Hva slags fugl er det?

Var det der en pungrotte?

Oi, vaskebjørn nummer fem.

Ugh, et rådyr hvor innvollene henger ut.

De bare ligger der, strødd i veikanten. Som noe helt vanlig, som bare… måtte vike.

Vi kjører videre mens jeg speider etter levende dyr langs veien. Jeg legger merke til at langs disse motorveiene, ser jeg ikke en eneste passasje hvor dyr kan krysse området, så de kommer seg ikke fra et område over til et annet. De blir stående på hver sin side av et system de ikke forstår. Når de forsøker, møter de dobbel femfelts trafikk som går i hundre.

Det føles som en kollisjon som er bestemt på forhånd. Som ingen egentlig tar ansvar for.

Vi kjører videre og passerer trafikkmaskiner. Glassbygg. Kjøpesentre. Kontorer. Reklameskilt. Fastfood-kjeder uansett hvor vi snur oss.

Men alt flyter. Det fungerer. Folk er hjelpsomme.

I det jeg trykker på et display for å parkere leiebilen i en parkeringsgarasje, tenker jeg på hvor ufattelig rart det er, hvordan dette landet for ikke så alt for lenge siden, var noe helt annet.

Jeg forsøker å forklare det til tiåringen min.

Prærie.

Åpent land.

Natur og dyreliv.

Urfolk.

At dette landet ikke var tomt. At det var fullt av liv, språk, systemer og kunnskap. Liv som ikke var organisert rundt vekst og kapitalisme, men rundt tilhørighet og balanse. At mennesker levde her i tusenvis av år før noen kom og bestemte at dette kunne tas, eller at tilhørighet handler om maktfordeling, landegrenser og flagg.

Det er vanskelig å ta inn rekkevidden av det som faktisk har skjedd (skjer!) her, og hva Amerika selv ikke liker å snakke så mye om.

Jeg ser for meg røde capser som frådende roper at folk må komme seg tilbake til dit de kom fra.

I et land som er bygd av innvandrere.

BARE innvandrere.

Notabene, de fleste fra det hvite Europa.

Som kom, slo seg ned, organiserte seg, tok land, dyrket og bygde. Og kalte det fremgang ved å hive et flagg med stjerner på det.

Og jeg prøver å ta det inn, men det er nesten for stort. Prisen av alt som ble ryddet (ryddes!) bort.

“Kill the Indian, save the man.” Det er ikke så lenge siden.

Sporene er fortsatt der.

I landskapet.

I historien.

Dessuten: I normalisering av kulturen som strakk seg langt ut over amerikanske landegrenser. For eksempel kan vi ta en svipptur til en nordnorsk småby på 80/90-tallet:

En av favorittlekene i min egen barndom? Cowboy og indianer! Vi kledde oss ut med fjær på hodet og noe frynsete, lagde «indianerlyder» som ikke er enkel å beskrive med ord, men den som har lekt denne leken vet umiddelbart hva jeg mener. (Du lager en lang O-lyd med rund munn, og dekker til munnen med hånden i raske intervaller.)

Indianeren var alltid skurken. Cowboyen var helten. Pang-pang! Død indianer. Yeah.

Vi vokste også opp med westernfilmer- og serier som romantiserte dette. Store landskap, sterke menn, familier som bygger seg opp fra ingenting. Historier om mot, arbeid og fremgang. Men alltid sett fra den samme siden. Nybyggerens blikk. Cowboyens blikk. Urfolkene var enten fraværende, eller redusert til en trussel. Et hinder. Råskap eller ondskap. Noe som sto i veien for utviklingen. Noe som måtte bort for at historien skulle gå videre.

Det setter seg. Ikke som en tydelig tanke, men som et bakteppe for hvordan vi ser verden. Hvem vi heier på. Hvem vi forstår. Hvem som får være menneske og hvem som er redusert til fiende eller skurk.

Og det er noe med dette blikket jeg ikke slipper taket i. Den vestlige ideen om at verden er et sted å hente fra. Et lager. Noe som ligger der og venter på å bli brukt av den som kommer først dit, eller har med seg størst våpen.

Plyndring av ressurser.

Vi tar fisken. Vi tar oljen. Vi tar skogen. Vi flater ut land for å bygge mer, mer, mer. Vi gjør natur til turistdestinasjoner. Vi presser urfolk bort – enten det er i Amazonas eller i Sápmi – fordi det ligger noe av verdi under bakken, eller fordi området kan “utvikles”. Vi fører ikke egentlig regnskap med det vi tar. Vi bare fortsetter til det er tomt.

Og vi kaller det vekst.

Men det er noe med denne ideen om evig vekst som skurrer stadig mer i kroppen. For det finnes ikke noe i naturen som vokser uendelig uten å bryte sammen. Likevel har vi bygget hele systemet vårt rundt det. Vi blir lært det fra vi er små. Gjennom skole, gjennom reklame, gjennom historiene vi forteller. At fremgang er mer. At suksess er større. At verdi er det som kan måles, tas, selges.

Være seg eiendom, landegrenser, natur, mat… eller kvinnen! Med hennes kropp, forplantningsorgan, omsorg eller arbeidskraft. Som om alt moderlighet og feminine ressurser er en gratisvare man kan krafse i så lenge det er mer i bollen.

Jeg tør faktisk å påstå at mange patriarkalske samfunn forholder seg til kvinnen på samme måte som de forholder seg til moder jord. Som en ressurs som kan brukes, nytes, reguleres, eller være kjekk for dem selv, men utover nytteverdien er det ikke noe de investerer mye i tilbake.

Og samtidig gjør vi narr av det vi kaller “primitive” kulturer.

Urfolk som lever i relasjon til naturen, som forstår grenser, som ikke tar mer enn det som kan gis tilbake. Vi ser ned på det, som om det er de som ikke har forstått noe.

Jeg vokste opp med latterliggjøring av samer. Primitive «lapper» som bare er opptatt av joik og reinsdyrsgryte. Vi ser ned på det. Som om det er de som ikke har forstått noe.

…Mens vi selv sitter og spiser kjøttet av vår egen legg.

Og det er kanskje det som er mest ubehagelig å erkjenne. At dette ikke bare er et amerikansk fenomen. Det er vestlig. Og det er globalt.

Og jeg er en del av det.

Jeg sitter i bilen. Jeg flyr hit. Jeg konsumerer. Jeg skriver om det. Jeg tar, samtidig som jeg reagerer på at vi tar. Og det gjør det vanskeligere å peke, men også vanskeligere å ignorere.

For når jeg sitter der og ser enda et dyr i veikanten, er det ikke bare en tilfeldig hendelse. Det er et symptom. På en retning. En måte å organisere verden på. Hvor noe får verdi fordi det kan brukes, og noe mister verdi fordi det ikke kan det.

Vi begynner å se konsekvensene nå. I natur som brytes ned. I klima som presses. I økosystemer som kollapser. Og i mennesker som er slitne. Som bærer for mye. Som gir for lenge. Som til slutt kjenner at det ikke er mer å hente.

Og kanskje er det det som er vanskeligst å erkjenne. At dette ikke bare er noe som skjer der ute. Men noe vi alle er en del av.

En måte å leve på. En måte å se på.