(Fradus Commentarius)

Tidligere trodde forskerne at arten hovedsakelig holdt til på røykebalkonger, i borettslagsmøter og ved kaffemaskiner på arbeidsplasser. Internett har imidlertid revolusjonert forskningen. I dag kan De Frådende observeres døgnet rundt i sitt naturlige habitat:

Kommentarfeltet.

Jeg har som spaltist og aspirerende samfunnskritiker etter hvert utviklet den sammefascinasjonen for De Frådende som David Attenborough har for paringsritualene til sjeldnefuglearter.…

«Her ser vi hann-fråderen i sitt naturlige habitat. Legg merke til hvordan han ennå ikkehar lest teksten, men allerede har blåst seg opp for å virke større enn han er. Dette er enforsvarsmekanisme som er vanlig blant arten.»

Hvis en antropolog fra en annen planet ønsket å forstå Norge, ville jeg sendt ham rett til Facebook-kommentarfeltet i lokalavisa. Der ville han fått observert hele artsmangfoldet.

Jeg ville vist til en publisert tekst om det å være menneske, som merkelig nok har utvikletseg til en debatt om dieselavgifter. En tekst om psykologi som endte med diskusjon om ulv. En tekst om feminisme som, på uforklarlig vis, har ført til at bunadspolitiet har kommeti hardt vær.

De Frådende er ofte lette å kjenne igjen på sine karakteristiske trekk.

«På denne tiden av året trekker de eldste hunnene mot kommentarfeltet i store flokker. Her konkurrerer de om dominans gjennom avanserte ritualer som capslock-anvendelse, personangrep, overforbruk av hersketeknikker, utropstegn og deres favotittemojis, spy-eller le-seg-i-hjel-fjes “

Noe annet som er spesielt for arten, er at de ofte gjerne stikker ut hodene sine helt urovekkende kjapt etter en publisering. Jeg publiserte nylig en tekst på 1700 ord. Etter toppen 36 sekunder mottok jeg kommentaren: «Dette var det dummeste jeg har lest.»

Det er vanskelig ikke å bli imponert. Enten har vedkommende lest med en hastighet som ville gjort NASA interessert, eller så representerer han et medisinsk gjennombrudd innen tankelesing. Eller så kan det også være slik at de mest frådende sjeldent har lest teksten. Likevel harde sterke meninger om den. Svært sterke meninger.

Noen er derimot ærlige; «Teksten var alt for lang! Her kommer uansett det jeg mener om det du skrev – eller ikke skrev.» Dette er et av artens mest fascinerende trekk. Vanlige mennesker leser gjerne en tekst før de gjør seg opp en mening. De Frådende har utviklet evnen til å hoppe rett til indignasjonen. Evolusjonsforskningen er fortsatt usikker på hvordan dette er mulig. Noen mener de reagerer på vibrasjoner i internettsignalet. Andre tror de kan lukte potensiell woke-ness gjennom ørehårene. For meg personlig, er det som å hive ut en brødsmule og oppdage at man ved et uhell har startet en krig mellom måkene.

Men det som er greia, er det at jeg ikke egentlig tror De Frådende er sinte på teksten. For det virkelig interessante er at De Frådende sjelden angriper hovedpoenget. Det ville nemlig krevd at de leste teksten og deretter reflekterte et øyeblikk. I stedet velger de ofte en mer kreativ, dog frådende tilnærming.

«FEMMINISTFITTE!!!!!!!!!!!!!!!!!!»

Eller. De kan for eksempel angripe: At du ser sliten ut på profilbildet / At du er alt for pyntet. At du er kvinne / At du ikke er kvinne. At du bor i by / At du ikke bor i by. At du har utdanning / At du ikke har riktig utdanning.

Mulighetene er nærmest uendelige. Jeg sitter ofte med kaffekopp og observerer utviklingen med brillene litt sånn ytterst på nesa. For på dette tidspunktet har ingen lenger kontroll. Kommentarfeltet har fått sitt eget liv. Det er bare å fylle koppen og scrolle nedover.

Men det mest spektakulære skjer litt senere. For etter ca tre kvarter slutter de å diskutere teksten. På dette tidspunktet har De Frådende helt mistet interessen for meg som forfatter og avsender. Nå vender de seg heller mot hverandre, som rotter stengt inne i en bøtte. Og det er kanskje, muligens da kommentarfeltets egentlige funksjon starter: Det blir sitt eget økosystem. Litt som værfenomenene som oppstår i en vill skogbrann. Artikkelen er i alle fall nå fullstendig irrelevant.

Jeg kunne skrevet om vaffelrøre. Likevel sitter to menn fra Skien ved navn Geir og Frank og anklager hverandre for å være årsaken til Vestens sammenbrudd. Petter fra Porsgrunn drar inn Skiensbrua, nei var det Porsgrunnsbrua? En kvinne fra Harstad mener begge tar feil. En fyr fra Larvik (med ulv som profilbilde) kommer inn fra siden og nevner WHO, som igjen får en kvinne fra Siljan (med katt som profilbilde) til å skvise inn en kjapp replikk om covid-vaksinen og dessutennoe om 5G-strålingen.

Noen anklager noen for å være kommunist. Noen anklager noen for å være fascist. Ingen vet lenger hva ordene betyr. Ingen husker hva artikkelen handlet om.

Den opprinnelige teksten ligger forlatt i grøfta som et påkjørt rådyr mens kommentarfeltet har stjålet bilen og er på vei mot Sverige.

Jeg blir så utrolig fascinert over dette fenomenet. Det er nesten litt poetisk. Derfor har jeg liksom blitt litt glad i De Frådende.

De er blitt en del av norsk natur og fauna. Som måker. Eller kanskje brunsnegler.Som for eksempel han fyren som alltid skriver «Kilde!??» under ting som allerede inneholder kilden. Javisst kan de være irriterende – særlig i flokk. Forutsigbare. Tidvis imponerende utholdende.

Men de minner meg også om noe viktig. Nemlig det at mennesker har et enormt behov for å bli hørt. Selv når de ikke lytter. Og kanskje er det nettopp derfor kommentarfeltet ofte ser ut som det gjør.

Kommentarfeltet er stedet hvor mennesker parkerer irritasjonen de samlet opp tidligere på dagen. Om sjefen. Eksmannen. Kona. Ryggsmertene. Strømregningen. Overgangsalderen. Politikerne. Naboens hekk. Regnværet og dårlig brøyting av innkjørselen på Vessia. Og plutselig sitter et helt vanlig menneske hjemme i sofaen og skriver: “Dette var det dummeste jeg har lest.» …Om en tekst de ikke har lest.

Det er tusen mennesker som står på samme torg og roper: «Hør på meg!» Mens ingen hører på noen. Jeg har sett mennesker avvise hele samfunnsanalyser fordi forfatteren brukte feil form av «da» og «når». Det er som å møte opp til obduksjon og konkludere med at dødsårsaken var skjeve skolisser.

Kommentarfeltet har flere underarter av Frådere. For eksempel har du Feilfinneren.

Feilfinneren kan ignorere 1400 ord, fem års erfaring, syv forskningsrapporter og et gjennomarbeidet resonnement. Men dersom du har skrevet «istedet» i stedet for «i stedet», er saken avgjort. Da er du avslørt. Imperiet faller. Sivilisasjonen er reddet.

Og så har vi Eksperten. Eksperten innleder alltid med: «Som en som faktisk kan dette …» Deretter følger en redegjørelse som viser at vedkommende absolutt ikke kan dette.

Og selvfølgelig: Profeten. Kommentarfeltets Mansplainer. Han starter gjerne med: “Det folk ikke forstår …”Deretter lager han lapskaus av lokalpolitikk, FN, bompenger, ulvebestanden i Kongsvinger, datasentre, kjøttkaker, dugnadsånd, vindturbiner, KRF, elbiler og svigermoren til en lokalpolitiker i Notodden. Ingen skjønner hva som foregår. Minst av alt Profeten selv. Likevel fortsetter han. Som en ensom frijazz-musiker som nekter å forlate scenen.

Etter hvert har jeg begynt å tenke at habitatet til De Frådende kanskje fyller en viktig samfunnsfunksjon. Litt som et ventilasjonsanlegg. Alle dagens frustrasjoner blåses inn i kommentarfeltet. Som internettets nyre eller lever. Hvor plutselig et ellers fredelig menneske kan skrive: “Du er et levende bevis på at kvinners stemmerett var idiotisk!» Til en tekst om for eksempel… akvarellmaling.

Det er nesten vakkert. Jeg har derfor helt sluttet å bli sint eller skuffet over De Frådende. Jeg betrakter dem nå med samme varme nysgjerrighet som en naturfotograf betrakter en flokk brunstige elger. Det er bare artens måte å være til på. For bak tastaturet sitter det som regel ikke et troll. Men bare et sårbart menneske. Et menneske som ønsker å bli hørt. Et menneske som ønsker å føle seg klok. Betydningsfull. Sett. Teksten er bare nærmeste tilgjengelige bussholdeplass for frustrasjon. Og kanskje er det derfor kommentarfeltet ser ut som det gjør. Folk med varierende grad av selvregulering er bare frustrerte og har få plasser å gi uttrykk for det som lever inni seg.

Det er tusen mennesker som står på samme torg og roper: «SE MEG!!» Mens ingen hører på noen.

Men du verden, så mye lyd det blir.

_____________

Av Mona Stenseth

Billedkunstner og myk terapeut med hard penn.

Spaltist i Telemarksavisa (Publisert i TA 25. juni 2026)