Sex omtales ofte som noe mennesker gjør med hverandre. Men i virkeligheten avslører det hvordan de ser på hverandre. 

Mange menn har lært hvordan de skal få en kvinne til sengs i en machokultur av erobringssex – men ikke hvordan de skal være gode elskere. Den kanskje største misforståelsen om sex er at det, i stedet for å være en hengivelse, forstås som en erobring – tett knyttet til prestasjon. Noe man skal lykkes med, gjennomføre, mestre.

Men erotikk fungerer ikke slik.

I sin mest grunnleggende form er sex det motsatte av en erobring. Et øyeblikk hvor to mennesker legger ned rustningen og våger å være åpne for hverandre. To mennesker som går inn i et rom hvor kroppen bare samarbeider – dersom den føler seg trygg. Erotisk tiltrekning kan ikke presses frem. Den oppstår når et annet menneskes oppmerksomhet oppleves som ekte.

Jeg har hørt mange menn fnyse av slike utsagn, som om de var en gammeldags vrangforestilling fra følsomme tanter. Men den maskuline illusjonen om erotikk som erobring ser man overalt i hverdagslige former.

Den ligger i hvordan mange menn lærer å forholde seg til tiltrekning. For eksempel ved å bygge kroppen, optimalisere kosthold, trene hardere, bli sterkere, mer definert. Fettprosent, materielle statussymboler, muskler og penisstørrelser analyseres som om de var nøkkelen til erotikkens mysterium.

Det er som om prosjektet er å bli en slags alfaversjon av seg selv – en kropp eller ytre som skal tiltrekke kvinner gjennom styrke og dominans.
Men erotikk er ikke et styrkeløft målt i kilo. Den oppstår i oppmerksomheten og forbindelsen mellom to mennesker. Og det lærer de ikke på gymmen eller i The manosphere.

Beskrivelsen min er kanskje brutal, men jeg håper den kan peke på noe vi alle kan kjenne igjen. Ikke nødvendigvis om én enkelt person, men om en type maskulinitet kulturen vår fortsatt produserer: menn oppdratt (av andre menn) i en mannosfære av berettigelse. En verden hvor
penger, status eller sosial kapital kan gjøre grenser uklare, og hvor kvinnelig tilgjengelighet tas mer eller mindre for gitt.

Derfor er det også interessant å se hva som skjer når seksualitet og makt dukker opp i offentligheten. 

Jeg skal ikke engang bevege meg inn i Epstein-filene. Eller hvordan Norge de siste månedene har fulgt overgrepssaken rundt Marius Borg Høiby. 
Midt i alle kommentarene hørte jeg en formulering som satte seg hos meg: Det føles som å se Exit – juniorversjonen.

Unge menn som lærer (av andre menn) hvordan de skal knulle. Men som aldri har lært seg å møte et menneske.

Det som bekymrer meg mest, er at denne kulturen ikke bare finnes i ekstreme miljøer. Den vokser også blant helt vanlige gutter. I treningsrom, på TikTok, i pornografi, i podcaster og på datingsider sirkulerer den samme forestillingen: at maskulinitet først og fremst handler om dominans, kontroll og seksuell tilgang.

Den har til og med fått sitt eget lydspor. Norske russelåter som selger ut svenske (!) megascener som Globen; selvlysende festmusikk bygget på det samme gamle manuset: jenter som trofeer, sex som erobring og maskulin verdi målt i hvor mange man kan få.

For å sitere russelåt fra «Soppgirobygget»:

«Tar damer hjem fra byen og da vet du hva som skjer
Jeg slikker ikke dås så sett deg på den og roter
Jeg tar det jeg vil ha og ser deg aldri mer igjen
Gutta gir beng»

Unge gutter lærer (av andre menn) hvordan de skal bli attraktive og fremstå selvsikre. Men svært få lærer noe om nærhet. Om tilstedeværelse. Om hvordan man faktisk møter et annet menneske. Det betyr ikke at menn flest er kyniske eller hensynsløse. Problemet er snarere at mange aldri har blitt lært dette språket. Mannlig maktelite, russelåtskapere og kronprinsessens sønn inkludert. 

Jeg tør å strekke meg så langt som å si at mange menn kanskje har imponerende erobringsstatistikk – men er erotiske analfabeter.

De har lært erobringsseksualitet, men aldri erotikk eller sensualitet. De har lært at sex er noe man oppnår – ikke noe man skaper sammen med et annet menneske. For mange kvinner er dette intuitivt. De vet at feminin lyst oppstår i relasjonen, i tryggheten og i følelsen av å bli sett. For mange menn er dette et helt fremmed kart. De har lært hvordan de skal
få tilgang til kroppen til en kvinne, men aner ikke hvordan de kobler seg på sjelen hennes.

Når relasjoner preges av erobringslogikk, skjer det noe i dynamikken. Kvinner mister lysten. Menn føler seg avvist. Begge parter sitter igjen med en følelse av at noe grunnleggende ikke fungerer, uten helt å forstå hvorfor.

Å forsøke å «fikse» lysten i en slik situasjon kan minne om å være kvalm på en gourmetrestaurant. Det spiller egentlig ingen rolle hvor utsøkt maten er. Hvor perfekt retten er komponert. Kroppen må være i modus.
Det kan oversettes ganske direkte. Det autonome nervesystemet kan ikke presses til å slappe av gjennom teknikk eller prestasjon.

Kroppen må være i modus.

Samtidig foregår det en annen historie på den andre siden av bordet. Mange kvinner har også lært å bruke seksualiteten strategisk, ofte lenge før de selv helt forstår hva de gjør. Ikke nødvendigvis for nytelsens skyld, men for bekreftelsen. For å føle seg valgt. For å bli sett. For å kjenne et øyeblikk av verdi i en kultur som konstant måler kvinnekroppen.

Seksualitet blir da en slags valuta. Et språk for anerkjennelse. Hvis han vil ha meg, betyr det at jeg finnes. Dermed møtes to ulike lengsler i samme rom. Mannen søker bekreftelse på sin maskulinitet gjennom tilgang. Kvinnen søker bekreftelse på sin verdi gjennom å bli valgt.

Begge tror de søker erotikk. Ofte søker de egentlig noe annet.

Dette henger også sammen med et mønster mange par kjenner igjen. Mange kvinner opplever at de trenger emosjonell tilknytning for å åpne seg seksuelt. Mange menn opplever det motsatt: de trenger seksuell tilknytning for å kunne åpne seg emosjonelt. 

Den gamle yin–yang-symbolikken beskriver nettopp dette: to energier som beveger seg på motsatt side, men her uten å finne balanse.
Dette ligger bak et av de mest gjenkjennelige refrengene i moderne parforhold: hun har mistet lysten. For mange menn fremstår det som et mysterium, eller som en feil som sitter hos henne.

Mange kvinner sliter med å være i kroppen sin når de har sex. De er i hodet. Mens kroppen forsøker å bevege seg inn i lyst, sitter en indre observatør og kommenterer alt: Hvordan ser jeg ut nå? Er leggene barbert? Ser jeg rar ut i denne vinkelen? Er jeg feminin nok? Er jeg for mye? Reagerer jeg riktig?

Slenger inn et nytt Soppgirobygget-sitat:

«Fulle igjen, null empati. Kaster ut damer med høy BMI.»

Kroppen forsøker å gi seg hen, men hodet holder den tilbake. Kvinner har gjennom et helt liv blitt lært at kroppen deres er noe som vurderes. Noe som sees på, måles, tolkes. Når kroppen konstant står under blikk – også sitt eget – blir det vanskelig å gi slipp. Og erotikk krever nettopp det.

Og nettopp derfor blir møtet med noen som faktisk er til stede så merkbart. En som ikke er opptatt av å prestere, men av å være der sammen med deg. Som har med seg hjertet sitt.

For kvinner som har møtt mye erobringsseksualitet, kan slike møter oppleves reparerende. Plutselig er ikke kroppen et objekt som vurderes, men et sted man får lov til å være. Skuldrene senker seg. Pusten faller til ro. Forsvaret slipper taket. Da skjer det noe som ikke kan presses frem – fordi trygghet gjør det mulig å åpne seg igjen. Den typen møter finnes. Og når de skjer, merker man hvor mye som egentlig har manglet.

For erotikk har aldri handlet om erobring. Den har alltid handlet om nærvær. Den oppstår bare når to mennesker faktisk møtes 

– sjel til sjel.

_________________________

Kronikk publisert i Telemarksavisa 29.05.26