Jeg var i USA, sånn som jeg er nå, men i en annen fremmed by. På en turistattraksjon. I en slags karusell som gikk rundt og rundt. Jeg hadde tatt min runde. Skulle av.

Men vakten lot meg ikke få lov.

Alle de andre fikk gå av. Jeg måtte bli sittende – alene. Vakta sto der og sa at jeg ikke var ferdig. At jeg ikke hadde lært det jeg skulle lære. Så jeg måtte bli. En runde til. Og en til.

Jeg ble skikkelig lei. Den der følelsen av å sitte fast i noe du ikke har kontroll over. Å vite at du er ferdig, men ikke få lov til å være det. At det er noe jeg må lære først.

Og så kalte han meg for Gertrund. Igjen og igjen.

Det var det som irriterte meg mest. Ikke karusellen. Ikke det å sitte fast eller å bli fortalt at jeg skulle lære mer før jeg kunne slippe ut. Men at han kalte meg noe som ikke var meg. Som om han visste bedre, og likevel valgte å si det feil.

Jeg våknet skikkelig irritert og la drømmen fra meg. Bare en drøm.

Men noe i den sitter igjen. Den erfaringen av å være i en prosess som ikke slipper deg videre før noe er erfart. Ikke forstått. Erfart.

Dagen etter går vi langs Riverwalk i Milwaukee. Vi passerer en bronseskulptur langs elven av en andemamma og to andebabyer. Datteren min løper rett bort. Hun sier at skulpturen heter Gertie. En helt vanlig and som i 1945 la eggene sine under en bru midt i byen, og som folk begynte å følge med på. De sto på brua og så ned. Ventet. Passet på. Midt i krigen ble hun noe å samle seg rundt. Noe lite og konkret å bry seg om. Gertie the Duck. Det er en hel historie for den som måtte være nysgjerrig. Søtt.

Jeg registrerer navnet. Et lite ekko. Men ikke mer.

Og så, i dag.

Vi går inn på Milwaukee Art Museum, kjøper billett. Og der går vi inn i en tilfeldig utstilling med en kunstner jeg ikke har kunnskap om.

Jeg står plutselig foran Gertrude Abercrombie. Hun malte surrealistiske, nesten stillestående scener. En kvinne alene i et åpent landskap. Et hus som ikke åpner seg. En dør som ikke nødvendigvis fører noe sted. En måne som henger lavt, som om den følger med. Symboler som skildrer menneskelig psyke… og noe mer.

Alt er tydelig. Og samtidig uforløst. Guffent.

Figuren står der som om hun er midt i noe hun ikke kommer videre fra. Ikke fanget dramatisk. Bare… holdt. Som i en tilstand. Som i en runde som ikke er ferdig.

Det treffer meg før jeg rekker å tenke. Gåsehud på leggene. Tårer i øynene.

Og så kommer det. Ikke som en forklaring. Mer som en rekkefølge:

Gertrund.

Gertie.

Gertrude.

Tre små treff. En drøm. En skulptur. En kunstner.

Ingenting som henger sammen. Og likevel gjør det det.

Dette er det vi kaller synkronisitet i psykoterapien. Ikke som noe mystisk, men som et punkt hvor det indre og det ytre berører hverandre – meningsfulle sammenfall som ikke forklares kausalt, men som kan gi tilgang til ubevisst materiale og pågående indre prosesser.

Det er lett å avvise det. Si at det bare er tilfeldigheter. At hjernen lager mønstre. Og det er også sant. Men det er ikke hele bildet.

For i terapi er vi ikke først og fremst opptatt av hva som er sant i objektiv forstand. Vi er opptatt av hva som har personlig betydning. Og betydning oppstår ikke nødvendigvis logisk. Den oppstår i møtet. Mellom det du bærer med deg og det du møter der ute.

Jeg står der og kjenner det helt inn til kjernen. En liten brann på innsiden. En følelse av at noe gjentar seg. Kanskje ikke fordi verden prøver å fortelle meg noe. Eller tjo. Men mest fordi noe i meg ikke er ferdig. Som i drømmen. At det er mening, funksjon, beskjed i meg. At jeg fortsatt sitter i bevegelsen. At jeg ikke helt slipper av.

Og kanskje er det det synkronisitet gjør. Ikke gir svar, men forskyver noe. Akkurat nok til at du merker det. Akkurat nok til at du ikke helt får lagt det fra deg igjen.

Som et navn som ikke er ditt, men som likevel blir stående.

Eller som en and eller en fremmed kunstner som plutselig beskriver noe i deg du ikke helt hadde språk for.