Skal hilse fra samfunnet og si at om du bare jobber bittelitt hardere nå, så blir du kanskje en dag god nok. Du har nemlig potensial!

Men… vi ser at du trenger litt reparasjon. Du har noen trappetrinn i livet du burde klatre for å bli tatt seriøst. Det er nemlig forskjell på skitt og kanel, ser du. Er forresten det der bilen du kjører? Hvilken skole var det egentlig du studerte på? Har du fått med deg at du liksom står litt skjevt?

Hæ, er du kvinne også? Hå! I såfall har du forresten også tørt hår, slapp hud og shabby kjøkkeninnredning. Se på dine cellulitter og grevinnearmer og spør deg selv om du har trent og hvilt nok i det siste. Kjenn etter. Spiser du riktig? Du puster feil. Du er forresten litt for mye, samtidig som du i grunn er litt for lite. Det er bare så synd at du ikke tenker mer positivt. Er du deppa? Uff.

Du er i grunn litt i stykker – men ikke bekymre deg! Vi har verktøyet og produktet som kan fikse deg i en fei. Kjøp her!

Her er en shampo med hyalyron-plump, silkeproteiner og mandelessens som kan hjelpe deg, og her er en hold-in tights og en anti-agingkrem til 899,- Ta også en livsmestringbok, en fargekode, en rødlysmaske, racersykkel, dette tannblekingssettet, samt en designer-blomstervase, ferie til Seychellene, leppeinjeksjon eller en mastergrad. Kanskje blir du bra nok snart! Kjøp også denne veska for å vise nabodama hvem som har klart det. Og du! Med denne BH’en blir mannen din helt vill. Passer bra når du skal servere den riktige vinen på den nye kjøkkenøya! Dødsfresh!

Hvorfor gnager jeg om dette? Supert spørsmål, jeg skal fortelle deg! Det er to årsaker.

1) Fordi jeg selv (en gang i tiden) jobbet i reklamebransjen og har vært en del av problemet. Jeg var ung, naiv, nyutdannet og påvirket av reklamene jeg ble satt til å utforme. Perfekt loop når man underbevisst tror på budskapet selv! Det er akkurat det de dresskledde på toppen av næringskjeden lever av. Som lever stille og behagelig i bakgrunnen mens pengene triller inn. De som lever bak manipulasjonen og kommunikasjonsstrategien som løfter frem én ting og dysser ned en annen. Subtile grep for å treffe kunden i et svakt øyeblikk. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg jobbet i en bransje som faktisk gjorde sjelen min syk. Programmeringen vår om «det normale» sitter så innmari dypt at man ikke engang ser seg selv som en brikke i det hele.

2) Jeg synes det kan føles skamfullt å innrømme at jeg selv har levd et liv hvor jeg i årevis har forsøkt å være nok for alle andre. Jeg forsvarte min egen eksistens ved å hele tiden gjøre litt mer – og klare litt mer. Jeg så på ambisjon og det å hele tiden forbedre meg selv, som en positiv ting. Jeg tror det underbevisst handlet om at jeg trengte å gjøre meg selv til en suksess, siden andre gjennom hele livet mitt hadde fått meg selv til å tvile på om jeg i det hele tatt var god nok. Så; Jeg fikk strekke meg litt til. Bli litt bedre. Kanskje jeg ville bli elsket da? Kanskje jeg ville bli nok da?

En dag sa det stopp. 100 til 0 på et sekund. Pang.

Illusjonene falt, og jeg så plutselig hele det tomme, hule spillet for det det faktisk er. Jeg la ned maska, og sluttet å være med på leken. Jeg satte ned foten og krevde å få være et autentisk og komplekst menneske som ikke holder fasaden i sjakk. Det kostet meg alt jeg da hadde i livet. Sånn som ekteskapet. Villaen. Familielivet. Aksjeselskapet. Jeg mistet også flere venner som ikke egentlig var venner, men som likte rollen min, og mine ressurser.

Jeg sluttet å være en brikke – og med ett stod jeg alene ute i kulda. De som kun likte det jeg kunne gjøre for dem, og ikke den jeg faktisk var, forsvant. Det var da jeg begynte å bygge et nytt liv på branntomta av det gamle. Det er både det vondeste og det beste jeg har gjort.

Det kommersielle maskineriet og det sosiale spillet er nemlig helt dønn avhengig av å få deg til å føle deg som et oppussingsprosjekt. En semi-taper, med muligheter for forbedring. Produktene du blir solgt er et svar på alle de tusen tingene som er feil med deg. Og du velger selv hvilken sko som passer. Føler du deg litt gammel og grå? Smør på denne kremen eller sprøyt inn disse kjemikaliene i kroppen din. Føler du deg litt ukul og usikker? Kjøp hestekrefter og denne tøffe bilen. Hold også inn magen, spis dette, reis hit – og ikke gå glipp av denne.

Men å fortelle et menneske at det må repareres, er en subtil form for psykisk vold og nedbrytning. Det er et ran av det som gjør oss menneskelige. For hva skjer når vi definerer våre dypeste erfaringer – sorgen over det som gikk tapt, angsten for ikke å strekke til, eller den bunnløse utmattelsen etter år i tidsklemma – som en «defekt» som må fikses.

Jo, vi flytter ansvaret bort fra en syk (u)kultur og over på det enkelte individ. Det er DU som er problemet. Hvis du ikke takler presset, er det ikek samfunnsstrukturen det er noe galt med; da er det du som ikke har meditert nok, trent nok eller reparert deg selv godt nok. Systemet lever fett på at du føler deg ødelagt.

Hele hemmeligheten..? En person som føler seg hel, er nemlig en elendig forbruker. En som er fri og tilfreds med seg selv, kjøper ikke de billige plastrene som markedet tilbyr for å dekke over eksistensiell tomhet.

Budskapet hviskes til oss fra lommeskjermene våre før vi i det hele tatt har rukket å gni søvnen ut av øynene. Den står skrevet med usynlig skrift mellom linjene i stillingsannonser, i selvhjelpsbøker og på de glatte, polerte flatene i sosiale medier. Vi har svelget denne løgnen med hud og hår. Vi har transformert oss selv til vandrende byggeplasser, der sjelen behandles som et gammelt hus med akutt behov for renovering. Og apropos det, hvorfor omtaler vi sjel som noe bare gamle hus har – og ikke vi, selve menneskene?

Vi skal dessuten optimalisere søvnen, effektivisere emosjonene, etterisolere parforholdet og sparkle over alle mørke dager med pusteteknikker, superfoods og grønn juice. Til og med hvile er en investering i å kunne prestere bedre etterpå. Ikke noe vi bare gjør fordi vi trenger og fortjener det. Vi kan ikke holde på med en hobby uten å etterhvert føle et krav om å tjene penger på den. Vi har blitt våre egne mest nådeløse prosjektledere, besatt av tanken på at vi må bli en bedre, mer strømlinjeformet versjon av oss selv for å i det hele tatt ha rett til å ta plass.

Men. Det finnes en skremmende frihet i å se på sine egne sår og si: Jeg nekter å bli fikset mer. Å innse at du allerede er hel – akkurat nå, med dine uferdige kapitler, dine tøffe år, dissende mage og dine skjelvende hender – kanskje, muligens er dette vår tids mest revolusjonære handling.

For hva skjer med systemet som tjener penger på oss, om du ikke lenger trenger å kjøpe deg til trygghet, fikse på utseendet eller prestere deg til kjærlighet?

Det viktigste jeg har lært gjennom de siste år og arbeid med mennesker og terapi, er å innse at mennesker flest er desperate etter å bli kvitt angsten sin, sorgen sin eller sine feilbarlige sider. De vil operere bort sprekkene. Men å være hel betyr ikke å være feilfri! Det betyr bare at man tillater seg å romme alt man er uten å skulle luke bort det som har skjedd gjennom livet, så du kan gå «tilbake» til den du var. Før noe inntraff – før livet skjedde.

Som å komme fortest mulig tilbake i form etter fødsel. Bearbeide bort traumene så vi ikke føler på angsten. Sparkle bort patinaen i det gamle huset. Ikke kjenne etter på følelsene, men late som om alt er i orden ved å feie smulene av duken. Å dissosiere; altså å koble av kroppen og hjertet fra hodet for å slippe å føle.

Å være hel betyr egentlig bare at du tåler deg selv. Det betyr slettes ikke at det er enkelt, eller at livet er smertefritt eller perfekt. Men bare… at du slutter å behandle deg selv som en feilvare. Noe som skal repareres i terapitimen, på treningssenteret eller i prøverommet. Du er ikke et forbedringsmål eller et evig renoveringsobjekt. Du er et levende menneske som rommer både mørke og lys, styrke og sårbarhet på en og samme tid. Du er sol, regn og snø og alle årstider. Og livet forandrer deg og farger deg fortløpende, på godt og vondt.

Du kan være både aspeløv og modig på samme tid. Du kan være en kjærlig mor og samtidig kjenne på en bunnløs utmattelse av alle kravene fra samfunnet. Du kan være rynkete og elegant. Klok på ett område og forskrekkelig uviten om andre ting.
Vi trenger ikke flere oppussingsprosjekter. Vi trenger mennesker som tør å slutte fred med sitt eget havari. Mennesker som ser på sine egne skavanker og innser at de ikke trenger å fikses – de trenger bare å bli holdt, tålt og levd med. Du er ikke et problem som skal løses. Du er et liv som skal leves.

Vill tanke? Hva med om det aldri var noe feil med deg i utgangspunktet??

Vi lar hele dette kyniske systemet vinne når vi selv stadig forsøker å være brosjyrer for det vellykkede livet. I en verden som skriker at du må repareres, er det å godta sin egen helhet den ultimate måten å ta makten tilbake på. Å være sårbar, menneskelig, avkledd og autentisk er kanskje det ypperste opprør og det som krever aller, aller mest styrke.

Jeg så et maleri for et par uker siden som inspirerte meg til å skrive denne teksten, for det traff meg så midt i magen. Vedlagt er «Gardening on sunday» av John Falter (1961)

Var et øyeblikk fristet til å avslutningsvis sitere Aristoteles, Nietzsche, Kierkegaard eller Jung, men jeg klarte ikke å lande på ett sitat. For konklusjonen er i grunn uansett den samme: Det at vi alle bærer en maske for å bli akseptert av fellesskapet – men prisen vi betaler er tapet av vår egen autentisitet. Å bli utstøtt av flokken var historisk sett det samme som en dødsdom. Frykten for utstøtelse er derfor en ren overlevelsesmekanisme, og at det er til syvende og sist er denne filosofien absolutt all reklame lener seg på.

Å skille veier fra denne hjernevaskingen er en seig prosess, og jeg er slettes ikke i mål selv. Men jeg øver meg stadig vekk på å aktivt/stadig gi bittelitt mer faen. Det hadde vært fint om vi alle øvde litt på å si noen enkle ord høyt innimellom:

Nei takk – og fuck you!

_____________

Av Mona Stenseth

Billedkunstner, essayist og myk terapeut med hard penn.

(Fradus Commentarius)

Tidligere trodde forskerne at arten hovedsakelig holdt til på røykebalkonger, i borettslagsmøter og ved kaffemaskiner på arbeidsplasser. Internett har imidlertid revolusjonert forskningen. I dag kan De Frådende observeres døgnet rundt i sitt naturlige habitat:

Kommentarfeltet.

Jeg har som spaltist og aspirerende samfunnskritiker etter hvert utviklet den sammefascinasjonen for De Frådende som David Attenborough har for paringsritualene til sjeldnefuglearter.…

«Her ser vi hann-fråderen i sitt naturlige habitat. Legg merke til hvordan han ennå ikkehar lest teksten, men allerede har blåst seg opp for å virke større enn han er. Dette er enforsvarsmekanisme som er vanlig blant arten.»

Hvis en antropolog fra en annen planet ønsket å forstå Norge, ville jeg sendt ham rett til Facebook-kommentarfeltet i lokalavisa. Der ville han fått observert hele artsmangfoldet.

Jeg ville vist til en publisert tekst om det å være menneske, som merkelig nok har utvikletseg til en debatt om dieselavgifter. En tekst om psykologi som endte med diskusjon om ulv. En tekst om feminisme som, på uforklarlig vis, har ført til at bunadspolitiet har kommeti hardt vær.

De Frådende er ofte lette å kjenne igjen på sine karakteristiske trekk.

«På denne tiden av året trekker de eldste hunnene mot kommentarfeltet i store flokker. Her konkurrerer de om dominans gjennom avanserte ritualer som capslock-anvendelse, personangrep, overforbruk av hersketeknikker, utropstegn og deres favotittemojis, spy-eller le-seg-i-hjel-fjes "

Noe annet som er spesielt for arten, er at de ofte gjerne stikker ut hodene sine helt urovekkende kjapt etter en publisering. Jeg publiserte nylig en tekst på 1700 ord. Etter toppen 36 sekunder mottok jeg kommentaren: «Dette var det dummeste jeg har lest.»

Det er vanskelig ikke å bli imponert. Enten har vedkommende lest med en hastighet som ville gjort NASA interessert, eller så representerer han et medisinsk gjennombrudd innen tankelesing. Eller så kan det også være slik at de mest frådende sjeldent har lest teksten. Likevel harde sterke meninger om den. Svært sterke meninger.

Noen er derimot ærlige; «Teksten var alt for lang! Her kommer uansett det jeg mener om det du skrev – eller ikke skrev.» Dette er et av artens mest fascinerende trekk. Vanlige mennesker leser gjerne en tekst før de gjør seg opp en mening. De Frådende har utviklet evnen til å hoppe rett til indignasjonen. Evolusjonsforskningen er fortsatt usikker på hvordan dette er mulig. Noen mener de reagerer på vibrasjoner i internettsignalet. Andre tror de kan lukte potensiell woke-ness gjennom ørehårene. For meg personlig, er det som å hive ut en brødsmule og oppdage at man ved et uhell har startet en krig mellom måkene.

Men det som er greia, er det at jeg ikke egentlig tror De Frådende er sinte på teksten. For det virkelig interessante er at De Frådende sjelden angriper hovedpoenget. Det ville nemlig krevd at de leste teksten og deretter reflekterte et øyeblikk. I stedet velger de ofte en mer kreativ, dog frådende tilnærming.

«FEMMINISTFITTE!!!!!!!!!!!!!!!!!!»

Eller. De kan for eksempel angripe: At du ser sliten ut på profilbildet / At du er alt for pyntet. At du er kvinne / At du ikke er kvinne. At du bor i by / At du ikke bor i by. At du har utdanning / At du ikke har riktig utdanning.

Mulighetene er nærmest uendelige. Jeg sitter ofte med kaffekopp og observerer utviklingen med brillene litt sånn ytterst på nesa. For på dette tidspunktet har ingen lenger kontroll. Kommentarfeltet har fått sitt eget liv. Det er bare å fylle koppen og scrolle nedover.

Men det mest spektakulære skjer litt senere. For etter ca tre kvarter slutter de å diskutere teksten. På dette tidspunktet har De Frådende helt mistet interessen for meg som forfatter og avsender. Nå vender de seg heller mot hverandre, som rotter stengt inne i en bøtte. Og det er kanskje, muligens da kommentarfeltets egentlige funksjon starter: Det blir sitt eget økosystem. Litt som værfenomenene som oppstår i en vill skogbrann. Artikkelen er i alle fall nå fullstendig irrelevant.

Jeg kunne skrevet om vaffelrøre. Likevel sitter to menn fra Skien ved navn Geir og Frank og anklager hverandre for å være årsaken til Vestens sammenbrudd. Petter fra Porsgrunn drar inn Skiensbrua, nei var det Porsgrunnsbrua? En kvinne fra Harstad mener begge tar feil. En fyr fra Larvik (med ulv som profilbilde) kommer inn fra siden og nevner WHO, som igjen får en kvinne fra Siljan (med katt som profilbilde) til å skvise inn en kjapp replikk om covid-vaksinen og dessutennoe om 5G-strålingen.

Noen anklager noen for å være kommunist. Noen anklager noen for å være fascist. Ingen vet lenger hva ordene betyr. Ingen husker hva artikkelen handlet om.

Den opprinnelige teksten ligger forlatt i grøfta som et påkjørt rådyr mens kommentarfeltet har stjålet bilen og er på vei mot Sverige.

Jeg blir så utrolig fascinert over dette fenomenet. Det er nesten litt poetisk. Derfor har jeg liksom blitt litt glad i De Frådende.

De er blitt en del av norsk natur og fauna. Som måker. Eller kanskje brunsnegler.Som for eksempel han fyren som alltid skriver «Kilde!??» under ting som allerede inneholder kilden. Javisst kan de være irriterende – særlig i flokk. Forutsigbare. Tidvis imponerende utholdende.

Men de minner meg også om noe viktig. Nemlig det at mennesker har et enormt behov for å bli hørt. Selv når de ikke lytter. Og kanskje er det nettopp derfor kommentarfeltet ofte ser ut som det gjør.

Kommentarfeltet er stedet hvor mennesker parkerer irritasjonen de samlet opp tidligere på dagen. Om sjefen. Eksmannen. Kona. Ryggsmertene. Strømregningen. Overgangsalderen. Politikerne. Naboens hekk. Regnværet og dårlig brøyting av innkjørselen på Vessia. Og plutselig sitter et helt vanlig menneske hjemme i sofaen og skriver: "Dette var det dummeste jeg har lest.» …Om en tekst de ikke har lest.

Det er tusen mennesker som står på samme torg og roper: «Hør på meg!» Mens ingen hører på noen. Jeg har sett mennesker avvise hele samfunnsanalyser fordi forfatteren brukte feil form av «da» og «når». Det er som å møte opp til obduksjon og konkludere med at dødsårsaken var skjeve skolisser.

Kommentarfeltet har flere underarter av Frådere. For eksempel har du Feilfinneren.

Feilfinneren kan ignorere 1400 ord, fem års erfaring, syv forskningsrapporter og et gjennomarbeidet resonnement. Men dersom du har skrevet «istedet» i stedet for «i stedet», er saken avgjort. Da er du avslørt. Imperiet faller. Sivilisasjonen er reddet.

Og så har vi Eksperten. Eksperten innleder alltid med: «Som en som faktisk kan dette …» Deretter følger en redegjørelse som viser at vedkommende absolutt ikke kan dette.

Og selvfølgelig: Profeten. Kommentarfeltets Mansplainer. Han starter gjerne med: "Det folk ikke forstår ..."Deretter lager han lapskaus av lokalpolitikk, FN, bompenger, ulvebestanden i Kongsvinger, datasentre, kjøttkaker, dugnadsånd, vindturbiner, KRF, elbiler og svigermoren til en lokalpolitiker i Notodden. Ingen skjønner hva som foregår. Minst av alt Profeten selv. Likevel fortsetter han. Som en ensom frijazz-musiker som nekter å forlate scenen.

Etter hvert har jeg begynt å tenke at habitatet til De Frådende kanskje fyller en viktig samfunnsfunksjon. Litt som et ventilasjonsanlegg. Alle dagens frustrasjoner blåses inn i kommentarfeltet. Som internettets nyre eller lever. Hvor plutselig et ellers fredelig menneske kan skrive: "Du er et levende bevis på at kvinners stemmerett var idiotisk!» Til en tekst om for eksempel… akvarellmaling.

Det er nesten vakkert. Jeg har derfor helt sluttet å bli sint eller skuffet over De Frådende. Jeg betrakter dem nå med samme varme nysgjerrighet som en naturfotograf betrakter en flokk brunstige elger. Det er bare artens måte å være til på. For bak tastaturet sitter det som regel ikke et troll. Men bare et sårbart menneske. Et menneske som ønsker å bli hørt. Et menneske som ønsker å føle seg klok. Betydningsfull. Sett. Teksten er bare nærmeste tilgjengelige bussholdeplass for frustrasjon. Og kanskje er det derfor kommentarfeltet ser ut som det gjør. Folk med varierende grad av selvregulering er bare frustrerte og har få plasser å gi uttrykk for det som lever inni seg.

Det er tusen mennesker som står på samme torg og roper: «SE MEG!!» Mens ingen hører på noen.

Men du verden, så mye lyd det blir.

_____________

Av Mona Stenseth

Billedkunstner og myk terapeut med hard penn.

Spaltist i Telemarksavisa (Publisert i TA 25. juni 2026)

Advarsel: Denne teksten kommer til å være en blanding av selvrefleksjon og selvmotsigelser – full av kaotiske digresjoner og sidesprang.

Long story short:

Hvorfor har vi blitt så besatt av å dytte hverandre inn i firkantede hull?

Short story long:

Verden vil bedras. Jeg starter i matfatet. Eksempelet er fra mitt kosthold, som i praksis er mest plantebasert. Men – jeg hater samtidig ordet «vegetarburger» og kan bli oppriktig irritert når jeg åpner en meny som insisterer på å forklare hva en rett ikke inneholder, i stedet for å feire det den faktisk er.

«Kjøttfri biff». «Veggiswrap». «Vegetarburger».

For meg virker det mot sin hensikt. Jeg mister umiddelbart lysten. Hvis det derimot står «rødbetburger» eller «linsegryte» på menyen, får jeg lyst på. Da handler det om råvarene, ikke om fraværet av noe annet. Det samme gjelder det absurde begrepet «vegansk lær». La oss kalle det hva det faktisk er: Plast. Alt i navnet til naturvernet. Verden vil bedras, så lenge merkelappen føles riktig og bekrefter noe i vår identitet og hvem vi ønsker å fremstå som.

I praksis spiser jeg mest vegetarisk, og selv om jeg hadde spist kun plantebasert, hadde jeg likevel nektet å kalle meg vegetarianer. Jeg har ikke noe behov for å dytte meg selv inn i en boks hvor jeg må identifisere meg med en rigid tittel som følger med en regelbok. (For da følger det med skam når du avviker!) Og jeg spiser innimellom både kjøtt og fisk – og spesielt når jeg reiser eller spiser sosialt. Da tar jeg ære i å ikke drasse med meg et ferdigdefinert regelverk i kofferten. Jeg vil være fleksibel, åpen og spise det som gir mening der jeg er. Tittelen «fleksitarianer» er like tåpelig.

Det er forresten to veldig ulike møter med den «religiøse veganeren» – som er mer opptatt av å snakke om sitt livssyn og hvordan hen identifiserer som veganer, enn å bare være et menneske som har valgt å spise mat som ikke kommer fra dyreverden.

Vi har blitt en kultur som overidentifiserer fullstendig med titlene våre. Ironien er at vi dermed aldri passer helt inn i noen av dem. Vi bruker enormt med tid på å måle og evaluere hverandre opp mot boksene vi har snekret. Og vi blir synlig frustrerte når noen drister seg til å tråkke utenfor grensene, enten det gjelder religion, politikk, kjønnsroller eller yrkestitler.

Likevel sniker denne konstante forventningen om å være strømlinjeformet seg inn under huden på oss – nesten bokstavelig talt. For tiden prøver jeg å utfordre mine egne pre-programmerte holdninger til min egen kvinnekropp og dens mange, mange plikter og regler. Nærmere bestemt eget kroppshår. I et forsøk på å gi faen i det usynlige kravet om å være glatt og «fresh» til enhver tid, har jeg latt barberhøvelen ligge, som en sommerutfordring til meg selv. For, hvorfor krever kvinnerollen stadig at vi imiterer kroppene og fjesene til en 12-åring? Jeg er voksen! Kroppen min har hår og jeg burde ikke føle på skam for å eksistere i min naturlige form.

Eh… Det er i alle fall min kognitive forståelse.

Status på barberingsopprøret mitt så langt? Det er utfordrende. Jeg klarer (såvidt) å gå rundt med hårete armhuler. Men jeg rygger i døra når det kommer til stubbete ben; de må forbli glatte. Er jeg dobbeltmoralsk? Er jeg en rebell i armhulene, men en feiging på leggene? Eller er jeg bare fanget i mine egne, internaliserte begrensninger? Svar: Ja.

Dette gjelder ikke bare maten vi spiser, eller leggene du barberer eller ikke barberer. Jeg har tusen andre eksempler.

Jeg har for eksempel jobbet som billedkunstner hele mitt voksne liv. Likevel får jeg ikke medlemskap i de offisielle kunstforeningene. Hvorfor? Fordi jeg ikke har den «riktige» bakgrunnen på papiret. Du blir også selv som fri kunstner, målt som en firkantkloss som skal presses nedi et firkanthull. Nei. You can’t sit with us. Det føles ekstra absurd fordi norske kunsthøyskoler i dag slettes ikke utdanner billedkunstnere lenger; de utdanner konseptuelle samtidskunstnere. Det er en helt annen retning enn for oss som ønsker å jobbe figurativt, symbolsk og surrealistisk. Kompetansen min har jeg håndplukket selv gjennom et innholdsrikt yrkesliv. Men i systemets øyne har den null verdi på papiret, fordi den ikke passer i boksen. Så da velger man utenforskap. Eller – får valgt utenforskap for seg selv.

Men boksene finnes også hos publikum. Jeg har malt personlige malerier som springer ut av mine egne, smertefulle livsprosesser. Responsen fra enkelte er stadig vekk: «Ugh, de er altfor dystre, et sånt bilde kunne jeg ALDRI hatt i stua.» (Sagt som om jeg har malt det for stua di….)

Jeg blir stadig like overrasket over denne holdningen. Som om kunst i vesten i dag er enten aksjer eller dekor. Noe du kjøper for å pynte opp huset og matche gardinene. Når ble kunst redusert til et interiørobjekt som skal lulle oss inn i en behagelig dvale, i stedet for å være et rom for å bearbeide og forstå det som faktisk er vanskelig ved å være menneske?

Nei, vi vil gjerne ha kunstnere, men bare så lenge de produserer noe som passer inn i den koselige, ufarlige hverdagsboksen vår. Og så må de være allerede validert av øvrigheten, for vi vil ikke avgjøre verdien i et verk eller uttrykk selv. Eller kunstneren selv. Det stoler vi ikke på. Derfor får vi en kunstverden som ligner mer på aksjespekulering enn et uttrykk for et rikt indre sjeleliv. Fordi vi mangler risikovilje og manglende evne til å stole på magefølelsen.

Og en annen digresjon: Hvis du drømmer om å skrive, later som om du er forfatter og skriver tekster hver dag, hva er egentlig forskjell på deg og en «ekte» forfatter?

Hvorfor er vi egentlig så besatt av å sette alt og alle i bås? Det virker som om samfunnet lider av en akutt berøringsangst for det udefinerte. Vi har et nesten desperat behov for å sortere, kategorisere og plassere mennesker i ryddige arkivskuffer, som om verden blir tryggere hvis vi bare får klistret riktig merkelapp på pannen til hverandre.

Med en gang vi møter et nytt menneske, starter den mentale sorteringsjobben: Hva jobber du med? Hva spiser du? Hvem stemmer du på? Svarer du ikke etter manus, oppstår det systemfeil. ERROR 404. Det uforutsigbare gjør oss usikre. Du må enten være med oss eller mot oss. Men ved å kreve at alle skal være enten-eller, reduserer vi levende, komplekse mennesker til usikre, endimensjonale, dølle prototyper. Vi glemmer at boksene helt er snekret av oss selv, og at det (faktisk) er fullt mulig å rive veggene.

Mennesker er jo ikke logiske roboter, men levende selvmotsigelser. Vi rommer mer enn én ting. Men det er ikke rart man blir forvirret. Som kvinne i dag forventes det at du skal fylle et utall motstridende roller perfekt. Du skal passe inn i mamma-boksen, karrierekvinne-boksen, den attraktive kvinne-boksen og den frie feminist-boksen. Helst samtidig. Og av samme årsak skaper vi også menn som tror de må være maskuline, tøffe, emosjonelt utilgjengelige – en slags arvet imaginær machogenser som viser og bekrefter at de er skikkelige menn.

Jeg synes det er på tide at vi innser at menneskelivet er altfor komplekst for disse merkelappene eller tvangstrøyene. Vi er ikke enten-eller. Vi er komplekse, søkende og fulle av paradokser. Vi har ikke funnet sannheten, noen av oss. Vi aner i grunn ingentign.

Personlig vil jeg fortsette å befinne meg i ytterkanten av det som kan forståes der ute. Jeg vil fortsette å male symbolske bilder uten godkjentstempel fra akademia. Jeg vil fortsette å øve på hårete armhuler men nyte mine glattbarberte legger. Og jeg vil fortsette å spise linsegryte til hverdags og bacon på søndag, uten å føle at jeg svikter en ideologi.

Jeg vil heie på den barske motorsyklisten som maler neglene sine rosa og på presten som begynner med yoga. Kompleksitet, kontrast og sårbarhet er noe av det nydeligste vi kan utøve, synes jeg. Slutt å kalle det dobbeltmoral. Kall det for å være et levende menneske som ikke sitter fast i utdaterte regelbøker skapt for konformitet.

Døra på tankefengselet ditt står med vidåpen dør, men du må faktisk gå ut derfra selv.

________________________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.

Eller bare: Menneske på godt og vondt – som maler, skriver og holder rom for å bedre forstå og overleve dette livet.

We’re fucked.

Jeg har, som alle andre, vært både fascinert og skremt av hva denne lille appen ChatGPT kan hjelpe til med. Jeg har fått hjelp til å oversette lange tekster, identifisere fremmed fisk på stranda, lært meg lokalhistorie på reise og funnet spennende forskning i en jungel av informasjon. Den har hjulpet meg å finne ut av hvilket kjøleskap jeg burde kjøpe – og sortere mengder av data som jeg aldri hadde fått til som menneske.

Fantastisk!

Lenge hadde jeg ChatGPT-motstand. Men så ga jeg litt etter for det alle insisterte på; at det er litt som som å ikke ta i bruk kalkulator, for å sitte igjen på kuleramme. Du havner umiddelbart bakpå om du nekter å bruke det. Rådet fra samfunnet vårt er tydelig: Omfavn denne nye teknologien!

Det siste året har forsøkt det. Jeg blitt kjent med hva jeg kan bruke dette verktøyet til, og hvordan man kan bli mer konkurransedyktig, mer effektiv og mer strukturert.

Og det viser seg jo å være et nydelig verktøy. Du jobber som en maskin! Det er som å sette seg på en elsykkel i oppoverbakke etter at man har kranglet med melkesyra et helt liv. Det er som at sensor plutselig sitter og hvisker svarene til deg, i stedet for å holde øye med at du ikke jukser.

ChatGPT gir oss speed som produksjonsenheter. Vi rekker både dobbelt og trippelt så mye på en arbeidsdag.

Prisen er jo bare… at du forsvinner som menneske. Vi vet jo veldig godt at muskler man ikke bruker, visner. Men dette føles litt som om sjela visner i takt med størrelsen på støttehjul for hjernen. Jeg føler på dette snodige paradokset akkurat nå.

You’re damned if you do – and damned if you don’t.

Jeg tenker på det litt som på samme måte som med all annen narkotika; problemet er ikke alt som potensielt kan gå skeis. Problemet er at du kan komme til å elske det så mye at du ikke klarer å elske noe annet.

Og fella er velkjent. Når du først har tatt i bruk verktøyene, så finner du ikke ut av noen verdens ting selv lengre.

Digresjonstankespinn: Tenk om Hitler og hans armé aldri hadde omfavnet metamfetamin…

Vi tar i bruk disse superverktøyene og blir helt overmenneskelig, men så blir vi helt fullstendig hjelpeløse uten. Det er som å møte en høy og mørk date i platåsko, som hjemme i dagslys viser seg å være en liten kar i tupé som når deg til haka.

Jeg tenker på menneskene i Pixars animasjonsfilm, Wall-E. Denne snart 20 år gamle filmen (2008) som skildrer menneskeheten som har ødelagt hele kloden sin og nå flyter rundt i et romskip. Kan nesten ikke tenke meg en mer treffende film for det som skjer med oss i sanntid.

Tenk på alt vi har avlært bare de siste årene. Majoriteten av oss har allerede mistet evnen til en hel rekke egenskaper som var helt ordinært før i tiden. Som tradisjonshåndverk. Å skrive løkkeskrift. Evnen til matlaging med ingredienser, hverdagslig poesi, det å dyrke mat eller ta vare på dyrelivet. Vi leser ikke spor i naturen lengre – og vi tar ikke vare på våre omgivelser.

Arkitekturen er død, estetikken er på palliativ avdeling – og vi har helt sluttet å bry oss.

Vi har dessuten avlært evnen til å sitte oppslukt i en bok, og ungdommer melder om at de ikke lengre har konsentrasjonsevne nok til å klare å holde fokus på selv en spennende film uten å underholde seg selv med parallell scrolling.

Jeg tar også meg selv i å plukke opp telefonen uten mål og mening, bare for å ha en slags sutteklut. På toget. Når jeg venter på kaffemaskinen. Når jeg egentlig skal male, men trenger en unnskyldning for å ikke gå inn i fokus og ensom konsentrasjon. Det er som barn som blir vant til at alt er ultraprosessert eller ihjelsukret. De klarer ikke å spise naturellyoghurt lengre, eller frukt uten sirup. Ugh! Surt!

Kjedsomhet er det sunneste du kan gjøre for kreativiteten din. Det har vi helt sluttet med. Og siden vi fikk internett, har menneskets IQ stupt. Den daler i sanntid. Forskningen på dette burde skremme vettet av oss, men vi er for opptatte med kattevideoene våre.

Og allerede nå deltar vi nærmest i Paralympics bare ved å velge å være et vanlig, følende menneske som ikke får drahjelp fra Kunstig intelligens. Det går for sakte. Det er for feilaktig, for klumsete. Hvorfor løpe med hjemmespikket trebein når man kan bruke et skuddsikkert metallben med motor?

Jeg er takknemlig for at jobben min er nettopp det å være et følende menneske, så jeg nå kan ta meg denne friheten til å ha opplevd gledene ved ChatGPT, men å velge å dra på avrusning.

For det er ikke denne måten jeg vil leve på. Gjennom støttehjul og digital asfaltvei. Jeg vil sykle på grusstien, nyte vinden i håret før jeg ramler og får skrubbsår, på de dumme, sårbare, menneskelige leggene mine.

Men det er neppe et særlig tilgjengelig alternativ om du jobber innenfor IT, finans eller økonomi. Eller helse. Eller nesten hva som helst. Det gir meg gåsehud og jeg mister helt lysten til å være en del av denne verdenen.

Vi vet bare at vi ikke aner konturene av hva som ligger foran oss. Datasenter-tidsalderen. Slakt av mennesket. Naturen. Sjela.

Helt 1984. Her om dagen scrollet jeg forbi setningen "Make Orwell fiction again."

Facebook ber nå om betaling hvis du skal beholde ditt personvern. VG gjør det samme. Plattformene pøser på med kynisk reklamering. Har du forsøkt å se en Snap-story og forsøkt å telle hvor mange reklamer med og uten nedtelling som dukker opp? Helt horribelt.

Skyene som holder på vår sikkerhet, er bare trygge helt til de ikke er det lengre. Hva skjer når KI blir så intelligent at hvem som helst kan hacke deg og be om løsepenger for at du får beholde dine hemmeligheter du har delt med ChatGPT?

Visste du forresten at hvis du ikke går inn aktivt i innstillingene på ChatGPT og reserverer deg, så brukes alle chattene dine aktivt, for å lære KI enda mer?

Og... Hva gjør vi når vi har blitt så avhengige av støttehjulene at vi ikke lengre klarer å sykle på egenhånd? Og så begynner de å ta betalt for at du skal fortsette å bruke dem.

Alt dette er i grunn helt uhyggelig likt narkotika.

First fix is free.

_______________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.

Jeg går rundt i amerikanske byer og forter meg over nok et hektisk lyskryss mellom skyskrapere som faktisk skraper i skyene. Rundt meg haster mennesker med takeawaykopper og adgangskort over gatene.

Målet mitt akkurat nå er egentlig bare å finne et hyggelig sted å spise lunsj ute i sola.

Gjerne et lite torg. En sidegate med litt liv. Et sted folk sitter uten å være på vei videre til noe.Men jeg går og går uten å finne det. Og det er da det plutselig slår meg at jeg leter etter noe helt annet enn en lunsjplass. Jeg leter etter hjertet i byen. Ikke turistattraksjonen. Ikke kjøpesenteret. Ikke den høyeste bygningen eller gaten Google Maps mener er sentrum.

Jeg leter etter det egentlige hjertet. Stedet der mennesker samles uten at alt først må organiseres, kjøpes, bookes, parkeres ved eller effektiviseres. I europeiske byer – små eller store – finner kroppen ofte dette stedet før hodet gjør det.

Det ligger gjerne ved et torg, en elv, en havn, en kirke, en kafégate, et teater, et bakeri. Gjerne i gamlebyen. Et sted der mennesker sitter lenge. Der noen går for sakte mens de titter opp på bygningene rundt seg. Der noen møter noen tilfeldig. Der byen ikke bare fungerer, men lever. Myldrer.

I mange amerikanske byer er dette vanskelig å finne. Jeg finner kontorer og headquarters. Parkeringsplasser. Firefeltsveier. Drive-thru. Handelsområder. Hoteller. Kjedebutikker. Enorm logistikk. Alt er der, på en måte. Teateret finnes. Museet finnes. Kafeene finnes. Butikkene finnes. Men de ligger som punkter på et kart, ikke som deler av en kropp. Du bør helst kjøre mellom dem. Fra funksjon til funksjon. Fra behov til behov. Som øygrupper med mye hav mellom. Det er nesten som om selve bykroppen er delt opp i stykker. Som om armen ikke henger fast i skulderen, men ligger langt der borte, langt fra resten av kroppen. Som om blodårene ikke fører tilbake til et hjerte som pumper blodet rundt.

Og det slår meg at det kanskje er der byens menneskelighet blir fjernet. For vi er ikke bare ute etter å dekke primærbehov. Vi trenger ikke bare mat, klær, arbeid og transport. Vi trenger steder å være menneske.

Steder der vi ikke bare er kunder, ansatte,bilister eller brukere av en tjeneste. Steder der vi kan drive litt rundt. Se på folk. Kjenne vær. Gå inn en dør fordi den ser hyggelig ut. Høre at det knirker i en dør som har blitt åpnet og lukket mange hundre tusen ganger. Snakke med et menneske som faktisk har et forhold til stedet.

Den eneste byen på denne 3 uker lange reisen min i USA, hvor jeg virkelig kjente dette, var Decorah i Iowa. En liten og snodig by med norsk-amerikansk innvandrerhistorie, småbutikker, gamle fasader og en sentrumskjerne som fremdeles hadde puls. Du kunne åpnedøren til en butikk og høre en liten bjelle ringe. Bak disken sto det et menneske, ikke en logokledd ansatt i et konsept. Gulvene knirket. Lokalet hadde lukt, en støvete vindusutstilling, historie og egenart. Det var ikke perfekt. Nettopp derfor var det levende.

Jeg ble fortalt at byen hadde tatt et tydelig standpunkt om å ikke ønske Walmart, gigavarehuset, velkommen til sentrum. De ville ikke ta livet av den lille byen sin, og var villige til å takke nei til den økonomiske gevinsten det ville ha. Kontrasten fra en av disse små private nisjebutikkene til en hvilken som helst H&M, Coop, Narvesen eller 7-Eleven er brutal. Ikke fordi kjedene er onde. Men fordi de gjør stedene våre identiske. De flater ut forskjellene. De fjerner lukten av lokal historie. De erstatter personlighet med gjenkjennelighet. Og gjenkjennelighet er ikke det samme som tilhørighet.

Det skumle er at Norge er på vei i samme retning. Fra sjel til maskin. Vi bygger handelsparker utenfor byene, store varehus, industriområder, nye veier og logistikkmaskiner. Samtidig gjør vi sentrum dyrere, vanskeligere og mindre attraktivt å bruke.

Vi fjerner parkeringsmuligheter, presser ut små aktører, lar husleiene stige og erstatter privateide butikker med kjedekonsepter. Så spør vi etterpå hvorfor sentrum dør. Men sentrum dør ikke plutselig. Det dør litt og litt. Først forsvinner den rare hobbybutikken og et eiendomskontor flytter inn. Så får den gamle kiosken på hjørnet Narvesen-logo. Antikvitetsbutikken blir spist opp av et Coop-maskineri. Til slutt står vi igjen med rene fasader, effektive lokaler og steder som fungerer helt fint, men som ingen får noe forhold til.

Vi bygger steder med bedre bunnlinje. Steder som blir enklere å bruke, men vanskeligere å elske. I Porsgrunn kjenner vi denne argumentasjonen godt. Her er industrien nesten hellig. Så fort noen problematiserer arealbruk, naturinngrep, estetikk eller menneskelig livskvalitet, kommer svaret:

Men, arbeidsplassene!

Som om det avslutter samtalen. Selvfølgelig trenger vi arbeidsplasser. Selvfølgelig trenger folk lønn. Selvfølgelig må et samfunn ha næring, industri og utvikling. Men når «arbeidsplasser» blir det eneste argumentet som teller, har vi allerede mistet noe vesentlig. Da har vi redusert samfunnet til produksjon. Hvor mange verdier vi kan skape, finne, hente.

Vi ser det i diskusjonene om Herøya. Vi ser det i begeistringen rundt datasentre. Vi ser det i Fensfeltet. Hver gang kommer den samme underliggende logikken: Dette er utvikling. Dette er vekst. Dette er framtid. Men hva slags framtid da? En framtid der vi utarmer; river skog, utrydder dyrearter, bygger veier, presser ut småsteder, standardiserer sentrum, ofrer natur og kaller det fremskritt fordi noen i dress kan regne hjem en gevinst?

Det er kanskje det som skremmer meg mest. Ikke bare naturtapet eller sentrumsdøden i seg selv, men hvor lite verdi alt dette virker å ha i regnestykket. Som om menneskelig livskvalitet bare er noe mykt og diffust man kan snakke om når økonomien er god nok.

Men man bygger ikke sjel med gravemaskin. Ikke i en by. Ikke i et samfunn. Ikke i et menneske. Og det er kanskje den setningen jeg savner mest i lokalpolitikken. Ikke som et argument mot alt nytt. Ikke som romantisk motstand mot forandring. Men som en nødvendig påminnelse om at det også finnes langvarige verdier som ikke lar seg måle raskt nok til åoverleve et budsjettmøte.

For sjel koster penger. Noen må betale for at den lokale strikkebutikken skal få overleve. Noen må betale for at den gamle kafeen på hjørnet ikke skal bli erstattet av enda en kjede. Noen må betale for at kunstnere, småprodusenter og mikrogründere får være en del av bybildet, selv om lokalet kunne gitt høyere leieinntekt som franchise. Noen må mene at det har verdi at et menneske bruker livet sitt på å bygge opp et sted som ikke kan kopieres. Hvis vi alltid velger den kjappeste pengen, utarmer vi dessuten ikke bare ressursene, men oss selv. Det er litt som å spise sin egen legg. Det kan kanskje gi næring der og da, men det er en ganske dårlig strategi for å komme seg videre.

Det finnes et sitat som ofte tillegges Winston Churchill under krigen. Da noen foreslo å kutte i kunst og kultur for å finansiere krigsapparatet, skal han ha svart: «Men hva er det vi kjemper for, da?»

Og det er de samme tankene jeg står og tenker her på gata i store Chicago mens jeg tenker hjem på lille Grenland.- Hva er det vi egentlig bygger dette samfunnet for? Kunsten er ikke pynt. Naturen er ikke pynt. Gamle sentrumsgater er ikke pynt. De småstedene med bjelle over døren er ikke pynt. De er en del av det som gjør et samfunn levende.

Problemet er kanskje at gevinsten av å investere i disse verdivalgene, ikke går direkte tilbake til dem som betaler regningen, men til byen selv. Byen blir stående igjen med et godt rykte, med turister som vil tilbake, med mennesker som vil tilbringe tiden sin der. Med innbyggere som er glade i byen sin og ikke flytter derfra. Og spørsmålet er ikke om vi skal ha utvikling. Spørsmålet er hva utviklingen utvikler oss til. Skal vi bygge byer der mennesker møtes, eller områder der mennesker fraktes mellom funksjoner? Skal vi ha sentrum som lever, eller sentrum som bare ser pent ut i kommunale regnskapsark?

Skal vi ha arbeidsplasser for enhver pris, eller et samfunn der arbeid, natur, kultur og menneskelighet faktisk henger sammen? For et samfunn kan være rikt på arbeidsplasser og samtidig fattig på menneskelighet. Effektivt. Strømlinjeformet. Lønnsomt. Men dødt på innsiden.

Det kan være fullt av aktivitet og samtidig tomt for liv og uten sjel. Og da hjelper det lite at alt fungerer.

Hvis ingen lenger vet hva vi bygger det for.

__________

Av Mona Stenseth

Billedkunstner og myk terapeut med hard penn. Spaltist i Telemarksavisa (kronikk publisert i TA 10. juni 2026)

Se for deg at dette er deg.

Du er på matbutikken og skal handle middag. Du speider langs butikkreolene i det du får øye på en forbipasserende ung mann som ser litt kjent ut. Du klarer ikke helt å plassere vedkommende, så du gjør som man gjør i slike situasjoner: For å være på den sikre siden, nikker du et høflig hei eller hallo, og triller handlevognen videre.

Først flere meter lengre bort i reolen, hører du et ord fra bak deg, som på et bittelite øyeblikk får brikkene til å falle på plass.

…Eeh, Mamma?

(Først da går det opp for deg at du har passert din egen sønn.)

Denne hysteriske historien ble fortalt meg i forrige uke, da jeg snakket med en ny bekjent om at jeg innimellom mister enkle ord, sånn som at «postkasse» plutselig må beskrives som «den der boksen vi får brev i» eller at «helmelk» blir «den feite røde kartongen som ikke er fløte, vet du». Det er som om ordene sklir ut av en sprekk i hjernen min og ikke kommer tilbake før jeg slutter å lete etter dem. I lang tid har jeg vært usikker (eller tullet med) at jeg kanskje har blitt bittelitt dement.

Er det bare meg?? lurte jeg på.
- NEI, var svaret jeg satt igjen med.

Jeg måtte lære om peri-menopause ved å møte den litt overraskende i døra. Det lille ordet, «peri». Før. Den lille overgangen – før man kommer i den store overgangen, som jeg føler at ingen har snakket om før de siste årene. (Sånn sammen med kvinnehelse for øvrig)

Det er Peri (la oss bare kalle ham det) som gjerne vekker deg hver morgen klokka 4 (hello!) Og som gjerne får hår til å både falle av i flekker, og dukke opp på nye og merkelige steder – eller gi deg svetteanfall mens du fryser, eller plutselig syklus på 20 dager. Det kan være noen skikkelig forvirrende greier.

Peri har vært en slags mystisk lillebror som vi ikke har hørt så mye om. Samfunnet vårt har liksom bare lært oss om selve overgangsalderen, som helt enkelt og greit er utløpsdatoen på kvinnen.

Så da jeg i ettermiddag hentet ut min aller første pakke hormonplaster for å bøte på sånn 12-13 snodige Peri-symptomer, skal jeg innrømme at jeg følte meg litt naken og sårbar, der jeg stod i reseptkøen på apoteket. Nå har jeg kommet dit, liksom. Ja, ja. Det var tidligere enn jeg trodde.

Det er forresten den dyreste plasterpakken jeg noen sinne har kjøpt.

881 kroner og 90 øre, står det her på min første kvittering for å føle meg eldre enn jeg er og samtidig yngre enn jeg trodd jeg kom til å være.

Jeg er trolig klokere enn noen gang, men hjernen min er tidvis mer teflon enn da jeg var i verste ammetåka. Jeg kunne da gjøre ting som å ta med med mat- og restavfallsposene inn på 18-trikken, i ryddig antrekk på tur til møte på Aschehoug – et sted hvor man kanskje ikke typisk tar med seg gårdagens middagsrester. Føkkkkkk.

Flere ting i meg ble vekket bare av å putte denne lille plasterpakken i veska.

Det fikk meg først til å få lyst å regne på hva det koster å være kvinne, og debatten som pågår rundt hormonbehandling på blå resept eller ei.

Alle biologiske nødvendigheter hun må forholde seg til gjennom livet, fra tamponger og P-piller/spiraler, til hormonplastre. Gjennomsnittskvinnen betaler fort et sekssifret beløp gjennom livet bare for å administrere blødning, prevensjon, fruktbarhet, graviditet, amming og hormonjustering. Og da snakker vi ikke om kostnadene for tapt arbeidstid, kramper, sykedager, og alt som ikke kan måles på en kvittering.

Mannens tilsvarende biologiske handlekurv kan i praksis være en pakke kondomer, og kanskje en sterilisering – om han er av den ansvarlige typen, da.

Og da har vi ikke engang begynt å regne på kostnadene rundt de tusen øvrige kravene til kvinnen. Som i nesten hele verden krever sminke, barbering, BHer, hudpleie – eller alle timene brukt på å gjøre kroppen sosialt akseptabel. Alt som vi bruker halve livet på å prestere – og spille rollene av, som samtidig mannen slipper.

Barbere store deler av kroppen, sminke oss, ha perfekt hår, være ung, attraktiv, glatt, uproblematisk og delikat. Negler. Klær. PAsse på at ingenting glipper. Alt vi har lært oss gjennom mannens tilbakemeldinger, andre kvinners blikk, reklameplakater, magasiner og sosiale medier.

Og skam, deilig skam. Alltid masse skam! Nam nam.

Vi kjenner alle manuset – ikke lat som noe annet.

Kvinnen skal være deilig, men ikke billig. Naturlig, men ikke uflidd. Sexy, men ikke tilgjengelig. Slank, men ikke selvopptatt. Myk, men ikke svak. Sterk, men ikke vanskelig. Flink, men ikke kontrollerende. Omsorgsfull, men ikke utslitt. Ungdommelig, men ikke desperat. Erfaren, men ikke gammel. Hun skal ta vare på seg selv, men ikke bruke for mye tid på utseendet. Hun skal eldes med verdighet, men helst uten å se ut som hun eldes. Hun skal være fri, men ikke så fri at hun slutter å være behagelig. Og gjennom alt dette skal hun helst smile litt, barbere leggene, svare pent ooooog late som om dette ikke er et heltidsprosjekt. Pah.

Den mannesentrerte verden vi lever i, har alltid vært svært interessert i unge, føyelige, behagelige kvinner. Jenter kan formes og vurderes. For de kan lokkes til å bruke enorme mengder tid, penger og energi på å bli valgt.

Men hva gjør man med en voksen kvinne som har begynt å velge seg selv?

Hva gjør man med en dame som har sett nok til å ikke lenger forveksle begjær med kjærlighet, lydighet med godhet, selvutslettelse med omsorg eller skjønnhet med verdi?

Kanskje man gjør henne usynlig. Vi lærer henne at hun mister sin verdi. Og ja, la oss også gjøre plagene hennes private, tabu-belagte, og medisinene hennes dyre. Vi snakker om hvordan hun tørker inn, mister sin skjønnhet og attraktivitet, og foreslår all verdens remedier for å bøte på det.

Anti-aging for en fantasillion. Silikonpupper. Rynkekrem. Fillers og hold-in. Og hvis hun ikke henger med i svingene, blir hun gjort usynlig. Poff. Borte. Magisk! Kvinnens aldring er skam. Mens mannen får bli en silverfox og en Zaddy.

Jeg rakk ikke å komme til parkeringsplassen med plasterpakken min, før grublingen og irritasjonen min endret form. Den ble til en mykere sorg, som handlet litt om hvordan overgangsalderen i andre land blir forstått helt annerledes enn i vår del av verden.

I Japan for eksempel, finnes ordet «kōnenki» —som kalles «Fornyelsens år» og «Energisesongen» Kvinner som har kommet dit, forteller om en slags økt status i samfunnet gjennom å ha blitt kloke, modne og erfarne kvinner – ikke lengre jenter. De har opplevd en viktig og vital overgang i livsenergi, alder og balanse. Du har fått en helt ny historie å skrive.

I Vesten har vi derimot ofte klart kunststykket å gjøre den samme fasen til et lite sosialt dødsfall: Nå er du ikke lenger fruktbar, ikke lenger ung nok, ikke lenger like salgbar for det mannlige blikket.

Game over.

Tenk å kunne se den voksne kvinnen som mer enn en kropp på vei ut av markedet. En som ikke nødvendigvis mister kraft, men bytter kraftform.

Kanskje vi ku... Nope!

Kvinnen: Først og fremst til begjær. Og så til besvær.

_______________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.

Norge elsker individualister… Heeelt til de faktisk blir det.

Hva mener jeg med det? Jo, du bor i et land hvor du (på papiret) står helt fritt til å velge din egen vei. Men samtidig – med vissheten om at flokken følger nøye med, med sylskarpe argusøyne, på hvilken vei du faktisk velger.

Jeg vet det er mange som meg, som har kjent dette blikket henge med gjennom livet. Hele livet har jeg vært litt underdog, litt rar, litt outsider, litt uforutsigbar og uforståelig for de rundt meg. En inspirerende en, kanskje, men likevel, litt sånn «Ugh, hva er det hun finner på NÅ, da.»

Og ofte har jeg lurt på hvorfor de som har hatt mest tvil til det jeg har satt meg fore, og fått meg til å føle på skam eller underlegenhet, er akkurat de som har vært mest stolt over å kjenne meg når jeg faktisk kom i mål med et prosjekt, eller gratulert meg høyest når jeg pesende har veltet over målstreken.

Vi liker veldig godt å kalle det for «Janteloven» når vi opplever det selv. Men jeg har lyst å gruble litt høyt, på hva jeg føler at dette fenomenet faktisk er.

Visste du for eksempel at liberale Norge scorer skyhøyt på det forskerne kaller sterke sosiale normer? Altså alle de usynlige reglene for hvordan vi bør leve, tenke, oppføre oss og passe inn. Da jeg oppdaget det, falt jeg ned i et skikkelig kaninhull av forskning om flokker, avvikere og noe som kalles «The Black Sheep Effect». Men heng med litt til. Vi skal tilbake dit.

På tur inn i dette grubleriet vil jeg du skal minnes Ari Behn – og hvordan han ble beskrevet og latterliggjort. Jeg husker godt reportasjene, parodiene og kommentarene. Hvordan han ble fremstilt som en slags nasjonal klovn; for følsom, for teatralsk, for høyrøstet, for mye.

Jeg husker ikke engang hvem som karikerte ham etter utgivelsen av «Trist som faen» men jeg husker godt setningen «Og så leste han fra heftet sitt». Jeg husker hvordan han dediserte inderlige dikt til prinsessen på direktesendt TV, snakket om store følelser uten blygsel, var stadig berørt av livet og ville «skyte bjørn og knuse stein» etter datterens fødsel, og stadig sa ting som fikk halve landet til å himle med øynene eller fråde med fredagstaco i munnvikene.

Han uttrykket seg ekte – han viste frem fargene i sjelen sin og turte å vise inderlighet, begeistring og sårhet.

Ari fortsatte å være seg selv, men var nesten hjelpeløs mot kvikksanden til medie-Norge og det nådeløse kommentarfeltet. Han passet bare liksom så innmari dårlig inn i forestillingen om hvordan en norsk mann skulle være, hvordan en ordentlig forfatter skulle være, og definitivt hvordan en kongelig svigersønn skulle være. Han fortjente dermed å bli flådd.

Og så endte han livet sitt. Vi leste i alle medier; Ari Behn, (47) død.

Og nærmest over natten skjedde noe merkelig. De samme egenskapene som hadde gjort ham latterlig, ble plutselig beundringsverdige. Han var ikke lenger for følsom, men modig. Ikke for eksentrisk, men original. Fargerik. Sterk. Et forbilde. Slettes ikke for mye, men bare helt uvanlig levende.

Jeg tror det handler om et dypt menneskelig mønster. Vi har en tendens til å mistro mennesker mens de utfordrer normene, og beundre dem når historien er ferdig skrevet.

På sidelinjen: Jeg tror og spår også at Nerdrum er offer for dette fenomenet. Den dagen han ikke lever lengre, vil hans legendestatus trolig vokse inn i himmelen og de folkene som kritiserer han i dag, vil hylle ham som en helt.

Vi nordmenn liker å tro at vi er rebelske individualister. Men innerst inne har vi med oss en programmert idé om at konformitet og likhet er en av våre viktigste verdier. Hvorfor??

En kulturpsykolog som jeg synes er skikkelig inspirerende på dette feltet, er Michele Gelfand. (Les fine og oversiktlige artikler på magmaforskning.econa.no) Hun har forsket på dette, og hennes rapporter finner et snodig paradoks:

Norge er, juridisk sett, et av verdens frieste land å leve i, men også et samfunn med ekstremt rigide sosiale normer. Det skal nesten ingenting til før du er utenfor sandkassa. Vi er helt på toppen av skalaen på hvordan vi måler «tightness in cultural norms», i tet med feks. Pakistan og India. Når du legger til våre ressurser og juridiske rettigheter vil dette i praksis si at vi kanskje tolererer mindre avvik enn noen andre steder i verden.

Men det jeg tenker kanskje er det mest interessante?

Det er hvordan historien vår er full av mennesker som ble hyllet i ettertid og motarbeidet i samtid. Innen sosial identitetsteori har forskere lenge vist at grupper ofte reagerer sterkere på avvikere innenfor egen gruppe enn utenfor. Det kalles ofte «the black sheep effect».

En person som bryter gruppens normer kan oppleves som mer truende nettopp fordi vedkommende er en av oss. Og det truer vår egen identitet.

Ooog fordi avvik er mye lettere å beundre når det har blitt validert. Når boka er skrevet. Prosjektet kom i havn, drømmen ble realisert. Når maleriet er solgt eller kunstneren er død. Kanskje når firmaet er bygget …eller risikoen har blitt fjernet, da.

For det vi elsker, er eeegentlig ikke individualisten. Vi elsker bare den romantiske historien om individualisten. Altså… Den ferdige historien. Med hardcover. Den som allerede har fått et lykkelig utfall.

Den levende individualisten er langt vanskeligere å håndtere.

For han eller hun minner oss om noe de fleste av oss prøver å glemme; at alle store sprang begynner som noe som kan se ut som en dårlig idé. Og at ingen vet hvem som er geni og hvem som er idiot før lenge etterpå. Det er derfor flokken nesten alltid er sent ute med applausen. Den vil først vite hvordan historien ender, før de kjøper aksjer.

En annen kunstner jeg har sitert før, er den britiske kunstneren Grayson Perry. Han er transvestitt, identifiserer som mann, er gift med kvinne og har en datter, men kler seg ofte som dame gjennom sitt alter ego, Claire. Han pleier å spøke med at det minst aksepterte ved ham i flokken «kunstverdenen», ikke er kjolene eller eksentrisiteten, men at han er keramiker.

Det får meg til å humre.

Jeg kan ikke sitere ham ordrett, men husker at på hans utstilling «Standing out and fitting in» sa han noe som traff meg så hardt:

«In the art world, you can be a transvestite, you can be controversial and outraging … but for God’s sake – DON’T DO POTTERY!»

Og akkurat det sier noe om normene. Om boksene våre. Dette med at vi representerer en felles forståelse. At grupper beskytter sin egen identitet ved å devaluere mennesker som utfordrer den. Når noen bryter med disse forventningene, oppstår det ofte en merkelig omskriving.

De samme egenskapene som før ble beundret, får nye navn. Dette har jeg erfart selv gjennom hele livet mitt.

Når du er innenfor: Selvstendig og fri.
Om du havner utenfor: Sta og egoistisk!

Når du er innenfor: Kreativ og fargerik.
Om du havner utenfor: Eksentrisk hippie!

Når du er innenfor: Kritisk tenkende og smart.
Om du havner utenfor: Vanskelig!

Når du er innenfor: Følsom og intuitiv.
Om du havner utenfor: Dramatisk og emosjonell!

Ikke fordi personen nødvendigvis har forandret seg. Men fordi egenskapene ikke lenger tjener den historien gruppen forteller om seg selv. Og er det én ting det virker som om flokken hater, så er det usikkerhet. Derfor har jeg landet på en enkel foreløpig gruble-hypotese om dette jeg smaker på…

- Hva er egentlig forskjellen på en visjonær og en idiot?

Tid.

_______________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.

Jeg forstod aldri helt Pushwagner.

Da jeg bodde på Skøyen, så jeg ham stadig vekk på kaféer og puber i nabolaget. Han var en av disse skikkelsene alle la merke til, alle visste hvem var, men som ingen egentlig så.

Jeg kjente jo til tegningene hans. De endeløse rekkene av mennesker. De identiske ansiktene. Byene som så ut som samlebånd. Jeg skjønte at han var viktig, men jeg kjente ikke helt hvorfor.

For meg fremstod han nesten som en tegneseriefigur. En slags blanding av Lucky Luke og brødrene Dalton, med de tynne beina sine, det magre ansiktet og den litt krokete gangen. Han så sliten ut. Agitert. Uthult. Som om livet hadde vært innom og tatt med seg mer enn det hadde gitt tilbake.

Og det hadde det nok. Den gangen ble han ofte omtalt nedlatende, litt som «han der heroinisten med tegnesaker». «Han der kunstneren, stakkars, som har rota det til for seg selv, og nå har blitt innmari sinna og bitter.»

Og skal jeg være helt ærlig, så tenkte jeg nok ikke så annerledes selv. Jeg så rusen. Jeg så mytene. Jeg så den slitne mannen på vei til puben. Og jeg kjente godt til det litt naive uttrykket han tegnet med skjelvende tusj og klare farger.

Men jeg så ikke ensomheten. Eller, jeg forstod den ikke på riktig måte. Det er først nå, mange år senere, at jeg tenker på Pushwagner med en omsorg og en inderlig forståelse.

De siste årene har jeg gått gjennom noe jeg mangler et godt språk for. Noen kaller det en oppvåkning. Andre ville kanskje kalt det en livskrise, en eksistensiell prosess eller bare det å bli eldre. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke lenger klarer å tro på alle de samme tingene som før.

Og da mener jeg ikke politiske meninger eller religiøse sannheter. Jeg er mindre politisk orientert enn noen sinne. Veldig lite religiøs, men absolutt mer spirituell. Nei, jeg mener selve grunnfortellingen.

Denne ideen om at livet handler om å lykkes. Prestere. Optimalisere. Akkumulere. Bli noe. Oppnå noe. At det alltid finnes et neste nivå, en ny status, en ny bekreftelse, en ny ting å strekke seg etter. At mange av reglene vi lever etter ikke egentlig er naturlover, men avtaler. Usynlige kontrakter. Forestillinger vi har blitt enige om å kalle sannheter.

Du skal jobbe mer.
Kjøpe mer.
Være mer effektiv.
Passe inn.
Ikke være for mye.
Ikke være for lite.
Ikke stille for mange spørsmål.
Og helst ikke stoppe opp lenge nok til å legge merke til hva som egentlig foregår.
Når du først begynner å se det, er det vanskelig å slutte.

På et tidspunkt for endel år siden, begynte noe i meg å falle fra hverandre. Jeg ser for meg at det må være litt som å oppdage råte i et hus. At man kanskje først ser noen mørke flekker. Så oppdager man at veggen er hul. Til slutt innser man at det ikke er mulig å late som om man ikke har sett det, og så – at gulvet bare står på nåde og to strøk maling.
Problemet er at ingen snakker særlig mye om tiden etterpå.
For «oppvåkning» høres så positivt ut. Som om man kommer ut på den andre siden med svarene i hånden. Som om man har nådd et høyere nivå av forståelse. Det tror jeg er en felle. Å dyrke et slags spirituelt ego.

Min erfaring er nesten motsatt.
Jeg føler ikke at jeg har funnet svarene. Jeg føler at jeg har mistet kartet. Reglene som tidligere ga mening, gjør det ikke lenger. Som om hele mitt eget liv har gaslightet meg.

Målene jeg tidligere jobbet mot, føles uviktige. Historien jeg fortalte om hvem jeg var, passer ikke lenger. Det gir mer derimot, uendelig mye mer forståelse for de som faller utenfor. De som ikke lengre holdes av rammene som samfunnet har skapt for dem.

Samtidig vet jeg ikke hva som skal erstatte det gamle kartet. Jeg har vokst ut av noe. Men jeg aner ikke hva jeg liksom skal vokse inn i. Og akkurat der ligger ensomheten.

Ikke i følelsen av å være annerledes enn andre mennesker. Ikke i tanken om at jeg har sett noe de ikke har sett. Men i erfaringen av at jeg ikke kan gå tilbake til den jeg var.
Det finnes ingen returknapp. Jeg trenger et oversatt tulleord for å beskrive det:

Du kan ikke u-se det du har sett. Du kan ikke u-kjenne det du har kjent. Du kan ikke gå tilbake til gamle sannheter bare fordi de var mer komfortable. Og hva gjør du når du ser mennesker du er glad i, løpe stadig fortere mot mål de ikke engang har valgt selv? Hva gjør du når du oppdager at mange av institusjonene vi stoler på, mange av autoritetene vi følger, og mange av verdiene vi forsvarer, først og fremst eksisterer fordi noen før oss bestemte at de skulle gjøre det?

Det er ikke nødvendigvis verden som forandrer seg. Det er blikket ditt. De fleste vil at du skal komme tilbake. Fellesskap er enklere når alle ser det samme. Pushwagner kom aldri helt tilbake. Han så maskinen. Han så masseproduksjonen. Han så kynismen. Han så hvordan mennesker kunne bli redusert til funksjoner i et system som først og fremst skulle produsere mer av seg selv. Jeg tror han forsøkte å rope om det gjennom kunsten sin.

Men det er en merkelig skjebne å miste troen på de samme fortellingene som holder andre oppe. For etter hvert virker det som om han ble fanget i den samme verdenen han kritiserte.
Dårlige avtaler. Mennesker som utnyttet ham. Et kynisk kunstmarked som kunne tjene penger på hans utenforskap samtidig som det ikke nødvendigvis beskyttet ham mot det.

Det er lett å dømme slike historier utenfra. Kanskje er det derfor jeg plutselig tenker på Pushwagner med en sånn inderlig omsorgsfølelse, her jeg ligger på gulvet ved siden av en kald kaffekopp og en mailboks med ubesvarte forespørsler jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med.

Jeg husker diskusjonene om prisutvikling, samlerobjekter, opplag og markedsverdi. Om hvilke verk som er attraktive investeringer og hvilke som ikke er det. Om når man burde ha kjøpt Pushwagner – og om man kanskje burde spekulere i timingen. Eller er han egentlig bare en hype?

Og jeg tenker: Ser dere ikke ironien?

En mann som ikke hadde noe annet alternativ enn å være ekte, som brukte et helt (brokete) liv på å tegne mennesker fanget i systemer av produksjon, forbruk og gjentakelse. Han tegnet mennesker som hadde blitt så opptatt av maskinen at de ikke lenger så seg selv.

Så står vi her flere tiår senere, foran kunsten hans, og diskuterer markedsverdien av advarselen hans. Det er nesten komisk. Men også trist. For jeg tror ikke dette egentlig handler om kunst. Jeg tror det handler om noe langt større. Vi gjør det samme med nesten alt.

Vi måler verdien av mennesker gjennom produktivitet og status. Verdien av opplevelser gjennom bilder. Verdien av relasjoner gjennom nytte. Verdien av oss selv gjennom prestasjoner.
Vi har blitt så flinke til å spørre hva noe er verdt at vi stadig oftere glemmer å spørre hva det faktisk betyr. Kanskje var det dette Pushwagner prøvde å si hele tiden.

At menneskeheten per vestlig definisjon, er redusert til et regnestykke. Noen som kan skape verdi.

Når politikere snakker om behovet for flere barn, handler samtalen ofte om fremtidige skatteinntekter, arbeidskraft og bærekraften i budsjettene. Selv våre barn blir lett omtalt som verdiskapere før de har rukket å bli mennesker.

(Tenkepause.)
Nei... Kanskje projiserer jeg bare min egen prosess inn i hans kunst. Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ser annerledes på ham i dag enn jeg gjorde den gangen på Skøyen. Da så jeg en sliten mann som virket litt fortapt. I dag ser jeg kanskje noe annet. Et inderlig menneske som ikke fant veien tilbake, og ikke ble holdt av de som burde holdt ham. Jeg tror det er litt derfor jeg tenker at han hadde rett. Jeg vet at jeg kjenner meg igjen i følelsen. Ikke følelsen av kunstnerisk genialitet. Ikke følelsen av å være spesielt opplyst. Bare følelsen av å ha sett bak kulissene, og oppdage at det ikke finnes noen vei tilbake til uvitenheten.

Det vanskeligste med en oppvåkning er ikke det du mister troen på. Det vanskeligste er å finne mennesker som fortsatt kan møte deg der du har kommet. At du krever relasjoner som møter deg på en plan som rommer hele deg selv. Og som også rommer seg selv, fullt og helt.

En oppvåkning handler ikke om å bli fri fra samfunnet. Det handler om integrering av denne eksistensielle vissheten; å lære seg å faktisk leve i det igjen.
Men noe av det mest ensomme et menneske kan oppleve, er ikke å miste noen, tror jeg. Eller å gå seg vill. Men det er å miste et verdensbilde.

Det er å oppdage at kartet du levde etter, aldri egentlig var ditt.
Og så stå der med tomme hender og forsøke å tegne et nytt.

_______________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.

Jeg vet. Det høres ut som en litt merkelig ting å skrive i juni.

Ikke er jeg verken homofil eller trans. Jeg er en ganske privilegert, trygg, heterofil tobarnsmamma i 40-årene som ikke henger opp Pride-flagg fordi jeg ønsker å fortelle verden hvem jeg deler seng med, eller for å aktivt fremme lakk, lær eller glitter.

Jeg henger det opp fordi jeg vet hvordan det føles å skjule seg.

Ikke nødvendigvis bak en skapdør, men bak alle de andre dørene eller maskene som vi mennesker setter opp rundt oss.

Jeg vokste opp med deler av familien i kristne miljøer. Ikke julegudstjeneste-kristne. Virkelig kristne. I gruppen av dem som identifiserer som Jesu barn og tenker at Bibelen og pastoren har svar eller fasit på det meste. De tok meg med i miljøene sine. Til menighet eller sommerleir.
Og jeg skriver ikke dette for å generalisere kristne. De er ikke en homogen gruppe, de heller. Men jeg vil dele min erfaring, fordi jeg vet at jeg ikke er alene.

Jeg lærte tidlig at homofili var synd. At homofile måtte be om tilgivelse og bli helbredet, siden djevelen og mørke krefter hadde tatt bolig i dem.

Jeg lærte også at det fantes gode og onde – eller riktige og gale mennesker. Riktige og gale følelser. Riktige og gale tanker. Riktige og gale måter å leve på.

Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg som barn var egentlig ikke synet på homofile. Det var atmosfæren – og den konstante overvåkningen.
Den usynlige kontrollen. Skammen. Frykten.
Jeg husker at jeg stadig kjente etter, selv som lite barn.

Har jeg lov til å si dette ordet? Har jeg lov til å mene dette? Har jeg lov til å le av dette? Har jeg lov til å gå dit? Har jeg lov til å være venn med dem? Har jeg lov å høre på denne sangen? Har jeg lov til å danse, synge og være meg selv akkurat nå?

Jeg ble mester på å lese rommet. Å ta tempen.

Jeg husker at jeg lot være å fortelle at jeg hadde vært på hyggelig besøk hos naboene som var lesbiske.

Fordi jeg gikk rundt med et indre kontrolltårn som hele tiden overvåket alt jeg sa og gjorde. Etterhvert begynte jeg å legge merke til at jeg ikke var alene.

Alle andre gjorde det samme. Det var som om hele miljøet var bygget rundt et verdensmesterskap i å være snill, god og riktig.

Alle kunne de subtile reglene.

Fy Faen var ikke lov å si.
Fy Fabian kom man derimot unna med.

Alle visste hvilke meninger som var lov. Alle visste hvilke følelser som skulle skjules. Alle visste hvilke spørsmål som ikke burde stilles. Resultatet var at jeg aldri helt visste hvem folk egentlig var.

For når mennesker bruker store deler av livet på å være riktige, blir det mindre plass til å være ekte. De stivner.
For hvis man ikke fulgte reglene, så ville man til slutt komme til Helvete.

Dette holdt meg våken mange ganger som barn.

Ganske tidlige bestemte jeg meg for å ta avstand fra dette mijøet. Jeg ville ikke lengre bli med på søndagsskole, og måtte virkelig krangle med egen aksept for at jeg, som familiens sorte får, faktisk måtte reise ned til Helvete helt alene, når resten av familien ville bli loset gjennom perleporten med glorier over hodene sine. (Men kanskje jeg i hvert fall ville treffe de lesbiske naboene der nede, og de var jo ganske
hyggelige og hun ene gikk dessuten alltid i veldig kule tøfler.)

Så. Jeg bestemte meg for å undersøke mulighetene for å ta med meg to små personlige ting bare, som hadde gjort den evige tilværelsen i helvete litt lettere. Og min løsning som 10-åring, var å få ta med tannbørsten og den lille bordveven som jeg hadde fått til jul. (Tannhygiene og en hobby kom til å i hvert fall løfte oppholdet fra ulevelig til sånn ok+.)

Å skrive dette får meg både til å ville le og gråte. Det er rart og litt sårt å sette ord på som voksen. Derfor blir jeg kanskje så sinna når jeg gjenkjenner moralsk identitetsskam og frykt i barn og unge.

Jo eldre jeg blir, desto mer overbevist blir jeg om at Pride handler om noe langt større enn seksualitet, og den vestlige friheten til å få være en glitrende homse i Pride-paraden.

Jeg tror det handler helt enkelt om frykt og masker.
Ikke bare frykten homofile kjenner på når de vurderer om de tør å holde kjæresten i hånda på gata. Men frykten vi alle kjenner på:

Frykten for å være oss selv.

I dag er jeg ganske trygg på meg selv, og jobber kanskje i et litt fritt og fryktløst felt: Jeg får være kunstner, men også en myk terapeut OG ærlig spaltist med hard penn. Jeg får høre hele tiden at jeg er så «tøff som tør». Jeg er takknemlig for mine privilegier og tenker ofte at tiden har endret seg siden jeg var barn.

Men vet du hva som overrasker meg? At jeg møter akkurat den samme mekanismen overalt. Både hos klienter/kunder og i kommentarfeltet. Det er bare med andre kostymer.
Noen sitter fast i religiøse regler. Andre sitter fast i sosiale regler. Noen sitter fast i familiens forventninger. Andre sitter fast i karriere, status, kropp, fasade og prestasjoner.
I psykologien snakker vi om egoet som noe nødvendig. Egoet er en portvakt som hjelper oss å navigere i fellesskapet. Det hjelper oss å forstå sosiale regler og ta hensyn til andre mennesker.
Men hos mange av oss har portvakten overtatt hele huset. Vi lever ikke lenger ut fra egne verdier. Vi lever utelukkende ut fra frykten for hva andre skal tenke.
De fleste av oss går rundt med et usynlig manus vi prøver å følge. Hvor vi sier det riktige. Mener det riktige. Stemmer det riktige. Poster det riktige. Kler oss riktig. Smiler riktig.

Og sakte, nesten umerkelig, begynner vi å forsvinne.
Jeg tror faktisk mye av den psykiske uhelsen vi ser rundt oss i dag handler om akkurat dette.

At mennesker blir fremmede for seg selv. At de bruker så mye energi på å passe inn at de mister kontakten med det som prøver å komme ut fra sjelen. Det spontane. Det levende. Det ekte. Det som ikke passer helt inn i malen.
Jeg tror bare homofile synliggjør noe som gjelder oss alle.

For noen uker siden snakket jeg med en tilsynelatende liberal kvinne som ikke turte å henge opp Pride-flagg i hagen sin i det trygge villastrøket sitt. Hun var ikke homofil. Ikke lesbisk. Ikke trans. Men hun turte ikke – hun var for nemlig redd for hva naboene ville tenke om henne.

Og der traff det meg som et slag i magen. For hvis en heterofil kvinne ikke tør å henge opp et flagg hun egentlig ønsker å vise som støtteerklæring, fordi hun frykter reaksjonene fra omgivelsene, da handler dette ikke lenger
om seksualitet.

Da handler det om frykt.
Den samme frykten som holder homofile i skapet.
Den samme frykten som får ungdom til å skjule personligheten sin.

Den samme frykten som gjør at voksne mennesker lever liv de egentlig ikke vil leve.
Den samme frykten som får oss til å tie når vi burde snakke.

Er det derfor Pride provoserer? Ikke fordi folk er så himla opptatt av hvem som elsker hvem?

Men fordi Pride minner oss om noe mange av oss har brukt et helt liv på å unngå:
Spørsmålet om hvem vi hadde vært uten masken, og hvem vi hadde vært dersom vi sluttet å spørre naboen om lov.

Dersom vi sluttet å spørre kommentarfeltet om lov.
Dersom vi sluttet å spørre foreldrene våre om lov.
Dersom vi sluttet å spørre frykten om lov.

Vi liker å tro at vi er frie mennesker i et fritt samfunn. Men mange av oss går rundt som våre egne fangevakter. Vi overvåker oss selv hele tiden. Passer inn. Justerer oss. Toner oss ned. Svelger ordene. Pakker inn meningene. Skjuler følelsene. Vi spiller rollene vi tror vi må spille for å få lov til å høre til.

Så ja; jeg tror virkelig Pride handler om noe mye større enn seksualitet.
Om retten til å eksistere uten å krympe seg.
Om retten til å vise fargene sine.
Om retten til å være et helt og komplekst menneske.
Og kanskje er det nettopp derfor noen blir så provosert..?

For når ett menneske tar av seg masken, blir alle vi andre minnet på at vi fortsatt går rundt med vår.

Og at de fleste fengsler ikke bygges av murstein.

De bygges av forventninger.
Noen ganger av religion.
Noen ganger av samfunnet.
Men aller oftest av oss selv.

———

Av Mona Stenseth

Billedkunstner og myk terapeut med hard penn. Spaltist i Telemarksavisa

(kronikk publisert i TA 3. juni 2026)

Sex omtales ofte som noe mennesker gjør med hverandre. Men i virkeligheten avslører det hvordan de ser på hverandre. 

Mange menn har lært hvordan de skal få en kvinne til sengs i en machokultur av erobringssex – men ikke hvordan de skal være gode elskere. Den kanskje største misforståelsen om sex er at det, i stedet for å være en hengivelse, forstås som en erobring – tett knyttet til prestasjon. Noe man skal lykkes med, gjennomføre, mestre.

Men erotikk fungerer ikke slik.

I sin mest grunnleggende form er sex det motsatte av en erobring. Et øyeblikk hvor to mennesker legger ned rustningen og våger å være åpne for hverandre. To mennesker som går inn i et rom hvor kroppen bare samarbeider – dersom den føler seg trygg. Erotisk tiltrekning kan ikke presses frem. Den oppstår når et annet menneskes oppmerksomhet oppleves som ekte.

Jeg har hørt mange menn fnyse av slike utsagn, som om de var en gammeldags vrangforestilling fra følsomme tanter. Men den maskuline illusjonen om erotikk som erobring ser man overalt i hverdagslige former.

Den ligger i hvordan mange menn lærer å forholde seg til tiltrekning. For eksempel ved å bygge kroppen, optimalisere kosthold, trene hardere, bli sterkere, mer definert. Fettprosent, materielle statussymboler, muskler og penisstørrelser analyseres som om de var nøkkelen til erotikkens mysterium.

Det er som om prosjektet er å bli en slags alfaversjon av seg selv – en kropp eller ytre som skal tiltrekke kvinner gjennom styrke og dominans.
Men erotikk er ikke et styrkeløft målt i kilo. Den oppstår i oppmerksomheten og forbindelsen mellom to mennesker. Og det lærer de ikke på gymmen eller i The manosphere.

Beskrivelsen min er kanskje brutal, men jeg håper den kan peke på noe vi alle kan kjenne igjen. Ikke nødvendigvis om én enkelt person, men om en type maskulinitet kulturen vår fortsatt produserer: menn oppdratt (av andre menn) i en mannosfære av berettigelse. En verden hvor
penger, status eller sosial kapital kan gjøre grenser uklare, og hvor kvinnelig tilgjengelighet tas mer eller mindre for gitt.

Derfor er det også interessant å se hva som skjer når seksualitet og makt dukker opp i offentligheten. 

Jeg skal ikke engang bevege meg inn i Epstein-filene. Eller hvordan Norge de siste månedene har fulgt overgrepssaken rundt Marius Borg Høiby. 
Midt i alle kommentarene hørte jeg en formulering som satte seg hos meg: Det føles som å se Exit – juniorversjonen.

Unge menn som lærer (av andre menn) hvordan de skal knulle. Men som aldri har lært seg å møte et menneske.

Det som bekymrer meg mest, er at denne kulturen ikke bare finnes i ekstreme miljøer. Den vokser også blant helt vanlige gutter. I treningsrom, på TikTok, i pornografi, i podcaster og på datingsider sirkulerer den samme forestillingen: at maskulinitet først og fremst handler om dominans, kontroll og seksuell tilgang.

Den har til og med fått sitt eget lydspor. Norske russelåter som selger ut svenske (!) megascener som Globen; selvlysende festmusikk bygget på det samme gamle manuset: jenter som trofeer, sex som erobring og maskulin verdi målt i hvor mange man kan få.

For å sitere russelåt fra «Soppgirobygget»:

«Tar damer hjem fra byen og da vet du hva som skjer
Jeg slikker ikke dås så sett deg på den og roter
Jeg tar det jeg vil ha og ser deg aldri mer igjen
Gutta gir beng»

Unge gutter lærer (av andre menn) hvordan de skal bli attraktive og fremstå selvsikre. Men svært få lærer noe om nærhet. Om tilstedeværelse. Om hvordan man faktisk møter et annet menneske. Det betyr ikke at menn flest er kyniske eller hensynsløse. Problemet er snarere at mange aldri har blitt lært dette språket. Mannlig maktelite, russelåtskapere og kronprinsessens sønn inkludert. 

Jeg tør å strekke meg så langt som å si at mange menn kanskje har imponerende erobringsstatistikk – men er erotiske analfabeter.

De har lært erobringsseksualitet, men aldri erotikk eller sensualitet. De har lært at sex er noe man oppnår – ikke noe man skaper sammen med et annet menneske. For mange kvinner er dette intuitivt. De vet at feminin lyst oppstår i relasjonen, i tryggheten og i følelsen av å bli sett. For mange menn er dette et helt fremmed kart. De har lært hvordan de skal
få tilgang til kroppen til en kvinne, men aner ikke hvordan de kobler seg på sjelen hennes.

Når relasjoner preges av erobringslogikk, skjer det noe i dynamikken. Kvinner mister lysten. Menn føler seg avvist. Begge parter sitter igjen med en følelse av at noe grunnleggende ikke fungerer, uten helt å forstå hvorfor.

Å forsøke å «fikse» lysten i en slik situasjon kan minne om å være kvalm på en gourmetrestaurant. Det spiller egentlig ingen rolle hvor utsøkt maten er. Hvor perfekt retten er komponert. Kroppen må være i modus.
Det kan oversettes ganske direkte. Det autonome nervesystemet kan ikke presses til å slappe av gjennom teknikk eller prestasjon.

Kroppen må være i modus.

Samtidig foregår det en annen historie på den andre siden av bordet. Mange kvinner har også lært å bruke seksualiteten strategisk, ofte lenge før de selv helt forstår hva de gjør. Ikke nødvendigvis for nytelsens skyld, men for bekreftelsen. For å føle seg valgt. For å bli sett. For å kjenne et øyeblikk av verdi i en kultur som konstant måler kvinnekroppen.

Seksualitet blir da en slags valuta. Et språk for anerkjennelse. Hvis han vil ha meg, betyr det at jeg finnes. Dermed møtes to ulike lengsler i samme rom. Mannen søker bekreftelse på sin maskulinitet gjennom tilgang. Kvinnen søker bekreftelse på sin verdi gjennom å bli valgt.

Begge tror de søker erotikk. Ofte søker de egentlig noe annet.

Dette henger også sammen med et mønster mange par kjenner igjen. Mange kvinner opplever at de trenger emosjonell tilknytning for å åpne seg seksuelt. Mange menn opplever det motsatt: de trenger seksuell tilknytning for å kunne åpne seg emosjonelt. 

Den gamle yin–yang-symbolikken beskriver nettopp dette: to energier som beveger seg på motsatt side, men her uten å finne balanse.
Dette ligger bak et av de mest gjenkjennelige refrengene i moderne parforhold: hun har mistet lysten. For mange menn fremstår det som et mysterium, eller som en feil som sitter hos henne.

Mange kvinner sliter med å være i kroppen sin når de har sex. De er i hodet. Mens kroppen forsøker å bevege seg inn i lyst, sitter en indre observatør og kommenterer alt: Hvordan ser jeg ut nå? Er leggene barbert? Ser jeg rar ut i denne vinkelen? Er jeg feminin nok? Er jeg for mye? Reagerer jeg riktig?

Slenger inn et nytt Soppgirobygget-sitat:

«Fulle igjen, null empati. Kaster ut damer med høy BMI.»

Kroppen forsøker å gi seg hen, men hodet holder den tilbake. Kvinner har gjennom et helt liv blitt lært at kroppen deres er noe som vurderes. Noe som sees på, måles, tolkes. Når kroppen konstant står under blikk – også sitt eget – blir det vanskelig å gi slipp. Og erotikk krever nettopp det.

Og nettopp derfor blir møtet med noen som faktisk er til stede så merkbart. En som ikke er opptatt av å prestere, men av å være der sammen med deg. Som har med seg hjertet sitt.

For kvinner som har møtt mye erobringsseksualitet, kan slike møter oppleves reparerende. Plutselig er ikke kroppen et objekt som vurderes, men et sted man får lov til å være. Skuldrene senker seg. Pusten faller til ro. Forsvaret slipper taket. Da skjer det noe som ikke kan presses frem – fordi trygghet gjør det mulig å åpne seg igjen. Den typen møter finnes. Og når de skjer, merker man hvor mye som egentlig har manglet.

For erotikk har aldri handlet om erobring. Den har alltid handlet om nærvær. Den oppstår bare når to mennesker faktisk møtes 

– sjel til sjel.

_________________________

Kronikk publisert i Telemarksavisa 29.05.26