Dette bildet skremmer vettet av meg. 

Det er som en dystopisk destillasjon av alt som nå får meg til å vurdere seriøst å melde meg av Facebook, Instagram og TikTok. Jeg kjenner en dyp uro – ikke bare for min egen fremtid, men for hele verden. For alt vi har kjent og tatt for gitt.

I 14 år har jeg jobbet selvstendig som billedkunstner og illustratør. Sosiale medier har vært mitt viktigste butikkvindu og en inspirerende livline. Gjennom plattformene har jeg solgt malerier, kunstkort og trykk for flere millioner kroner. Det er her kundene har funnet meg. Det er dette som har forsørget meg og familien min.

Det er gjennom Instagram jeg har funnet samarbeidspartnere, blitt sett – og oppdaget muligheter. Det har vært selve forskjellen mellom å være en suksessfull selvstendig næringsdrivende og bare en «arbeidsledig person med altfor mange malerpensler.» Jeg har ingen arbeidsgiver som gir meg trygghet og stabilitet – den må jeg skaffe selv ved å henvende meg direkte til kundene mine.

Men nå ser jeg konturene av et paradigmeskifte. Vi tvinges til å tilpasse oss. Vi kan lukke øynene litt til, men før eller senere må vi stå ansikt til ansikt med det som skjer rett foran oss.

Jeg vurderer nå å trekke meg helt ut av sosiale medier. Å legge ned min digitale tilstedeværelse og i stedet kun satse på en ussel hjemmeside. (Som ingen bare «ramler innom») Det betyr at folk må oppsøke meg aktivt for å finne meg. Det betyr også at jeg frivillig gir slipp på et stort publikum og risikerer å «sitte alene i mørket.»

Det føles skremmende. Ikke bare fordi det kan true hele levebrødet mitt – gjøre meg usynlig. Men fordi det går dypere enn det. Det handler om å innse at jeg kanskje bare er en liten brikke i et større, kynisk maktspill.

Det føles som å skulle hoppe fra flyet uten å sette på fallskjerm. 

Hva skal jeg nå leve av?
Tør jeg å hoppe?