkelt.
Men hvilken respons ønsker du fra mottaker om du svarer at «det går e g e n t l i g helt usannsynlig dritt – og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom denne uka».
Det er så lett å gå i fellen med å gi råd til motparten som går gjennom en krise. Å være den som gir fasiten på problemet noen står i. Den som spør, vil jo ofte bare at du skal ha det godt så fort som mulig. Men av og til finnes ingen svar som hjelper. Det er bare faktum at det gamle skallet må av – og det Tar jammen Tid å gro et nytt.
Men råd er jo ikke det man trenger. Man trenger aksept for endring og krisetilstand.
Aksept på egne vegne er:
«Skallet mitt ble for trangt – jeg måtte ut av det. Nå er det farlig, ukjent, utrygt, kaldt og skummelt. Men jeg skal få et nytt skall, jeg vet det. Det er bare fryktelig vondt å mangle skall.»
Aksept for andre er:
«Jeg hører hva du sier. Så vondt at det er slik du har det for tiden.» «Si fra om jeg kan gjøre noe for deg.» «Du kan gjemme deg bak mitt skall, om du trenger det.»
Aksept er også å erkjenne at det ikke finnes fullendte tilstander av enten det ene eller det andre. Man er ikke bare «deprimert» og man er ikke bare «lykkelig» – man fyller hele skalaen. Noen ganger er dette ganske forvirrende.
Du kan gi slipp på noe frivillig, men likevel føle sorg over tapet. Du kan føle deg slukt av mørket, men likevel oppleve øyeblikk av lykke. Du kan savne hva du hadde, men likevel føle større savn etter noe du ikke ennå har hatt. Du kan være svak og erkjenne det, uten at det gjør deg noe mindre sterk.
Du er alt det du er, på samme tid.
Vi må alle bli litt rausere med vår egen aksept. Og så må vi huske å gi den som har det vondt, lov til å ha det vondt.
Vi er alle bare bløtdyr i ulike vekstfaser – og Ting Tar Tid.
