We’re fucked.

Jeg har, som alle andre, vært både fascinert og skremt av hva denne lille appen ChatGPT kan hjelpe til med. Jeg har fått hjelp til å oversette lange tekster, identifisere fremmed fisk på stranda, lært meg lokalhistorie på reise og funnet spennende forskning i en jungel av informasjon. Den har hjulpet meg å finne ut av hvilket kjøleskap jeg burde kjøpe – og sortere mengder av data som jeg aldri hadde fått til som menneske.

Fantastisk!

Lenge hadde jeg ChatGPT-motstand. Men så ga jeg litt etter for det alle insisterte på; at det er litt som som å ikke ta i bruk kalkulator, for å sitte igjen på kuleramme. Du havner umiddelbart bakpå om du nekter å bruke det. Rådet fra samfunnet vårt er tydelig: Omfavn denne nye teknologien!

Det siste året har forsøkt det. Jeg blitt kjent med hva jeg kan bruke dette verktøyet til, og hvordan man kan bli mer konkurransedyktig, mer effektiv og mer strukturert.

Og det viser seg jo å være et nydelig verktøy. Du jobber som en maskin! Det er som å sette seg på en elsykkel i oppoverbakke etter at man har kranglet med melkesyra et helt liv. Det er som at sensor plutselig sitter og hvisker svarene til deg, i stedet for å holde øye med at du ikke jukser.

ChatGPT gir oss speed som produksjonsenheter. Vi rekker både dobbelt og trippelt så mye på en arbeidsdag.

Prisen er jo bare… at du forsvinner som menneske. Vi vet jo veldig godt at muskler man ikke bruker, visner. Men dette føles litt som om sjela visner i takt med størrelsen på støttehjul for hjernen. Jeg føler på dette snodige paradokset akkurat nå.

You’re damned if you do – and damned if you don’t.

Jeg tenker på det litt som på samme måte som med all annen narkotika; problemet er ikke alt som potensielt kan gå skeis. Problemet er at du kan komme til å elske det så mye at du ikke klarer å elske noe annet.

Og fella er velkjent. Når du først har tatt i bruk verktøyene, så finner du ikke ut av noen verdens ting selv lengre.

Digresjonstankespinn: Tenk om Hitler og hans armé aldri hadde omfavnet metamfetamin…

Vi tar i bruk disse superverktøyene og blir helt overmenneskelig, men så blir vi helt fullstendig hjelpeløse uten. Det er som å møte en høy og mørk date i platåsko, som hjemme i dagslys viser seg å være en liten kar i tupé som når deg til haka.

Jeg tenker på menneskene i Pixars animasjonsfilm, Wall-E. Denne snart 20 år gamle filmen (2008) som skildrer menneskeheten som har ødelagt hele kloden sin og nå flyter rundt i et romskip. Kan nesten ikke tenke meg en mer treffende film for det som skjer med oss i sanntid.

Tenk på alt vi har avlært bare de siste årene. Majoriteten av oss har allerede mistet evnen til en hel rekke egenskaper som var helt ordinært før i tiden. Som tradisjonshåndverk. Å skrive løkkeskrift. Evnen til matlaging med ingredienser, hverdagslig poesi, det å dyrke mat eller ta vare på dyrelivet. Vi leser ikke spor i naturen lengre – og vi tar ikke vare på våre omgivelser.

Arkitekturen er død, estetikken er på palliativ avdeling – og vi har helt sluttet å bry oss.

Vi har dessuten avlært evnen til å sitte oppslukt i en bok, og ungdommer melder om at de ikke lengre har konsentrasjonsevne nok til å klare å holde fokus på selv en spennende film uten å underholde seg selv med parallell scrolling.

Jeg tar også meg selv i å plukke opp telefonen uten mål og mening, bare for å ha en slags sutteklut. På toget. Når jeg venter på kaffemaskinen. Når jeg egentlig skal male, men trenger en unnskyldning for å ikke gå inn i fokus og ensom konsentrasjon. Det er som barn som blir vant til at alt er ultraprosessert eller ihjelsukret. De klarer ikke å spise naturellyoghurt lengre, eller frukt uten sirup. Ugh! Surt!

Kjedsomhet er det sunneste du kan gjøre for kreativiteten din. Det har vi helt sluttet med. Og siden vi fikk internett, har menneskets IQ stupt. Den daler i sanntid. Forskningen på dette burde skremme vettet av oss, men vi er for opptatte med kattevideoene våre.

Og allerede nå deltar vi nærmest i Paralympics bare ved å velge å være et vanlig, følende menneske som ikke får drahjelp fra Kunstig intelligens. Det går for sakte. Det er for feilaktig, for klumsete. Hvorfor løpe med hjemmespikket trebein når man kan bruke et skuddsikkert metallben med motor?

Jeg er takknemlig for at jobben min er nettopp det å være et følende menneske, så jeg nå kan ta meg denne friheten til å ha opplevd gledene ved ChatGPT, men å velge å dra på avrusning.

For det er ikke denne måten jeg vil leve på. Gjennom støttehjul og digital asfaltvei. Jeg vil sykle på grusstien, nyte vinden i håret før jeg ramler og får skrubbsår, på de dumme, sårbare, menneskelige leggene mine.

Men det er neppe et særlig tilgjengelig alternativ om du jobber innenfor IT, finans eller økonomi. Eller helse. Eller nesten hva som helst. Det gir meg gåsehud og jeg mister helt lysten til å være en del av denne verdenen.

Vi vet bare at vi ikke aner konturene av hva som ligger foran oss. Datasenter-tidsalderen. Slakt av mennesket. Naturen. Sjela.

Helt 1984. Her om dagen scrollet jeg forbi setningen “Make Orwell fiction again.”

Facebook ber nå om betaling hvis du skal beholde ditt personvern. VG gjør det samme. Plattformene pøser på med kynisk reklamering. Har du forsøkt å se en Snap-story og forsøkt å telle hvor mange reklamer med og uten nedtelling som dukker opp? Helt horribelt.

Skyene som holder på vår sikkerhet, er bare trygge helt til de ikke er det lengre. Hva skjer når KI blir så intelligent at hvem som helst kan hacke deg og be om løsepenger for at du får beholde dine hemmeligheter du har delt med ChatGPT?

Visste du forresten at hvis du ikke går inn aktivt i innstillingene på ChatGPT og reserverer deg, så brukes alle chattene dine aktivt, for å lære KI enda mer?

Og… Hva gjør vi når vi har blitt så avhengige av støttehjulene at vi ikke lengre klarer å sykle på egenhånd? Og så begynner de å ta betalt for at du skal fortsette å bruke dem.

Alt dette er i grunn helt uhyggelig likt narkotika.

First fix is free.

_______________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.