Speilbildet mitt på badet om morgenen avslører at jeg liker best å sove på venstre side. Det avslører at jeg har ledd – og at jeg har vært bekymret. Det avslører at jeg ikke lengre er 20 år og et blankt lerret. Likevel ser jeg at jeg har plass til mer levd liv. Jeg har tid. Masse tid. Eller har jeg det?
Forgjengelighet er et ord som ikke må forveksles med ordet forfengelighet, selv om de ofte kan overlappe litt.
Vi har ofte et bevisst forhold til forgjengeligheten i materielle ting. Og i vår fysiske drakt. Vårt samfunn er nærmest besatt av å bevare ungdommeligheten. Men tenker vi nok på vår menneskelige sårbarhet under forgjengeligheten? Ikke bare skjønnhet og kropp – men alt som skjer i sjelen?
Alt vil jo ta slutt, og det vet vi jo egentlig alle sammen. Alle tingene våre. Alle menneskene rundt oss. Det er på samme tid skikkelig tungt å tenke på, samtidig som det blir så stort og abstrakt at man ikke føler noen verdens ting.
Det at alt vil – og skal gå over tror jeg likevel kan gi oss mer enn sånn dyster «memento mori»-stemning. Trenger vi egentlig å hele tiden huske at vi skal dø? Det tenker jeg blir litt for heftig, men det virker så platt å bare foreslå å ha en bevisst holdning til den verdi vi selv gir til det/de vi velger å omgi oss med gjennom livet.
I november skal jeg likevel visuelt snakke om dette, ved å dele hva jeg har malt rundt temaet. Jeg grugleder meg til å vise frem malerier jeg har laget de siste to årene, hvor inspirasjonen er funnet i denne frykten vi har for å knuse noe uerstattelig.
Enten det er bestemors favoritt-tekanne, den dyre designvasen eller samleserviset vi har plukket deler til på loppis i to tiår. Vi vet f.eks hvor irreversibelt det er å knuse arvet porselen, så vi passer på det som en hauk.
Noen spiser ikke engang av søndagsserviset, siden de vet det kan bli knust. Så da står det heller der i skapet – og venter. Til kongen kanskje kommer. Eller til det går i arv til noen som ikke kunne brydd seg mindre – som donerer det bort til Fretex.
Av og til tenker jeg at noen av oss har større frykt for dette søndagsserviset enn hva – og hvem – vi slipper til i livene våre som risikerer å knuse oss som mennesker, lage varige skår, eller slite oss fullstendig ned.
Menneskets sinn og kropp kan tåle de tøffeste påkjenninger, men våre sårbare bristepunkter minner oss likevel om hvor knuselige og skrøpelige vi er under feil type press. Og da tenker jeg spesielt på de menneskene, miljøene, ukulturene eller livsstilsvalgene vi velger å omgi oss med.
De kan både bygge oss opp eller knuse oss så vi står igjen fulle av skår, arr og riss. Eller ender i tusen knas.
Noen av opplevelsene våre kan vi ikke styre – de blir en del av historien vår. Andre opplevelser kan vi navigere rundt, si ja og nei takk til.
Intet kan vare evig – vi er alle underlagt tiden.
Hva vi gjør med den, er alt vi kan prøve å kontrollere.
Ting Tar Tid, hører jeg stadig. Det er en mer nøytral påminnelse når man står i en krise – bedre enn «Du må bare la være å tenke så mye!» Råd kan bli så banale, selv om de egentlig er godt ment... Men man hjelper liksom ikke den som drukner ved å rope «Bare svøm! Det er ikke langt inn til land!»
Vi blir alle nødt til å gå gjennom perioder av livet mens vi befinner oss i en krisetilstand. Helt uten dette beskyttende skallet vi har rundt oss når vi føler trygghet, tillit og tilhørighet.
Når bunnen vår ramler ut, svever vi brått i det ukjente. Vi mister fotfeste, veien, eller kanskje enda verre – oss selv.
Slik som en krabbe må forlate det gamle og litt for trange skallet sitt, må vi noen ganger i livet åle oss ut av det som ikke lengre passer – og finne oss i å være sårbare bløtdyr helt til vi gror et nytt, romsligere skall som rommer vårt nye selv.
«Hvordan går det egentlig med deg?» er et vanlig spørsmål som kan være skikkelig vanskelig å svare på, uansett hvem som spør – og ofte er det like vanskelig for mottaker å ta i mot et ekte svar. Hadde de ikke kunne droppet det ene ordet; «egentlig.» Hvordan går det e g e n t l i g med deg. Stor forskjell.
- Hvordan går det med deg? - Jo, takk fint, hva med deg? ...Enkelt.
Men hvilken respons ønsker du fra mottaker om du svarer at «det går e g e n t l i g helt usannsynlig dritt – og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom denne uka».
Det er så lett å gå i fellen med å gi råd til motparten som går gjennom en krise. Å være den som gir fasiten på problemet noen står i. Den som spør, vil jo ofte bare at du skal ha det godt så fort som mulig. Men av og til finnes ingen svar som hjelper. Det er bare faktum at det gamle skallet må av – og det Tar jammen Tid å gro et nytt.
Men råd er jo ikke det man trenger. Man trenger aksept for endring og krisetilstand.
Aksept på egne vegne er:
«Skallet mitt ble for trangt – jeg måtte ut av det. Nå er det farlig, ukjent, utrygt, kaldt og skummelt. Men jeg skal få et nytt skall, jeg vet det. Det er bare fryktelig vondt å mangle skall.»
Aksept for andre er:
«Jeg hører hva du sier. Så vondt at det er slik du har det for tiden.» «Si fra om jeg kan gjøre noe for deg.» «Du kan gjemme deg bak mitt skall, om du trenger det.»
Aksept er også å erkjenne at det ikke finnes fullendte tilstander av enten det ene eller det andre. Man er ikke bare «deprimert» og man er ikke bare «lykkelig» – man fyller hele skalaen. Noen ganger er dette ganske forvirrende.
Du kan gi slipp på noe frivillig, men likevel føle sorg over tapet. Du kan føle deg slukt av mørket, men likevel oppleve øyeblikk av lykke. Du kan savne hva du hadde, men likevel føle større savn etter noe du ikke ennå har hatt. Du kan være svak og erkjenne det, uten at det gjør deg noe mindre sterk.
Du er alt det du er, på samme tid.
Vi må alle bli litt rausere med vår egen aksept. Og så må vi huske å gi den som har det vondt, lov til å ha det vondt.
Vi er alle bare bløtdyr i ulike vekstfaser – og Ting Tar Tid.
