Hva har «aseksuelle» koner med skoletrøtte barn å gjøre? Vel. Mer enn du skulle tro, mener jeg personlig. I skoledebatten om hvor elendig norske skolebarn presterer i følge PISA-testen, finner jeg en snodig fellesnevner som jeg har lyst å lufte.

Det er noe jeg kjenner igjen fra to helt forskjellige samtaler, som sjeldent krysser veier. Den ene handler om barn som ikke lenger vil stå opp om morgenen for å gå på skolen, eller som ikke gidder å gjøre leksene sine. Den andre handler om koner som ikke lenger har lyst på mennene sine.

To tilsynelatende ulike kriser — én måles i poeng, den andre i misfornøyde menn, og ellers bare hviskes om mellom venninner og i undersøkelser om kjønnsroller fra vidt forskjellige land. Men jo mer jeg tenker på dem, desto sikrere blir jeg: det er akkurat samme historie.

For mennene klager. Over hele kloden, i alle slags kulturer, i alle slags ekteskap, hører man samme sukk: hun har ikke lyst lengre. Det blir sagt med en oppgitthet og klandring som om det er kvinnekroppen det er noe i veien med, som om lysten er en knapp hun bare har sluttet å trykke på av lunefullhet eller latskap.

Sjelden hører man mannen spørre: hva er det jeg gjør, eller ikke gjør, som gjør at hun ikke lenger kjenner seg trygg nok til å ville? Og det står ikke på ideer for hva som er løsningen. «Use it or lose it» får hun høre. «Du må bare sette av tid til intimitet i timeplanen» foreslås også. Det blir nok en oppgave på lista hennes, som allerede er lengre enn et ondt år.

Og jeg synes det er det samme blikket som møter skolebarnet — vi ser på symptomet og kaller det problemet, i stedet for å se på rommet som skapte det, og å møte selve mennesket bak symptomet:

Barna har blitt noen ubrukelige, late og kunnskapsløse skjermzombier. Kvinnene har blitt kjerringer som nagger om oppvasken og skittentøyet.

Men her er greia. Ingen kan presse en kvinne til å føle begjær – ikke engang hun selv når hun ønsker det. Det sitter ikke i viljen, det sitter i nervesystemet — i om kroppen kjenner seg trygg nok til å åpne seg, om hun blir møtt som et helt menneske, eller om hun over tid har lært at intimitet er nok en prestasjon eller plikt for noen andre. Hvor hun føler seg konsumert, i stedet for møtt.

Og på samme måte kan ingen presse et barn til å få lærelyst. Den våkner ikke av mer struktur eller høyere mål. Den våkner i et rom der noen ser deg bak masken, der noen gir deg frihet og rom – der det er plass til at du famler, kjeder deg, er nysgjerrig på feil tidspunkt.

Fellesnevnerene er tegn på det vi på godt norsk kaller connection. Tegn på at her er det trygt å legge masken fra seg. Her er jeg ikke min prestasjon – jeg kan faktisk tillate meg å være fri og nysgjerrig. Og ikke minst – trygg.

Likevel er det press vi svarer med, begge steder. Skjerp inn. Sett høyere mål. Tett igjen hullene. Som om lyst — til å lære, til å elske — er en kran man kan skru hardere på. Fiks symptomet, så fikser vi sikkert problemet… Nei.

Men så kommer nok en PISA-måling, og vi later igjen som om dette er et stort mysterium. Eksperter på rekke og rad med diffuse målsettinger. Alvorlige panelsamtaler og kronikker (denne inkludert, ironisk nok) som spør: hva er det som skjer med barna våre? Sanna Sarromaa som brøler knallharde beskjeder om amøbeaktige ubrukelige barn (og foreldre) i skjermen. Det som går igjen, er at vi bare må skjerpe oss!

Jeg tror svaret faktisk er enklere, men mye mer ubehagelig. At vi later som vi ikke ser det fordi det egentlige svaret ville kreve at vi endret noe ved oss selv, ikke bare ved dem.

For det vi ber både barnet og kona om, er å møte opp, enten du vil eller ikke, for å spille rollen som den pliktoppfyllende. Som ikke har egne behov, følelser eller personlighet. Sitt stille. Prester. Løs oppgaven riktig, i riktig tempo, med riktig metode, målt mot riktig standard. Alt sammen gjennom hodet. Vi kobler dem til pensum og fra kroppen, fra sjelen, fra hjertet — og så står vi på sidelinjen og klør oss i hodet over at de ikke har lyst til å komme.

For lyst (uansett form) våkner i kroppen først. Barn (og voksne!) trenger å leke. Å gjøre noe uten mål og mening. De trenger å synge falskt, danse rart, forme noe i leire som ikke skal bli noe. De trenger rom for å bare være. Ikke være flink. Å VÆRE. Det er sånn de lærer å kjenne kroppen sin, og gjennom kroppen — verden, og seg selv i den.

Til og med lesing, som gjennom hele historien har vært noe man gjør fordi man nyter det, har blitt noe man skal måles på. Jeg har vært foreldrerebell i skolen og nektet å levere leselogg for barna mine, fordi jeg er sterkt imot at lesing skal bli en plikt og ikke en berikelse – noe du bare må bli ferdig med. «Så flink du er som leste 10 sider, her er en stjerne i appen du kan bruke for å tjene poeng eller vinne en premie!» Jeg er sikkert kontroversiell i utsagn som dette, men jeg er en avisspaltist som står for at jeg mener at lærelysten dør av tiltak som Sommerles. Dere kan skrote hele ordningen, spør du meg.

Bare tenk hvis barna heller fikk belønningen av å gå på biblioteket (uten telefonen) for å få «fri» til å lese hva de vil om de er tidligere ferdig med arbeidet sitt.

Det er ikke bare lesingen de har sluttet med. Vi vet at ungdom også har sluttet å danse. De er jo aldri, aldri alene lenger med det rare, dumme, ekte uttrykket sitt — det er alltid en telefon som dokumenterer, alltid en mulighet for at bevegelsen blir bevis mot dem senere. Derfor må de være fine, koreograferte, kontrollerte. Selv fri lek er blitt en scene. Se et barn som nyter enten maling eller piano, og vi dytter dem rett inn i en prestasjonsramme. Kulturskolen, konsert, noter, hjernekunnskap.

Og samtidig kutter vi systematisk i nettopp de fagene som ga rom for å være uten mål: kunst, sløyd, håndarbeid, keramikk, sang, dans. Vi kaller dem “myke” fag, som om det å møte verden med hendene og sansene er noe underordnet — mens det egentlig er via akademiske bevis at du duger, uansett prestasjon. Jeg fyrer meg litt opp over dette, såpass mye at setningen «så flink du er!» gjør meg litt sinna.

Vi har til og med utryddet kjedsomheten. Den var en gang stedet der noe begynte — tomrommet fantasien måtte fylle selv, fordi det ikke var noe annet å gjøre. Nå fylles hvert ledige minutt automatisk, og det som er igjen av fri, formålsløs skaperkraft blir det første som kuttes når noe må vekk. Vi gjør barna til små, veldrevne maskiner med masker på, og blir så forundret — nesten fornærmet — over at de ikke har lyst til å stå opp om morgenen for å bli enda en detalj i regnestykket.

Og kvinnen bak masken sin, hun blir det samme spurt: hvorfor er det blitt så stille i senga? Som om svaret ligger i henne, og ikke i alt hun har måttet legge av seg selv for å bli møtt som husholdningsfunksjon i stedet for et levende menneske med sjel og nervesystem.

Det er den samme feilen, bare i ulik skala og med ulik alvorsgrad. Vi forveksler mangel på prestasjon med mangel på innsats, og svarer med enda mer press — når det som egentlig mangler, er kontakt. Trygghet. Å bli sett som noe mer enn en funksjon: enten det er en elev som skal produsere resultater eller en kone som skal produsere lyst.

Vi spør skolebarnet: hvordan kan du prestere bedre? Vi spør — eller lar rett og slett være å spørre — kvinnen det samme, bare med andre ord. Ingen av oss spør det ene spørsmålet som faktisk betyr noe: hva trenger du for å ville, helt av deg selv?

Det er et vanskeligere spørsmål, fordi det ikke lar seg løse med et nytt system eller en ny metode. Det krever at vi tar av masken selv først, og ser etter om det er plass i rommene vi har bygget — klasserommet, hjemmet, ekteskapet — til et menneske som blomstrer fritt, ikke bare et som leverer. Et barn som får kjede seg, som får danse rart uten å bli filmet, som får forme leire uten mål om resultat, får ofte lyst til å lære mer også.

Et menneske som får kjenne at man også blir sett bak funksjonen sin, ikke bare brukt gjennom den, får ofte lyst til å komme nærmere.

_________________________________

Av Mona Stenseth

Billedkunstner og myk terapeut med hard penn. Spaltist i Telemarksavisa