Det var på tredje natten uten en eneste time søvn at jeg (igjen) forsto at noe var galt. Dette var slettes ikke første gang. Jeg var ikke bare stresset. Det var noe mer grunnleggende. Noe jeg ikke kunne unngå å kjenne på. Holdt jeg på å bli gal?
Kroppen lå i en slags konstant beredskap, som om noe truet meg, uten at jeg kunne peke på hva. Jeg lå helt stille i mørket og forsøkte å roe meg selv ned, forklare at det ikke var noe fare, at alt i praksis var på stell. Hadde jeg prøvd alle søvntricksene i boka? Check. Pusteteknikker og meditasjon? Javisst. Stille stund før leggetid, urtete og kveldstur. Jepp.
Nervesystemet mitt brydde seg ikke om det. Selvtorturen holdt meg våken til jeg var så trøtt at jeg ville spy og gråte samtidig. Men det slapp meg ikke. Ikke faen.
En morgen jeg stod foran speilet og gransket posene under øynene mine, ble det umulig for meg å late som om jeg hadde det godt. Håret mitt hadde begynt å falle av i små dotter. Ikke dramatisk nok til at noen andre nødvendigvis ville reagert, men tydelig nok til at jeg forsto at dette ikke handlet om en dårlig periode. Det var noe i meg som hadde begynt å gi etter.
Samtidig så livet mitt ut slik det skulle. Jeg hadde bygget noe som fungerte, jeg hadde fulgt drømmen min og jeg hadde vært ambisiøs. Jeg drev en Gasellebedrift som bar både meg og andre.
Hva mer kunne jeg egentlig tillate meg å ønske? Jeg hadde jo fått akkurat det jeg hadde ønsket meg, ti år tidligere. For det er en uskreven regel i vårt samfunn: Du har ikke lov til å være misfornøyd når du har fått det slik du selv ville. Når du har fulgt drømmen. Da skal du være takknemlig.
Alt annet gjør deg til en utakknemlig kjerring.
Jeg kjente det blikket. Ikke bare utenfra, men også innenfra. Hvordan jeg korrigerte meg selv, minnet meg på alt som fungerte, alt jeg burde være glad for. Og det gjorde jeg. Jeg verdsatte min frihet og fleksibilitet og tenkte på perspektiv, med alle rundt meg som klager over sine A4-liv i jobber de hater, som lever kun for helgen.
Så det gikk sport i å fungere. Huset og arbeidet var inspirerende. Hverdagen var strukturert. Det var alltid mat i kjøleskapet. Ferdiglagde måltider klare i fryseren hvis jeg skulle være borte. Klær som lå brettet med rette kanter. Jeg visste hvordan jeg skulle fremstå. Hva som var kledelig. Hva som fungerte. Jeg visste hvordan jeg skulle prestere. Og folk var inspirert av det. Så inspirert.
Kunstnerskapet mitt bar økonomien. Det var det som i stor grad betalte for huset, familien og hele livsstilen. Likevel var det også der noe begynte å skli. Ikke i selve kunsten, men i måten jeg måtte forholde meg til den på.
Jeg så det ikke da, og det er skamfullt å innrømme, men jeg programmerte meg selv til å male det som solgte. Det som traff. Det som kunne gjentas. Jeg ble effektiv. Presis. Jeg kunne produsere mye. Men det var som om noe i meg sto utenfor og så på.
Jeg husker en dag i atelieret. Jeg satt på gulvet foran et stort lerret. Det var ikke en dag for å være produktiv. Det var en dag for å være i det som hadde begynt å røre seg – noe ekte. Jeg satt der lenge og tenkte.
Kontemplasjon – jeg liker det ordet, med penselen i hånden, noen ganger i munnviken. Tenkte. Kjente etter. Lot noe få tid til å komme frem.
Så åpnet den store herskapelige døren seg med et knirk som avslører at den er fra et annet århundre. Han kom inn i arbeidsbukse, sammen med to av de ansatte. De hadde vært i gang. Pakket ordre fra nettbutikken. Bygget en utstillingsvegg. Kjørt søppel til gjenvinning. Gjort det som kunne måles. De stoppet opp og så bokstavelig talt ned på meg der jeg satt på gulvet, foran et nesten urørt lerret.
“Ja, og her går det fremover ser vi?” sa han.
Et lite smil. Ironi.
Han mente neppe noe vondt med det, det var nok sagt som en morsom bemerkning. Men jeg kjente det med en gang. Som et lite justerende fall i kroppen. En tone som går ned. Jeg så brått meg selv utenfra med kritiske øyne. En eksentrisk hippie som satt på gulvet og tenkte luftige tanker. Mens de jobbet. Produserte. Fikk ting unna. Jeg følte meg både unyttig og uverdig. Som en som hadde stoppet å bidra i det hun satte i gang. Hun i flagrende gevanter som er og føler litt for mye. Litt feil. Litt vanskelig å plassere.
Det var ikke noe stort øyeblikk. Bare en liten forskyvning. Men jeg tror det var der jeg forsto noe. At det ikke var rom for den delen av meg. At kunstnerskapet mitt var velkomment – så lenge det leverte. Så lenge det kunne omsettes. Noe folk kunne kjøpe og som fungerte i et kommersielt marked.
Det var da jeg innså at livet mitt i grunn var ganske annerledes enn jeg trodde det var.
Jobben min var ikke å være kunstner – den var å være en printer. Jobben min var ikke å skape – den var å produsere. Jobben min var ikke å uttrykke meg – den var å lage dekor.
Jeg følte meg derfor helt feil når jeg prioriterte det som tok tid eller krevde ærlighet. Som krevde stillhet. Det som kom fra et sted jeg selv ikke helt hadde kontroll på. Det var for uforutsigbart. For lite effektivt. For lite nyttig. Det var dessuten utleverende og truende for den glatte fasaden.
Jeg hadde alt – bortsett fra plass til meg selv.
Og det er sånn det skjer. Ingen som sier det rett ut. Bare blikkene. Tonen. De små kommentarene. Du justerer deg litt. Og litt til. Maler det som fungerer. Tenker litt mindre. Kjenner litt mindre. Lar være å lette på lokket. For guds skyld ikke lette på lokket. Jeg ble god på det.
God på å levere. Aldri utlevere.
God på å holde ting gående. God på å være den som fikk det til. Men noe i meg begynte å forsvinne, og kroppen visste det lenge, lenge før jeg klarte å si det høyt eller sette grenser.
Men kroppen husker – og det autonome nervesystemet lyver ikke. Det forhandler heller ikke. Det bryr seg ikke om hva som er praktisk, lønnsomt eller forventet. Det sier bare i fra. Først lavt ved å sende noen små symptomer. Vondt i hodet. Magen. Søvnløshet. Så høyere. Med fysisk sykdom. Hår som ramler ut. Smerter. Til slutt så høyt at du ikke kan ignorere det uten å bli syk.
Ikke alltid syk på en måte som gir deg en diagnose du kan vise frem. Men som nervegift i systemet ditt. I evnen til å hvile. I følelsen om at du ikke har lov å være menneske uten å konstant måtte forsvare din egen eksistens.
Og kanskje handler det ikke bare om enkeltvalg. Ikke bare om relasjoner eller personlighet. For jeg levde i en konstant beredskap, og det er ingen enkeltperson å skylde på for det. Det er noe større.
Et system vi alle er en del av, og som vi er så vant til at vi ikke lenger ser det. Det vi stolte kaller for «sivilisasjon».
Den vestlige verden som er drevet av vekst, prestasjon og kapital, hvor verdien din hele tiden måles i hva du produserer, hva du tjener, hva du får til. Hvor stillhet, langsomhet og ettertanke ikke har noen tydelig verdi.
I dag tenker jeg at det «siviliserte mennesket» har blitt hjernevasket i større eller mindre grad. Ikke på en dramatisk måte, men stille. Vi har lært hva som teller, og vi løper etter det, uten å stille spørsmål ved hvorfor.
Det tok lang tid før jeg forsto hva det egentlig handlet om. At jeg levde i et liv hvor jeg måtte holde tilbake det som var sant for meg. Ellers var det risikabelt. Ikke bare i kunsten, men i alt. Meninger jeg ikke sa høyt. Tanker jeg ikke skrev ned. Erfaringer jeg ikke delte. En kropp jeg ikke helt fikk lov til å utvikle meg i. Som attpåtil burde være pen, slank, pyntet, barbert, frisert og evig ung. Det var også en rolle. For hvem?
Jeg hadde en voksende lengsel etter noe annet, som slettes ikke passet inn i det livet jeg allerede hadde bygget. Det er en lang vei dit når man sitter på en pen liten kvist i sitt eget gullbur og titter ut mellom sprinklene. Jeg hadde blitt en versjon av meg selv som fungerte veldig godt i systemet (og problemet) som jeg var en del av.
Men jeg fungerte ikke for meg selv. Og nå kan jeg aldri gå tilbake til ruinene.
Og det er kanskje det som er mest forvirrende med en oppvåkning: at den ikke føles som en oppgradering, men som et sammenbrudd. Ikke som om noe nytt kommer til, men som om det gamle livet plutselig ikke lenger bærer vekten av den du er blitt. Det er ikke først og fremst en ny tanke, men en erfaring i kroppen. At du ikke lenger klarer å leve på autopilot.
Det som før ga mening, gjør det ikke lengre.
Det som før motiverte deg, kjennes tomt.
Du begynner å merke forskjellen på det som er ekte, og det som bare fungerer automatisk. Og når du først har kjent den forskjellen, er den umulig å ignorere.
Oppvåkning gjør ikke livet lettere. Den gjør det bare vanskeligere å lyve for seg selv.
Det mest forræderske er at det ofte ikke ser ut som et sammenbrudd utenfra. Tvert imot. Det kan se ut som suksess. Som kontroll. Som et liv mange ville misunne. Men innenfra kjennes det som å synke sakte i kvikksand. Som å leve et liv hvor du hele tiden må holde pusten. Til slutt klarte ikke kroppen min det lenger. Den tok fra meg søvnen. Den tok fra meg roen. Den tok fra meg håret. Ikke for å straffe meg, men for å redde meg.
For det var noe i meg som ville leve. Ikke prestere. Ikke fungere. Ikke tilpasse seg. Leve. Og det livet lot seg ikke presse tilbake inn i den formen jeg hadde skapt. Det presset seg frem. Stille først. Så mer og mer umulig å overse.
Og når du først begynner å høre den stemmen, den som ikke roper, men som likevel ikke gir seg, så er det ingen vei tilbake. Du kan forsøke. Du kan gå tilbake til det som fungerte. Ta på deg rollen igjen. Sminke deg, smile, levere, produsere.
Men det er like mye fornektelse som å finne ut at hele huset ditt er pill råttent, for så å løse det med et strøk maling.
Noe i deg vil vite at det ikke er til å stole på. Og det er det som gjør det så krevende. For det er ikke bare et valg. Det er en umulighet. Når du først vet… så vet du.
Og en oppvåkning er at du ikke lengre kan være den du var, selv om alt rundt deg fortsatt forventer det.
Du trodde du holdt deg selv sammen – men det var bare deg som holdt pusten.
Nordmenn bruker enorme mengder energi på å skjule fargene sine. Det gir oss et samfunn fullt av grå mennesker – både visuelt og sjelelig.
Jeg tenkte på det da jeg nylig kjørte forbi en ungdomsskoleklasse på tur. De 15–20 guttene jeg passerte så nesten identiske ut. Samme trendryggsekk med det rare navnevalget «Douchebag». Samme dunjakke. Samme hvite sneakers med korrekt swoosh. Samme lyse baggy jeans. Den samme midtskillen som har gjenoppstått fra de døde etter boyband-æraen vi millennials trodde vi aldri skulle se igjen.
Det var som å se en gjeng kopiert og limt ut av den samme filen.
Det eneste som manglet var at de gikk i takt. Da hadde de blitt en slags blåbeige merkevare-tusenben der de spankulerte ned fortauet i en-gang-hvite-men-nå-sølegrå joggesko som neppe er skapt for norsk vårslaps.
Jeg forsøker å huske hva kravene var da jeg vokste opp. Det obligatoriske var Levis 501, platåsko og «jazzbukser» og vi ville heller døøø enn å bli sett i «høyvannsbukser». Det er både lett å glemme av hva man selv har vært offer for, og lett å humre av store, tøffe gutter som er så usikre på stilen sin at de må kle på seg kompisen sin bukse.
Men egentlig er det ikke komisk. Jeg får mest hjerte for dem.
For dette er ren biologi.
Mennesket er et flokkdyr. I mesteparten av vår evolusjonære historie har det å falle utenfor flokken betydd kulde, sult og død. Derfor sitter behovet for tilhørighet så innmari dypt i nervesystemet vårt, selv om vi i dag faktisk er trygge. Vi dør ikke om vi velger en bukse de andre synes er rar. Men det kan faktisk føles slik.
Dette er heller ikke bare en sosial vane. Psykologifaget har pekt på det i årevis. Mennesker er biologisk programmert til å velge tilhørighet fremfor autentisitet. Som traumeeksperten Gabor Maté formulerer det: Når et barn må velge mellom å være seg selv og å beholde tilknytningen til flokken, vil det nesten alltid velge tilknytning. Ikke fordi barnet er svakt, men fordi det er smart. Å høre til har historisk vært det som sikret overlevelse.
Problemet er bare at strategien ikke forsvinner når vi blir voksne.
Kanskje spesielt i Norge får vi det programmert inn ganske tidlig: Det er bedre å bli akseptert enn å være annerledes.
Men jeg tror det begynner lenge før ungdomsskolen. Som barn merker vi raskt hvilke sider av oss som skaper varme i rommet, og hvilke som skaper uro. Hvilke følelser som blir møtt med en klem, og hvilke som blir korrigert eller ignorert. Hvem som gir oss et rart blikk og unngår oss.
Kjærlighet er sjelden helt ubetinget.
Den er ofte mer subtil enn vi liker å tro.
Så vi justerer oss.
Vi lærer å lese rommet. Vi lærer hva som forventes. Vi lærer hvordan vi må oppføre oss for at det skal bli ro rundt oss. Noen lærer at det lønner seg å være flinke. Andre lærer at det er tryggest å være stille. Noen blir morsomme. Andre blir følelsesmessig avstumpet.
De fleste av oss finner ganske tidlig en versjon av oss selv som fungerer i omgivelsene våre.
Jeg har selv operert sånn alt for lenge. Både som datter, som elev og student, og som både ansatt og som kone. Jeg ble hun som tok overansvar.
Mye av det vi kaller personlighet er egentlig en overlevelsesstrategi.
Og så BLIR vi den.
Det er kanskje til og med så normalt i vårt samfunn at vi ikke lenger ser det. Det fremstår bare som virkeligheten. Det er bare sånn det er. Først når noen utenfra beskriver det, oppdager vi hvor merkelig det egentlig er.
Fordi vi glemmer å oppdatere denne programmeringen når vi blir voksne.
DET er et problem.
Utlendinger som flytter til Norge peker ofte på de samme tingene: hvor vanskelig det er å få norske venner. Hvor reserverte vi er blant fremmede. Og hvor mye varmere vi plutselig blir etter noen enheter alkohol. Da slipper vi til den vi egentlig er, og røper hemmeligheter, tør å være løs og ledig.
Kanskje er det fordi egoet vårt ellers står på vakt hele tiden. I vår kultur har ordet «ego» blitt et misforstått skjellsord. Noe vi forbinder med selvopptatthet eller selvdigging. Men egentlig er jo egoet mest av alt en slags indre portvokter. Den lille stemmen som passer på at vi oppfører oss og snakker riktig, ikke stikker oss for langt frem og ikke skaper for mye uro i rommet. Det norske egoet har også den velkjente «Janteloven» som mellomnavn.
Problemet er bare at den portvokteren sjelden tar pause. Det er den som justerer skammen i deg. Som gir deg høy puls i forsamlinger eller minner deg på å ikke gå til postkassa i bare trusa. Den analyserer konstant hvordan vi fremstår.
Passer jeg inn?
Sa jeg noe feil?
Likte de meg?
Kanskje er det derfor alkoholen føles så befriende for nordmenn. For et lite øyeblikk stilner denne strenge, nådeløse vakten. Og da slipper noe annet frem. Noe mer levende. Lekende. Noe mer sant.
Men de (utlendingene altså) legger også merke til noe annet:
Hvor eksepsjonelt like vi er. Ikke bare i klær, men i livene våre. Samme type hus. Samme type fritidsaktiviteter. Samme type livsløp. Samme meninger. Samme drømmer. Samme jobber.
Det er lite rom for å stikke seg ut uten at det blir lagt merke til.
Se bare på norske boliger. Alle ser ut som de samme tre katalogsidene fra et møbelvarehus. Lyse vegger, eikebord, beige sofa, en diskret vase med tørkede strå. Ikke fordi alle egentlig liker det slik, men fordi alle pusser opp for den neste kjøperen. En person de ikke kjenner, og kanskje aldri kommer til å møte.
Norske hjem er ikke lenger steder hvor mennesker bor og lever.
De er oppbevaringssteder for mennesker samt utstillingslokaler for en fremtidig kjøper.
Resultatet er et generisk hjem uten preg eller identitet. Alt som kunne sagt noe om hvem som faktisk bor der, er ryddet bort i tilfelle det skulle skremme noen.
Det er litt som om sjel har blitt en krenkelse.
En provokasjon som ikke passer inn.
Vi bor i et land der alle passer inn.
Bare ingen finner på å skille seg ut.
Vi pusser ikke opp hjemmene våre for oss selv. Vi pusser dem opp for et menneske vi aldri har møtt.
Resultatet er en kultur der alle later som de er helt seg selv, samtidig som de gjør alt de kan for å ligne mest mulig på hverandre ved å være kameleon.
Så mange av oss lever noen andres liv.
Tør du å si det du egentlig mener, liker og synes – eller holder du det tilbake i frykt for å støte noen eller bli mislikt?
Hvorfor bor du i huset du bor i?
Hvorfor har du jobben du har?
Lever du ditt eget liv, eller lever du noen andres?
Har du valgt det selv – eller ble det bare sånn?
Hvis du hele tiden skjuler det som er sant for deg, skjer det noe stille. Du blir mindre av alt.
Mindre tydelig.
Mindre levende.
Mindre interessant.
Til slutt kan du ende opp som en bekymret, grå mus som flakker med blikket og forsøker å blende inn med Jotun 12078 Comfort Grey-veggen bak deg. Eller er du kanskje mer 9911 Nøytral eller 10429 Diskrét?
Hvem ER du egentlig?
ER du i det hele tatt?
Kanskje problemet ikke er at vi er forskjellige.
Kanskje problemet er hvor mye energi vi bruker på å late som vi ikke er det.
Og det er faktisk jæskla vanskelig å leve et ekte liv når all energi går med på å passe inn.
Det finnes en romantisk forestilling om kunstnerne. De som sitter i et atelier eller studio, skribler litt, drikker kaffe og lever fritt av inspirasjon mens de nynner og tenker fargerike tanker.
Men baksiden av å leve et skapende liv, snakker man nesten aldri om.
Sannheten er at en stor del av livet går med til å beskytte det du skaper mot mennesker som prøver å ta det. Utfordringene er nemlig slettes ikke de du tror.
Det er ikke usikker inntekt. Det er ikke lange arbeidsdager.
Nei.
Det er at folk konstant prøver å ta fra deg det du lager.
Det er at du som skapende er et frukttre som folk ønsker å plukke frukten fra.
En brønn man kan hente vann fra.
Jeg elsker metaforer, både i hverdagssamtale og i kunstnerskapet mitt, så det er lett for meg å gå til billedlige forklaringer. Men jeg skal forsøke å forklare litt bedre. Først de enkleste, vanligste tilfellene:
Det er de mange og stadige forslagene om gratisarbeid. (Men de skal for all del spre ordet om meg til andre!) Det er applauderende forslag om å publisere tekstene mine, men uten å betale for arbeidet. Det er forespørslene om støtte til gode formål. Kan jeg donere et verk til en auksjon? En god sak. En organisasjon. Et prosjekt. Ofte sier jeg ja. Hvorfor? …For jeg kan.
Men det lønner seg nesten aldri.
Og kanskje er det nettopp her paradokset ligger:
Jo mer åpen og generøs du er som kunstner, jo flere mennesker vil ta av det du har. Man må beskytte seg mot det som burde vært selvfølgeligheter. Og det spiser opp den kreative energien.
Men det er også mer …delikate situasjoner. Som når ekser mener de har krav på halvparten av dine fremtidige royalties etter en skilsmisse. Eller når store, seriøse samarbeidspartnere spekulerer i å bryte skriftlige kontrakter, lager produkter med mine verk, uten godkjenning eller lisens – og plutselig «glemmer» å betale royalties.
Det skjer også i form av ren kopiering og «inspirasjon» heeelt i grenseland.
Fra privatpersoner som lager en serie bilder som ligner mine. Ofte uskyldig. De liker uttrykket mitt og det de har laget ser ikke ut som om det kommer fra min hånd. Kanskje kan jeg tolke det som et slags kompliment.
Til store merkevarer som henter motiver og ideer og gjør dem om til produkter. En kommersiell produsent av kunstkort fikk laget en serie med nesten identiske motiver som mine. Bare malt av en annen kunstner som hadde fått tydelige referansefoto. Eller mer overraskende: Som da en norsk kommune brukte en av illustrasjonene mine til plakat for en festival. Uten å spørre.
Jeg er en liten selvstendig kunstner, likevel vandrer ideene mine ut i verden og begynner å tjene penger for andre. Tenk hvordan det er å være en virkelig superkjent kunstner, en stor merkevare og et fenomen.
Atelieret må jeg også nevne. Jeg har jo laget meg et fysisk visningsrom, så jeg kan ikke klage på at folk vil besøke det. Og folk vil stadig vekk innom.
«Bare se litt.»
Det kan være bekjente som vet at jeg ikke er på noen 8-til-4-jobb. Jeg sitter tross alt bare og maler og det er jo hyggelig med kaffe.
Det er lett å bli et slags fenomen for fjerne bekjente som vil «gi en opplevelse» til sin bekjent igjen – og de tar en utflukt sammen til mitt atelier, på min regning.
Se, så morsomme og rare mennesker de kjenner, liksom.
Men mest ukjente folk (potensielle kunder) som vil titte på arbeidet mitt. Som gladelig bruker en time (eller mer) av arbeidsdagen min. De vil ha en omvisning. Høre min livshistorie. Få forklaring av bildene. Historiene bak. Prosessen.
Samtalen blir dyp.
Plutselig sitter et fremmed menneske og forteller meg hemmeligheter fra livet sitt. Jeg lytter. Forklarer. Deler. De har tårer i øynene. Føler seg sett.
Så reiser de seg.
Så inspirerende! For en fantastisk dag! Så heldig du er som får leve av kunsten!
Og så går de.
Ikke et kjøp. Ikke en betaling. Ikke engang en tanke om at de nettopp har brukt en time av arbeidsdagen min.
Dette skriver jeg ikke i selvmedlidenhet eller for å klage. Jeg har jobbet for meg selv i 15 år, klarer å tjene penger, og dette er en del av å balansere hverdagen min. Men – jeg sier det fordi jeg vil skildre hvordan arbeidshverdagen for så mange kreative faktisk ser ut. Som ikke kan si det høyt, fordi da er man utakknemlig. Vi MÅ jo treffe mennesker for å selge det vi tilbyr. Men dette er et mønster som kanskje er årsaken til at mange lar være å skape.
Fordi ingen spør hvor grensen går. De spør heller ved å prøve; hvor mye kan de ta?
Det merkelige er at dette sjelden skjer i andre yrker.
Ingen går inn til en tannlege, setter seg i stolen, får en times samtale og går igjen fordi det var «inspirerende». Ingen ber en rørlegger jobbe gratis fordi det gir «synlighet».
Men kunstnere forventes å gi bort arbeidet sitt.
Ideene sine. Tiden sin. Oppmerksomheten sin.
Som om kreativitet er en uuttømmelig brønn.
Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer minner det meg om hvordan vi behandler naturen.
Vi tar oljen. Vi hogger tømmeret. Vi plukker bærene.
Vi bygger turisme rundt landskapene til de ikke tåler mer.
Og vi fortsetter å hente ut litt til.
Bare litt til.
Vi spør ikke hvor grensen går. Vi spør hvor mye vi kan ta.
Helt til det står igjen noe som er tømt.
Det skjer ikke alltid brått og brutalt, men sakte og over lang, lang tid.
Det skjer i mailboksen.
Ukentlig, ofte daglig.
Folk som vil ha råd. Folk som vil lette hjertet sitt. Folk som vil komme litt nærmere fordi de vet at jeg har kapasitet.
De skriver lange brev. Om livet sitt. Om kriser. Om veivalg. Eller drømmen de selv har om å velge kunsten.
Og jeg svarer ofte. Jeg føler smerten, eller lengselen de har, og jeg vil være medmenneske.
I mailboksen vil de både ha kontakt. Og de vil vite hemmelighetene.
Hvordan produserer jeg trykkene mine? Hvem trykker dem? Hvilket papir bruker jeg? Hvordan gjør jeg det teknisk?
Kan de bare ta noen notater?
Ofte med den samme begrunnelsen: De vil jo bare gjøre det samme selv.
Jeg har opplevd mye i dette yrket.
Ansatte som underslår. Samarbeidspartnere som bryter kontrakter. Mennesker som stjeler ideer eller arbeid.
Kanskje behandler vi mennesker som skaper som vi behandler andre naturressurser:
Vi ser noe levende. Noe som gir. Og så forsyner man seg.
Jeg har gjort dette i mange år nå. Skapt. Delt. Gitt. Og jeg kjenner det i kroppen. Jeg er lei av det.
Jeg er utmattet av å hele tiden måtte beskytte det jeg lager.
Utmattet av å trippelsjekke med den kjipe magefølelsen, å konkurrere med kopier, deale med kyniske forretningsfolk, raske ideer og mennesker med kort oppmerksomhetsspenn. Noen ganger føles det som om jeg står midt i et marked hvor alle roper, alle tar, alle vil ha.
Og jeg kjenner på en tanke jeg aldri trodde jeg skulle få:
Kunstnerens største kamp er ikke å bli sett. Det er å ikke bli tømt.
Jeg var et modig barn. Et sånt som klatret i trær med store nabogutter, stupte fra brygger og forsvant inn i skogen uten kart og plan... Men det var én, kanskje litt overraskende, ting som skremte vettet av meg.
Jeg var nemlig livredd for vevnader.
Ja, et sånt vevd teppe hengt opp som dekor på gulnet furupanel, med gapende figurer omgitt av rare former og uforklarlig mytologi, valgt i tråder i et fargespenn et sted mellom oppkast og avføring.
70-talls billedvev i oker, brun og olivengrønn. Skikkelig gufne greier.
Men det var ikke bare vevnadene i seg selv. Det var den typen damer som lagde dem.
I mitt barnehode var vevnader et sikkert tegn på en helt spesiell type menneske:
Den strenge damen med høylytte meninger. Hun med briller med fingeravtrykk som hvilte ytterst på nesa, med et stort buskete brungrått hår som hadde sitt eget klima, og nakne overarmer med tynn hud som disset mens hun arbeidet frenetisk.
Var hun egentlig en heks, eller bare min venninnes mor?
I garasjen hennes sto en bæsjebrun Citroën med et forferdelig ytre, som la seg ned på garasjegulvet når den kom hjem om kvelden. Jeg syntes den så ut som en syk kveite. Når den skulle kjøre igjen, reiste den seg fra de døde og trillet bekymringsløst ut i verden. Senere har jeg skjønt at den er en designklassiker, men for meg som barn var den et slags hydraulisk udyr.
Hjemme, på det rotete arbeidsbordet hennes stod det alltid flere halve kaffekopper med sur kaffe. Keramikkopper, sikkert dansk, ru med lurvete glasur og skår i kanten. Og gamle syltetøyglass fulle av knapper.
Hun var et kvinnemenneske som bar preg av lange samtaler, kort lunte og lite behov for å tekkes noen. Hun snakket høyt om symbolikk og materialitet mens hun dro grov tråd gjennom fingrene og klippet den av med skarpe tenner misfarget av Earl Grey og pur kompromissløshet.
På føttene hennes: tykke, tovede tøfler som satte fast ragg i flisete gulvplanker når hun gikk.
Kort sagt: En kulturtante.
Jeg var rett og slett livredd for å være i samme rom alene med dem. Eller med en av de forheksede vevnadene de hadde banket ut av veven sin de siste nihundre og tretti timene av livet. De var fulle av skapninger, monstre og myter. Farger som kranglet eller ropte etter oppmerksomhet. Organiske former som kjempet mot vevens egen strenge logikk.
Tråden bestemmer mer enn man skulle tro.
Jeg husker fortsatt frustrasjonen jeg følte da jeg så noen forsøke å veve en sirkel. Den ville jo ikke bli rund, men kom ut hakkete og litt oppgitt i formen. Synet vekket sterkt ubehag.
Jeg holdt trygg avstand fra både vev og veverske, og gikk ikke på do i gangen hvis ikke venninnen min var i nærheten. Det var nok en helt nødvendig overlevelsesstrategi gjennom barndommen.
Så begynte jeg på formgivningsfag.
Og der var de jammen igjen.
I flertall.
Ikke én. Ikke to. Men en hel flokk.
So we meet again.
Det viste seg at disse damene ikke bare vevde. De malte, tegnet, dreide og støpte. De lærte meg om farger, symboler, kunsthistorie og betydningen av kvalitet.
De villeste av dem var skilt. Noen hadde bodd i Asia. Noen hadde levd flere liv allerede. De hadde enten pinnkort hår inspirert av nålefilt, eller langt uregjerlig huldrehår inspirert av skogbunn.
De var alle rare og kompromissløse.
I dag minnes jeg dette når jeg (frivillig) oppsøker en utstilling med vevnader. Jeg kjenner fortsatt den merkelige blandingen av gammel uro og ny nysgjerrighet.
I dag er ikke dette langtekkelige håndverket verken dekor eller skremsel for meg.
De er modige vitnesbyrd. Sjel. Livskraft.
Damene som lager dem, vitner for meg om noe svært standhaftig i mennesket. Om motstand. Om å bli oversett, latterliggjort, parkert i kategoriene «håndarbeid» eller «kjerring» – og likevel fortsette å insistere på at verkene deres har livets rett.
Jeg kommer på et sitat av en engelsk kunstner jeg er veldig glad i, Grayson Perry, som snakker om tabuene rundt håndverk i kunstverdenen – i hans tilfelle, keramikk:
«At art school you could be a transvestite, you could be outrageous, you could be controversial … but for God’s sake, don’t do pottery.»
Timer og år brukt på et håndverk som hele tiden må bevise at det også er kunst.
Jeg tenker at det handler om alle kunstspråk som ikke tilhører den smale toppen av moderne samtidskunst. Det som krever håndverk. Finesse. Tålmodighet. Ornamentikk.
Men nettopp der, i den seige utholdenheten, ligger kanskje selve beviset på mennesket:
At noen fortsatt sitter der med tråd mellom fingrene og vever frem verden litt etter litt.
Smak på spørsmålet – uten å avvise det, uten å ta det som et angrep. Jeg vil du skal tenke på hvordan verden hadde sett ut om menn faktisk hadde likt kvinner.
…Hva mener jeg med det? La meg utdype, og samtidig advare om at jeg kommer til å dra inn bla. heksebrenning og lobotomi. Men la oss kjenne på et tankeeksperiment sammen.
Jeg tviler ikke på at menn ønsker kvinner, eller trenger det kvinner bidrar med. Men – tenk om menn faktisk hadde likt kvinner. Respektert dem som mennesker. Som subjekter. Som bærere av innsikt, autoritet og makt.
Jeg tviler heller ikke på at mange oppriktig mener at de liker kvinner. Likevel er det påfallende hvor ofte dette i praksis viser seg å handle om noe annet: At mange menn kun liker det kvinner tilbyr. Seksualitet. Bekreftelse. Omsorg. Emosjonelt arbeid. Stabilitet.
Men. Forskjellen mellom å like et menneske og å sette pris på det mennesket gjør for deg, er ikke språklig. Den er strukturell.
Spørsmålet blir derfor ubehagelig: Hvordan hadde verden sett ut dersom menn faktisk ønsket vennskap med kvinner, søkte råd hos kvinner, snakket om kvinner med samme respekt som de snakker om menn de beundrer? Menn søker ofte andre menns bekreftelse, og ikke kvinners. Og hva betyr det, i et slikt lys, at kvinner så ofte beskrives som irrelevant eller helt enkelt irriterende?
Språket er bemerkelsesverdig konsistent. Kvinner er for mye. Masete. Krevende. Kontrollerende. På tvers av kulturer og generasjoner reduseres hun til «kjerringa». The ball and chain. The nag. Dette presenteres gjerne som humor, som ufarlig ventil. Men humor er sjelden nøytral. Den fungerer som sosialt akseptabel emballasje for forakt.
Samtidig er det ofte kvinner som holder livene sammen. I de fleste familier er det kvinnen som organiserer hverdagen, forutser behov før de blir konflikter, holder relasjoner levende og bærer det emosjonelle klimaet. Hun leder i praksis, uten tittel og uten anerkjennelse. Hun sørger for at barn, eldre, relasjoner og rutiner fungerer. Dette er ikke et unntak. Det er et mønster.
Menn tar makt – kvinner tar ansvar.
Mange samfunn har vært patriarkalske i det offentlige, men funksjonelt matriarkalske i det private. Menn har hatt lover, titler og formell makt. Kvinner har båret livets indre infrastruktur, det som faktisk gjør at mennesker holder sammen over tid. Spenningen oppstår når denne realiteten kolliderer med et maskulint selvbilde bygget på forestillingen om hvem som er den naturlige lederen.
Når samtidsmannen ofte i praksis er følger, men i ideologi hersker, oppstår det en dissonans. Det som ikke kan erkjennes som avhengighet, omdannes til irritasjon. Det kvinnen gjør for å holde systemet oppe, fremstilles som kontroll. Ledelse blir til nagging. Ansvar blir til mas. Mannen fremstår som et offer, mens kvinnen blir problemet som må korrigeres.
Dette er ikke bare privat dynamikk. Det er historisk gjenkjennelig.
Mellom 1400- og 1700-tallet ble titusenvis av mennesker henrettet i europeiske hekseprosesser. Flertallet av dem var kvinner. Dette er ikke omstridte tall, men historisk konsensus. Kvinnene som ble rammet, var ikke tilfeldige ofre. De var jordmødre, helbredere, eldre kvinner med kunnskap, kvinner som levde utenfor etablerte kontrollstrukturer. Bare i Finnmark ble 91 mennesker henrettet som hekser, hvorav 77 var kvinner, i et område med svært liten befolkning. Dette var ikke massehysteri. Det var rettsvesen, tortur og dødsstraff, administrert av staten.
Da heksebålene etterhvert ble mindre poppis, forsvant likevel ikke mekanismen. Den bare skiftet form.
I rundt to hundre år etter den siste henrettelsen ble kvinner som uttrykte livskraft utenfor rammen, regulert medisinsk. Hysteri rommet alt fra sterk vilje til motstand mot ekteskap. Kvinner ble isolert, beroliget med opiater og i noen tilfeller utsatt for kirurgiske inngrep som fjerning av livmor, eggstokker eller klitoris. Senere kom elektrosjokk og lobotomi, der en vellykket behandling ofte betydde én ting: en roligere kvinne. Dette var ikke avvik. Det var institusjonalisert praksis. Målet var det samme som i dag: føyelighet.
På 1800-tallet og langt inn i det 20. århundre ble kvinner som var «ulydige», selvstendige, sinte, sørgende, seksuelle, kreative, eller vanskelige å tilpasse, i stor skala definert som psykisk syke. Pasienter som måtte stenges inne og tøyles, temmes, ties.
Diagnosen «hysteri» rommet alt fra sterk vilje til motstand mot ekteskap. Kvinner ble fratatt juridiske rettigheter, isolert, beroliget med sterke medisiner og i enkelte tilfeller utsatt for irreversible kirurgiske inngrep. Senere kom elektrosjokk og lobotomi. En vellykket behandling ble ofte forstått som én som gjorde kvinnen roligere. Mer håndterlig.
Dette var ikke enkeltstående overgrep. Det var institusjonalisert praksis, brukt på titusener av kvinner over flere generasjoner. Når kvinner ikke lot seg regulere sosialt, ble de regulert medisinsk. Målet var ikke primært helbredelse, men tilpasning.
En passiv kvinne var en god kvinne. Unnskyld – jeg mener selvfølgelig er.
I dag trengs verken bål eller sanatorier. Nå holder det med latterliggjøring, devaluering og vedvarende mistillit. Kvinner i offentligheten får stemmen analysert, posisjonen sin devaluert, klærne vurdert, følelsene mistenkeliggjort. De dømmes uansett hvilken retning de tar. Hun er enten (eller samtidig) for ung eller for gammel, for deilig eller for stygg, prøver for hardt eller gidder ikke å prøve. Hun må jobbe som om hun ikke er mamma, og være mamma som om hun ikke har en jobb. Samtidig.
Frykten for feminisme handler sjelden om likestilling. Den handler om skrekkfantasien om et omvendt hierarki, om at kvinner ved makt skal gjøre mot menn det menn historisk har gjort mot kvinner. Men det matriarkalske prinsippet handler ikke om dominans. Det handler om å verne flokken. Om å fordele ansvar og goder slik at helheten overlever. Om å forstå makt ikke bare som kontroll, men som forvaltning.
Når menn uttrykker sinne, tolkes det som handlekraft. Når kvinner gjør det samme, tolkes det som emosjonalitet. En mann kan feile som individ. En kvinne feiler som kjønn.
Det er derfor sammenligningen med hekseprosessene provoserer. Ikke fordi den er overdreven, men fordi den peker på kontinuitet. Vi brenner ikke kvinner på bål lenger. Vi sparer på ilden og gjør det heller på andre, mer subtile måter. Med språk. Med mistillit. Med giftige systemer som gjør det risikabelt for kvinner å ta makt, og straffbart å bruke den.
De aner ikke hvordan det å leve i dette regimet.
Samtidig har menn ledet verden i århundrer, politisk, økonomisk og militært. Resultatene er velkjente: krig som tilbakevendende løsning, økonomiske systemer som prioriterer vekst fremfor liv, og miljøødeleggelse i et tempo som truer fremtiden. Dette er ikke en moralsk dom over menn som individer, men en nøktern observasjon av helt tragiske historiske utfall.
Den dominerende måten å organisere makt på har nådd sine grenser, og jeg skriver dette fordi jeg reflekterer mye om verdensordenen som føles som om den er i fritt fall.
Likevel møtes tanken om kvinnelig ledelse ofte med skepsis, som om den var naiv. Dette til tross for at kvinner allerede bærer samfunnets indre strukturer. De holder familier, omsorgsnettverk og relasjonelle systemer sammen. Kompetansen finnes. Den har bare ikke blitt definert som makt.
Kanskje er det derfor kvinner så ofte blir mislikt. Ikke fordi de er for mye, men fordi de speiler noe ubehagelig: at verden allerede bæres av dem, uten at de får styre den. At den som reduseres til «kjerringa», ofte er den som holder alt sammen.
Tenk om menn faktisk hadde likt kvinner. Ikke bare som objekter for begjær eller omsorg, men som bærere av en annen måte å forstå makt på. Det ville ikke vært ekstremt.
Det ville vært realistisk.
Og det kunne vært vår beste sjanse til å få en verden som faktisk henger sammen.
Det er noe i luften for tiden. En følelse av en verdensorden som imploderer i sakte film. Nyhetsbildet flimrer som et overopphetet maskinrom: kriger, klima, økonomisk uro, politiske skyttergraver. Alt går fortere enn før, og likevel føles det som om vi står fast i et slags historisk tidevann som trekker seg tilbake før noe stort slår inn.
Det er lett å spørre seg: - Hva er egentlig poenget med alt dette?
Men det er nettopp i slike tider at livet viser seg fra sin mest konsentrerte side. Som når mørket faller tidligere på høsten og lyset fra vinduene plutselig blir synlig.
For midt i verdens angstfulle puls finnes det bittesmå, stille glimt av mening.
De finnes i lukten av varm kaffe på et kaldt og uferdig hyttekjøkken en tidlig morgen, servert til noen som fortsatt ligger under en varm dyne. I vennskap som overlever stillhet og vekkes til live av en ti minutters samtale. I latter som oppstår med en fremmed i do-køen, uten at noen av oss helt vet hvorfor.
De finnes i hendene til min venninnes barn som tegner sin første hest og er fullstendig overbevist om at den er vakker.
Eller i synet av naboen som lufter sine fire sorte schnauzere. Hver gang blir jeg rørt. Jeg tenker at det er så vakkert: Et menneske har skaffet seg en hund som er så elsket at det ikke holder med én. Ikke engang to eller tre. - Nei, jeg må faktisk ha FIRE av disse for å få nok.
Vedkommende passerer uvitende forbi, mens jeg sitter med blankt blikk bak vinduet. Ikke skjønner jeg helt hvorfor det rører meg så, men det stiller jeg heller ikke spørsmål ved.
Det finnes en slags motstandskraft i disse små øyeblikkene. Ikke den høyrøstede, heroiske motstanden vi ofte hyller, men en mer lavmælt form: mennesker som fortsatt lager hverdagsmiddag til hverandre, planter blomster, forelsker seg, lager kunst, lærer barn å lese og åpner rom for hverandre.
Sivilisasjonen bæres i virkeligheten av slike tidløse handlinger. Historien kan til tider ligne en stormfull sjø. Men livet leves ikke ute på havet. Det leves i vikene, i havnene, i de små rommene der mennesker møtes ansikt til ansikt.
Der finnes kunsten. Der finnes musikken. Der finnes håndverk som går langsomt fra generasjon til generasjon. Der finnes historier som fortelles igjen og igjen rundt kjøkkenbord.
Når verdensordenen vakler, får slike ting en merkelig tyngde. Ikke fordi de løser de store problemene, men fordi de minner oss om hva som faktisk står på spill.
Et menneske som maler et bilde, planter et tre eller lærer et barn å se farger i stedet for bare skjermlys, gjør noe radikalt: De insisterer på at livet fortsatt er verdt å leve.
Og kanskje er det nettopp dette som er vår viktigste oppgave i urolige tider.Ikke å forstå alt. Ikke å kontrollere alt. Men å holde liv i de små flammene av menneskelighet.
Å lage vakre ting.
Å ta vare på hverandre.
Å ta i mot sollyset når det skinner på en.
Å være fysisk og emosjonelt til stede i det lille livet vi faktisk har fått utdelt.
Verdensordener har alltid kommet og gått. Imperier har reist seg og falt som tidevannsbølger i historien. Men gjennom alt dette har mennesker fortsatt å bake brød, skrive dikt, male vegger, synge for barna sine og forelske seg under stjernehimmelen.
Kanskje er det der svaret ligger.
Ikke i de store systemene, men i det stille faktum at livet fortsatt folder seg ut, hver eneste dag, i millioner av små rom.
Det plinger i Vipps fra min ellers varslingsfrie telefon.
Mitt forsøk på malekonsentrasjon blir avbrutt av en regning fra Telenor. Den pleier å ligge på rundt 700 kroner. Denne måneden er den 995.
Hvorfor det, egentlig?
Jeg kjenner den lille irritasjonen. Prøver å åpne fakturaen. Feilmelding. Prøver én gang til. Samme. Jeg vet hva som venter hvis jeg går videre: innlogginger, koder, kundeservice først med robot og om man er heldig: et menneske, forklaringer som begynner med «ifølge våre systemer».
Jeg lukker appen.
Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Men fordi jeg har en malepensel i hånden og vet at det vil koste meg mer enn 295 kroner å ta det opp akkurat nå. Det vil koste konsentrasjon jeg allerede har brukt opp.
Og det er ikke bare Telenor. De står i kø med hundre andre.
Flyplassparkeringen som registrerer at jeg stod der i elleve minutter. Ti var gratis. Elleve koster 99 kroner. 79 av dem er gebyr. Jeg betaler ikke for parkering. Jeg betaler for ett minutt utenfor systemets presisjon.
Eller 399 kroner i året for et videoprogram jeg brukte intenst i en kreativ fase. 39 kroner i måneden for en syklusapp jeg lastet ned i en periode hvor jeg ville forstå kroppen min bedre. Nå går trekket stille.
Jeg merker det ikke før jeg sjekker transaksjoner på kontoen.
Det er ikke de store beløpene som gjør meg urolig. Det er summingen. Følelsen av at økonomien min er et landskap av små sluser som åpner og lukker seg uten at jeg helt styrer dem.
Sånn som Netflix. Jeg tegnet abonnement for å se én film for fire måneder siden. Tenkte jeg skulle si opp etterpå. Filmen var ferdig på to timer. Abonnementet lever videre.
Ingen månedlig kvittering som minner meg på at jeg fortsatt er kunde. Ingen e-post med en enkel «ønsker du å avslutte?». Det bare trekkes. Stille. I bakgrunnen.
Som en bendelorm.
Den skriker ikke. Den bare ernærer seg.
Det er meldingen på ferie om at iCloud er full. Bildene stopper. «Oppgrader lagringsplan.» Hva er alternativet? Å begynne å slette minner?
Det er Duolingo for datteren min. Årsabonnement på nyttig læring. Det er treningssenteret jeg ikke går på lenger. Oppsigelse må skje fysisk. I resepsjonen. Innenfor åpningstid.
Som om terskelen for å melde seg av er selve forretningsmodellen.
Ved årsoppgjøret ser jeg at næringsforsikringen har økt fra 1300 til nesten 1800 kroner i måneden. Ingen dramatisk beskjed. Bare en justering. Kanskje kom det et varsel på økningen i nettbanken. Jeg aner ikke. Jeg får hundrevis av varslinger i uka. Systemet forutsetter at jeg klarer å sile alt.
Nok en ny normal. Jeg leser tallene og kjenner at jeg ikke engang blir sint. Jeg blir trett.
Det er den trettheten jeg kjenner igjen hos andre også. Den lave, jevne. Ikke eksplosiv. Ikke politisk i formen. Bare vedvarende.
Alt er abonnement. Lisensbasert. Til låns. Alt er automatisk. Alt fornyes.
Det er lett å si ja. Det er arbeid å si nei.
Facebook er «gratis», men jeg vet at det ikke stemmer. Enten betaler jeg med penger, eller med oppmerksomhet og data. Med innsikt i livet mitt. Søvnen min. Forbruket mitt. Barnets interesser. Jeg får tilgang. De får kartet.
Ingen roper. Ingen truer. Men plutselig koster det penger å beholde dataene sine. Og å ikke få enda mer reklame opp.
Det er nettopp det som er så effektivt.
Jeg kan ikke melde meg ut av telefon. Av bank. Av digitale infrastrukturer. Jeg kan bare administrere dem. Være på vakt. Huske å si opp Netflix. Huske å sjekke fakturaen. Huske å lese vilkårene.
Og når jeg ikke gjør det, når jeg lar en feilmelding bli stående fordi det er det siste jeg orker den dagen, er det lett å tenke at det er jeg som er ustrukturert.
Men kanskje er det ikke det.
Kanskje lever vi i en økonomi som er bygget rundt at vi skal bli slitne. Rundt at det koster mer å protestere enn å betale. Rundt at minnene våre, helsen vår, barnas læring og vår egen synlighet er koblet til de mange små, kontinuerlige trekk.
Jeg ble faktisk overrasket over hvor rørt jeg ble da jeg mottok diplomet med navnet mitt på. Jeg har nemlig fullført en 2-årig videreutdanning i kunst- og uttrykksterapi ved NIKUT Norsk institutt for kunstuttrykk & kommunikasjon
For en reise. For en ildprøve. For en gave. Det føles nesten uvirkelig at to år er omme.
Å være voksen student er noe helt annet enn å studere i tjueårene. Det er ikke bare pensum og praksis. Man møter ikke faget som et tomt ark. Man kommer med levd liv i kroppen. Med erfaringer som allerede har satt spor i nervesystemet. Med relasjoner, ansvar, historie. Teorien treffer erfaringen direkte. Øvelsene går ikke utenpå, de går inn. Det finnes ingen nøytral distanse.
Dette har ikke bare vært et studie. Det har vært en prosess som har arbeidet i meg, gjennom meg og rundt meg. Samtidig som hverdagen har gått parallelt. Regninger. Barn. Ansvar. Sorg. Logistikk. Oppvaskmaskiner som streiker.
Og midt i alt dette: et indre rom. Et eksistensielt mørke som banket på og sa: «Du må gå inn her nå.»
Jeg begynte på studiet som nyskilt alenemamma, midt i en krise. Alt var i bevegelse. Identitet. Røtter. Hjem. Relasjoner. Familie. Det hadde vært mye enklere å lukke døren. Å si «ikke nå». Å skyve det indre arbeidet foran meg. Men jeg gjorde det motsatte. Jeg gikk inn. Med hud og hår.
Jeg vet at noen kan tenke at kunstterapi handler om å sitte i et lunt rom og «kose seg» med farger. En slags estetisk egenpleie. «Litt maling, litt skribling, en kopp te, det er så deilig at det nesten føles som terapi.»
Men kunst- og uttrykksterapi er noe helt, helt annet.
Det er dyptgående psykoterapeutisk arbeid hvor det skapende uttrykket brukes som et språk for det som er vanskelig å sette ord på. Det handler ikke om å lage noe pent. Det handler om å våge å la det indre få en fysisk form. Å uttrykke det som faktisk bor der inne. Det du kanskje ikke får tak i selv. Eller ikke tør å si høyt.
Noen ganger er det regulerende. Andre ganger er det konfronterende. Sjeldent er det «koselig». Men det er intenst ekte. Når noe får form på et ark eller i bevegelse, kan det ikke lenger gjemmes like lett. Affekt blir synlig. Kroppen blir tydelig. Symboler blir personlige.
Noen ganger kommer tårene. Noen ganger latteren. Noen ganger stillheten.
Jeg har lært mer enn jeg trodde var mulig å lære på to år. Om nervesystemet. Om tilknytningsmønstre og relasjoner. Om traumer. Om symboler. Om hvordan kroppen alltid vet – selv når vi prøver å styre oss kognitivt bort fra det vi føler. Og om hvor modig et menneske faktisk kan være når det ikke stenger døren. Disse to årene har vært det tyngste jeg har gjort – og det mest fantastiske jeg har unnet meg selv.
Takknemligheten er enorm.
For lærerne, særlig min kjære kloke professor Melinda Ashley Meyer DeMott og den enorme kompetansen til Per Espen Stoknes. For medstudentene. Ingen nevnt, ingen glemt. For rommene vi holdt for hverandre. Og for at jeg ikke lukket det indre rommet da det var som mørkest.
Nå står jeg her – ikke som den samme som begynte. Mer hel. Mer bevisst. Mer forankret.
Og med en dyp visshet om at kunst ikke bare er noe vi lager.
«Mona, du må jo skjønne at folk gir deg to sekunder før de scroller videre.»
(Det var ment som et vennlig råd.)
Jeg hadde lagt ut en reel av maleprosessen min som varte i nesten ett minutt. Ett minutt. (!) Som om jeg hadde publisert en tre og en halv times dokumentar. Rådet jeg fikk var klart: Kort det ned! Finn en hook! Fang dem i første sekund. Hold dem der. Maks 15 sekunder, ellers er du borte.
Responsen jeg fikk var ikke ond. Den var realistisk. Slik fungerer det nå. Du må fange dem i første sekund. Premissene for sosiale medier har endret seg fullstendig.
Dette er ikke lenger et sosialt rom. Det er en nådeløs oppmerksomhetsmaskin. Det som er langsomt, modnende og krevende, det taper. Og det som skriker høyest vinner. Og fordi dette er den nye normen, kan hjernen din kjede seg av denne teksten ca her, og ønske å scrolle videre til noe mer stimulerende innhold som gir umiddelbar dopamin. Men jeg velger likevel å skrive videre, fordi jeg mener at det er nettopp dette vi trenger. Det som jobber bittelitt dypere i systemet.
For dette er ikke kritikk av publikum. Det er en beskrivelse av systemet, som ødelegger oss sakte men sikkert.
Jeg har jobbet selvstendig som billedkunstner i 16 år, og sosiale medier har vært mitt digitale butikkvindu. Mye av det har vært mulig nettopp fordi disse plattformene ga meg synlighet. Jeg har fått kunstkunder, kursdeltakere og store samarbeidspartnere jeg aldri ville møtt ellers. Jeg har vært privilegert.
Fortsatt er jeg synlig gjennom det samme butikkvinduet, men på gaten har det skjedd noe. Utenfor stopper ikke kundene og titter inn med undring. De løper forbi med snutene ned i telefonene sine. Premissene for å bli sett har endret seg fundamentalt. Fordi jeg nå drukner på tredje sekund.
Jeg blir scrollet forbi til fordel for en KI-video, en «overvåkningstape» av en hund som jager bort en bjørn fra en balkong og redder en baby. Jeg drukner i algoritmene til fordel for en influencer som skal spise en skorpion som en challenge.
Og jeg forventes å justere meg etter det.
Det som trigger raskest belønnes: sjokk, konflikt, sensasjon, overdrivelse. Det mest høylytte. Det mest ekstreme. Det mest umiddelbart forståelige.
Jeg blir straffet (nedprioritert og gitt færre visninger) av Meta for å dele et for seigt innlegg, og må «fortjene» plassen igjen ved å dele en video som treffer bedre. Og når jeg gjør det, får jeg opp en liten varsel om at «hurra, du har laget video som fenger! Vi viser deg derfor til flere!»
Når jeg vet at jeg har to sekunder før jeg blir scrollet forbi, begynner jeg uunngåelig å tenke:
Hvordan kan jeg gjøre dette mer fengende? Mer effektivt? Mer tilpasset? Hvordan kan jeg holde deg igjen litt lenger?
Gradvis flyttes fokuset fra kunstnerisk nødvendighet til strategisk optimalisering.
Jeg merker det i egen praksis. Jeg begynner å redigere ikke bare videoene mine, men uttrykket mitt. Jeg vurderer tempoet i maleprosessen opp mot publikums sannsynlige tålmodighet. Jeg kjenner et konstant blikk over skulderen.
Det er her problemet oppstår.
Ekte kunst, for meg, oppstår ikke i konkurranse om oppmerksomhet. Den oppstår i konsentrasjon. I langsomhet. I stillhet. Den krever at jeg er i kroppen og i sansene, ikke i hodet og i statistikken.
Når jeg skaper med algoritmen som medforfatter, skjer det noe med selve drivkraften. Jeg blir mer opptatt av mottakelsen enn av nødvendigheten. Mer opptatt av respons enn av resonans.
Samtidig er jeg økonomisk avhengig av å selge, for å kunne fortsette å leve av å være kunstner. Og det blir stadig vanskeligere å nå ut til publikum som jeg lever av. Dette er et ømt dilemma. Det er stor, stor forskjell på å skape og å produsere. Når systemet kun belønner produktivitet og manipulering av oppmerksomhet, truer dette skaperkraft og tilstedeværelse. Alt som er tregt, komplekst eller krever modning taper i konkurransen. Ikke fordi det mangler verdi, men fordi det ikke fungerer optimalt i en økonomi bygget på kontinuerlig stimulering.
Men... Jeg vil ikke leve på denne måten.
Spørsmålet jeg må stille meg selv er egentlig enkelt (selv om svaret ikke er det)
Skal jeg forme kunsten min etter et system som ikke er laget for fordypning? Eller skal jeg beskytte arbeidsformen min, selv om det koster synlighet?
Jeg er grundig i tankeboksen, og samtidig redd for å gi slipp. Som fri og selvstendig kvinne som lever av mitt eget virke, trekker jeg likevel en parallell til 50-tallets ekteskap, der kvinnen var økonomisk bundet til mannen, uten egen konto og uten reell mulighet til å forlate et giftig forhold. Hun var avhengig.
Er det slik det har blitt med sosiale medier?
Har Facebook blitt den dominerende ektefellen jeg er økonomisk knyttet til – og derfor nøler med å gå fra? Jeg forakter ikke sosiale medier, og jeg undervurderer ikke hva de har gitt meg. Men jeg vil ikke lenger leve i en konstant forhandling med to sekunders oppmerksomhet. Historier som må presses inn i et 15 sekunders format for å overleve, er ikke de historiene jeg vil bruke livet mitt på.
Jeg maler metaforer. Spørsmål om hva symbolene betyr dukker ofte opp. Og ja, jeg vil at du skal finne din egen historie i maleriet. At det får speile det som skjer i deg... Men jeg deler gjerne hva som levde i meg da jeg malte det.
Da jeg malte «A Whispered Warning», handlet det om intuisjon. Om alle de gangene jeg har kjent signalene tidlig. Små skift i energi. En nesten usynlig uro. Den stille stemmen som vet, mens hjernen fortsatt argumenterer.
Kampen mellom sjelen og fornuften. Hjertet og hjernen.
Hegra som balanserer på egget med en sprekk i, er selve øyeblikket. Noe er allerede i gang. Noe sårbart. Noe nytt. Hun står helt stille i det gyldne indre landskapet, omgitt av hvite, organiske linjer som beveger seg som usynlige strømmer. Slik opplever jeg intuisjon. Ikke høylytt. Men levende. Organisk. Omsluttende.
Over henne vokser en naken gren med et rødt eple. Kunnskap. Erfaring. Alt vi tror vi vet. Eplet ser perfekt ut, men larvene som kryper ut minner meg om at ikke alt som fremstår riktig, faktisk er sunt. Kroppen merker det lenge før vi vil innrømme det.
Fra nebbet hennes henger et lommeur. Tid er alltid en del av varslet. Det finnes et lite vindu der jeg vet. Der svaret allerede finnes i meg. Spørsmålet er om jeg handler mens jeg fortsatt har balansen.
Hegra har blikkontakt med en monarksommerfugl som vil formidle noe. Rundt henne flyr flere. Noen løfter seg. Noen ligger døde på bakken. For meg symboliserer de konsekvensene av valg. Transformasjon når jeg lytter. Stillstand når jeg ikke gjør det.
Dette var mine tanker da jeg malte.
Men jeg håper det lander i deg, på din måte. I det som skjer i livet ditt akkurat nå.
