Skal hilse fra samfunnet og si at om du bare jobber bittelitt hardere nå, så blir du kanskje en dag god nok. Du har nemlig potensial!

Men… vi ser at du trenger litt reparasjon. Du har noen trappetrinn i livet du burde klatre for å bli tatt seriøst. Det er nemlig forskjell på skitt og kanel, ser du. Er forresten det der bilen du kjører? Hvilken skole var det egentlig du studerte på? Har du fått med deg at du liksom står litt skjevt?

Hæ, er du kvinne også? Hå! I såfall har du forresten også tørt hår, slapp hud og shabby kjøkkeninnredning. Se på dine cellulitter og grevinnearmer og spør deg selv om du har trent og hvilt nok i det siste. Kjenn etter. Spiser du riktig? Du puster feil. Du er forresten litt for mye, samtidig som du i grunn er litt for lite. Det er bare så synd at du ikke tenker mer positivt. Er du deppa? Uff.

Du er i grunn litt i stykker – men ikke bekymre deg! Vi har verktøyet og produktet som kan fikse deg i en fei. Kjøp her!

Her er en shampo med hyalyron-plump, silkeproteiner og mandelessens som kan hjelpe deg, og her er en hold-in tights og en anti-agingkrem til 899,- Ta også en livsmestringbok, en fargekode, en rødlysmaske, racersykkel, dette tannblekingssettet, samt en designer-blomstervase, ferie til Seychellene, leppeinjeksjon eller en mastergrad. Kanskje blir du bra nok snart! Kjøp også denne veska for å vise nabodama hvem som har klart det. Og du! Med denne BH’en blir mannen din helt vill. Passer bra når du skal servere den riktige vinen på den nye kjøkkenøya! Dødsfresh!

Hvorfor gnager jeg om dette? Supert spørsmål, jeg skal fortelle deg! Det er to årsaker.

1) Fordi jeg selv (en gang i tiden) jobbet i reklamebransjen og har vært en del av problemet. Jeg var ung, naiv, nyutdannet og påvirket av reklamene jeg ble satt til å utforme. Perfekt loop når man underbevisst tror på budskapet selv! Det er akkurat det de dresskledde på toppen av næringskjeden lever av. Som lever stille og behagelig i bakgrunnen mens pengene triller inn. De som lever bak manipulasjonen og kommunikasjonsstrategien som løfter frem én ting og dysser ned en annen. Subtile grep for å treffe kunden i et svakt øyeblikk. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg jobbet i en bransje som faktisk gjorde sjelen min syk. Programmeringen vår om «det normale» sitter så innmari dypt at man ikke engang ser seg selv som en brikke i det hele.

2) Jeg synes det kan føles skamfullt å innrømme at jeg selv har levd et liv hvor jeg i årevis har forsøkt å være nok for alle andre. Jeg forsvarte min egen eksistens ved å hele tiden gjøre litt mer – og klare litt mer. Jeg så på ambisjon og det å hele tiden forbedre meg selv, som en positiv ting. Jeg tror det underbevisst handlet om at jeg trengte å gjøre meg selv til en suksess, siden andre gjennom hele livet mitt hadde fått meg selv til å tvile på om jeg i det hele tatt var god nok. Så; Jeg fikk strekke meg litt til. Bli litt bedre. Kanskje jeg ville bli elsket da? Kanskje jeg ville bli nok da?

En dag sa det stopp. 100 til 0 på et sekund. Pang.

Illusjonene falt, og jeg så plutselig hele det tomme, hule spillet for det det faktisk er. Jeg la ned maska, og sluttet å være med på leken. Jeg satte ned foten og krevde å få være et autentisk og komplekst menneske som ikke holder fasaden i sjakk. Det kostet meg alt jeg da hadde i livet. Sånn som ekteskapet. Villaen. Familielivet. Aksjeselskapet. Jeg mistet også flere venner som ikke egentlig var venner, men som likte rollen min, og mine ressurser.

Jeg sluttet å være en brikke – og med ett stod jeg alene ute i kulda. De som kun likte det jeg kunne gjøre for dem, og ikke den jeg faktisk var, forsvant. Det var da jeg begynte å bygge et nytt liv på branntomta av det gamle. Det er både det vondeste og det beste jeg har gjort.

Det kommersielle maskineriet og det sosiale spillet er nemlig helt dønn avhengig av å få deg til å føle deg som et oppussingsprosjekt. En semi-taper, med muligheter for forbedring. Produktene du blir solgt er et svar på alle de tusen tingene som er feil med deg. Og du velger selv hvilken sko som passer. Føler du deg litt gammel og grå? Smør på denne kremen eller sprøyt inn disse kjemikaliene i kroppen din. Føler du deg litt ukul og usikker? Kjøp hestekrefter og denne tøffe bilen. Hold også inn magen, spis dette, reis hit – og ikke gå glipp av denne.

Men å fortelle et menneske at det må repareres, er en subtil form for psykisk vold og nedbrytning. Det er et ran av det som gjør oss menneskelige. For hva skjer når vi definerer våre dypeste erfaringer – sorgen over det som gikk tapt, angsten for ikke å strekke til, eller den bunnløse utmattelsen etter år i tidsklemma – som en «defekt» som må fikses.

Jo, vi flytter ansvaret bort fra en syk (u)kultur og over på det enkelte individ. Det er DU som er problemet. Hvis du ikke takler presset, er det ikek samfunnsstrukturen det er noe galt med; da er det du som ikke har meditert nok, trent nok eller reparert deg selv godt nok. Systemet lever fett på at du føler deg ødelagt.

Hele hemmeligheten..? En person som føler seg hel, er nemlig en elendig forbruker. En som er fri og tilfreds med seg selv, kjøper ikke de billige plastrene som markedet tilbyr for å dekke over eksistensiell tomhet.

Budskapet hviskes til oss fra lommeskjermene våre før vi i det hele tatt har rukket å gni søvnen ut av øynene. Den står skrevet med usynlig skrift mellom linjene i stillingsannonser, i selvhjelpsbøker og på de glatte, polerte flatene i sosiale medier. Vi har svelget denne løgnen med hud og hår. Vi har transformert oss selv til vandrende byggeplasser, der sjelen behandles som et gammelt hus med akutt behov for renovering. Og apropos det, hvorfor omtaler vi sjel som noe bare gamle hus har – og ikke vi, selve menneskene?

Vi skal dessuten optimalisere søvnen, effektivisere emosjonene, etterisolere parforholdet og sparkle over alle mørke dager med pusteteknikker, superfoods og grønn juice. Til og med hvile er en investering i å kunne prestere bedre etterpå. Ikke noe vi bare gjør fordi vi trenger og fortjener det. Vi kan ikke holde på med en hobby uten å etterhvert føle et krav om å tjene penger på den. Vi har blitt våre egne mest nådeløse prosjektledere, besatt av tanken på at vi må bli en bedre, mer strømlinjeformet versjon av oss selv for å i det hele tatt ha rett til å ta plass.

Men. Det finnes en skremmende frihet i å se på sine egne sår og si: Jeg nekter å bli fikset mer. Å innse at du allerede er hel – akkurat nå, med dine uferdige kapitler, dine tøffe år, dissende mage og dine skjelvende hender – kanskje, muligens er dette vår tids mest revolusjonære handling.

For hva skjer med systemet som tjener penger på oss, om du ikke lenger trenger å kjøpe deg til trygghet, fikse på utseendet eller prestere deg til kjærlighet?

Det viktigste jeg har lært gjennom de siste år og arbeid med mennesker og terapi, er å innse at mennesker flest er desperate etter å bli kvitt angsten sin, sorgen sin eller sine feilbarlige sider. De vil operere bort sprekkene. Men å være hel betyr ikke å være feilfri! Det betyr bare at man tillater seg å romme alt man er uten å skulle luke bort det som har skjedd gjennom livet, så du kan gå «tilbake» til den du var. Før noe inntraff – før livet skjedde.

Som å komme fortest mulig tilbake i form etter fødsel. Bearbeide bort traumene så vi ikke føler på angsten. Sparkle bort patinaen i det gamle huset. Ikke kjenne etter på følelsene, men late som om alt er i orden ved å feie smulene av duken. Å dissosiere; altså å koble av kroppen og hjertet fra hodet for å slippe å føle.

Å være hel betyr egentlig bare at du tåler deg selv. Det betyr slettes ikke at det er enkelt, eller at livet er smertefritt eller perfekt. Men bare… at du slutter å behandle deg selv som en feilvare. Noe som skal repareres i terapitimen, på treningssenteret eller i prøverommet. Du er ikke et forbedringsmål eller et evig renoveringsobjekt. Du er et levende menneske som rommer både mørke og lys, styrke og sårbarhet på en og samme tid. Du er sol, regn og snø og alle årstider. Og livet forandrer deg og farger deg fortløpende, på godt og vondt.

Du kan være både aspeløv og modig på samme tid. Du kan være en kjærlig mor og samtidig kjenne på en bunnløs utmattelse av alle kravene fra samfunnet. Du kan være rynkete og elegant. Klok på ett område og forskrekkelig uviten om andre ting.
Vi trenger ikke flere oppussingsprosjekter. Vi trenger mennesker som tør å slutte fred med sitt eget havari. Mennesker som ser på sine egne skavanker og innser at de ikke trenger å fikses – de trenger bare å bli holdt, tålt og levd med. Du er ikke et problem som skal løses. Du er et liv som skal leves.

Vill tanke? Hva med om det aldri var noe feil med deg i utgangspunktet??

Vi lar hele dette kyniske systemet vinne når vi selv stadig forsøker å være brosjyrer for det vellykkede livet. I en verden som skriker at du må repareres, er det å godta sin egen helhet den ultimate måten å ta makten tilbake på. Å være sårbar, menneskelig, avkledd og autentisk er kanskje det ypperste opprør og det som krever aller, aller mest styrke.

Jeg så et maleri for et par uker siden som inspirerte meg til å skrive denne teksten, for det traff meg så midt i magen. Vedlagt er «Gardening on sunday» av John Falter (1961)

Var et øyeblikk fristet til å avslutningsvis sitere Aristoteles, Nietzsche, Kierkegaard eller Jung, men jeg klarte ikke å lande på ett sitat. For konklusjonen er i grunn uansett den samme: Det at vi alle bærer en maske for å bli akseptert av fellesskapet – men prisen vi betaler er tapet av vår egen autentisitet. Å bli utstøtt av flokken var historisk sett det samme som en dødsdom. Frykten for utstøtelse er derfor en ren overlevelsesmekanisme, og at det er til syvende og sist er denne filosofien absolutt all reklame lener seg på.

Å skille veier fra denne hjernevaskingen er en seig prosess, og jeg er slettes ikke i mål selv. Men jeg øver meg stadig vekk på å aktivt/stadig gi bittelitt mer faen. Det hadde vært fint om vi alle øvde litt på å si noen enkle ord høyt innimellom:

Nei takk – og fuck you!

_____________

Av Mona Stenseth

Billedkunstner, essayist og myk terapeut med hard penn.