Det var på tredje natten uten en eneste time søvn at jeg (igjen) forsto at noe var galt. Dette var slettes ikke første gang. Jeg var ikke bare stresset. Det var noe mer grunnleggende. Noe jeg ikke kunne unngå å kjenne på. Holdt jeg på å bli gal?

Kroppen lå i en slags konstant beredskap, som om noe truet meg, uten at jeg kunne peke på hva. Jeg lå helt stille i mørket og forsøkte å roe meg selv ned, forklare at det ikke var noe fare, at alt i praksis var på stell. Hadde jeg prøvd alle søvntricksene i boka? Check. Pusteteknikker og meditasjon? Javisst. Stille stund før leggetid, urtete og kveldstur. Jepp.

Nervesystemet mitt brydde seg ikke om det. Selvtorturen holdt meg våken til jeg var så trøtt at jeg ville spy og gråte samtidig. Men det slapp meg ikke. Ikke faen.

En morgen jeg stod foran speilet og gransket posene under øynene mine, ble det umulig for meg å late som om jeg hadde det godt. Håret mitt hadde begynt å falle av i små dotter. Ikke dramatisk nok til at noen andre nødvendigvis ville reagert, men tydelig nok til at jeg forsto at dette ikke handlet om en dårlig periode. Det var noe i meg som hadde begynt å gi etter.

Samtidig så livet mitt ut slik det skulle. Jeg hadde bygget noe som fungerte, jeg hadde fulgt drømmen min og jeg hadde vært ambisiøs. Jeg drev en Gasellebedrift som bar både meg og andre.

Hva mer kunne jeg egentlig tillate meg å ønske? Jeg hadde jo fått akkurat det jeg hadde ønsket meg, ti år tidligere. For det er en uskreven regel i vårt samfunn: Du har ikke lov til å være misfornøyd når du har fått det slik du selv ville. Når du har fulgt drømmen. Da skal du være takknemlig.

Alt annet gjør deg til en utakknemlig kjerring.

Jeg kjente det blikket. Ikke bare utenfra, men også innenfra. Hvordan jeg korrigerte meg selv, minnet meg på alt som fungerte, alt jeg burde være glad for. Og det gjorde jeg. Jeg verdsatte min frihet og fleksibilitet og tenkte på perspektiv, med alle rundt meg som klager over sine A4-liv i jobber de hater, som lever kun for helgen.

Så det gikk sport i å fungere. Huset og arbeidet var inspirerende. Hverdagen var strukturert. Det var alltid mat i kjøleskapet. Ferdiglagde måltider klare i fryseren hvis jeg skulle være borte. Klær som lå brettet med rette kanter. Jeg visste hvordan jeg skulle fremstå. Hva som var kledelig. Hva som fungerte. Jeg visste hvordan jeg skulle prestere. Og folk var inspirert av det. Så inspirert.

Kunstnerskapet mitt bar økonomien. Det var det som i stor grad betalte for huset, familien og hele livsstilen. Likevel var det også der noe begynte å skli. Ikke i selve kunsten, men i måten jeg måtte forholde meg til den på.

Jeg så det ikke da, og det er skamfullt å innrømme, men jeg programmerte meg selv til å male det som solgte. Det som traff. Det som kunne gjentas. Jeg ble effektiv. Presis. Jeg kunne produsere mye. Men det var som om noe i meg sto utenfor og så på.

Jeg husker en dag i atelieret. Jeg satt på gulvet foran et stort lerret. Det var ikke en dag for å være produktiv. Det var en dag for å være i det som hadde begynt å røre seg – noe ekte. Jeg satt der lenge og tenkte.

Kontemplasjon – jeg liker det ordet, med penselen i hånden, noen ganger i munnviken. Tenkte. Kjente etter. Lot noe få tid til å komme frem.

Så åpnet den store herskapelige døren seg med et knirk som avslører at den er fra et annet århundre. Han kom inn i arbeidsbukse, sammen med to av de ansatte. De hadde vært i gang. Pakket ordre fra nettbutikken. Bygget en utstillingsvegg. Kjørt søppel til gjenvinning. Gjort det som kunne måles. De stoppet opp og så bokstavelig talt ned på meg der jeg satt på gulvet, foran et nesten urørt lerret.

“Ja, og her går det fremover ser vi?” sa han.

Et lite smil. Ironi.

Han mente neppe noe vondt med det, det var nok sagt som en morsom bemerkning. Men jeg kjente det med en gang. Som et lite justerende fall i kroppen. En tone som går ned. Jeg så brått meg selv utenfra med kritiske øyne. En eksentrisk hippie som satt på gulvet og tenkte luftige tanker. Mens de jobbet. Produserte. Fikk ting unna. Jeg følte meg både unyttig og uverdig. Som en som hadde stoppet å bidra i det hun satte i gang. Hun i flagrende gevanter som er og føler litt for mye. Litt feil. Litt vanskelig å plassere.

Det var ikke noe stort øyeblikk. Bare en liten forskyvning. Men jeg tror det var der jeg forsto noe. At det ikke var rom for den delen av meg. At kunstnerskapet mitt var velkomment – så lenge det leverte. Så lenge det kunne omsettes. Noe folk kunne kjøpe og som fungerte i et kommersielt marked.

Det var da jeg innså at livet mitt i grunn var ganske annerledes enn jeg trodde det var.

Jobben min var ikke å være kunstner – den var å være en printer.
Jobben min var ikke å skape – den var å produsere.
Jobben min var ikke å uttrykke meg – den var å lage dekor.

Jeg følte meg derfor helt feil når jeg prioriterte det som tok tid eller krevde ærlighet. Som krevde stillhet. Det som kom fra et sted jeg selv ikke helt hadde kontroll på. Det var for uforutsigbart. For lite effektivt. For lite nyttig. Det var dessuten utleverende og truende for den glatte fasaden.

Jeg hadde alt – bortsett fra plass til meg selv.

Og det er sånn det skjer. Ingen som sier det rett ut. Bare blikkene. Tonen. De små kommentarene. Du justerer deg litt. Og litt til. Maler det som fungerer. Tenker litt mindre. Kjenner litt mindre. Lar være å lette på lokket. For guds skyld ikke lette på lokket. Jeg ble god på det.

God på å levere.
Aldri utlevere.

God på å holde ting gående. God på å være den som fikk det til. Men noe i meg begynte å forsvinne, og kroppen visste det lenge, lenge før jeg klarte å si det høyt eller sette grenser.

Men kroppen husker – og det autonome nervesystemet lyver ikke. Det forhandler heller ikke. Det bryr seg ikke om hva som er praktisk, lønnsomt eller forventet. Det sier bare i fra. Først lavt ved å sende noen små symptomer. Vondt i hodet. Magen. Søvnløshet. Så høyere. Med fysisk sykdom. Hår som ramler ut. Smerter. Til slutt så høyt at du ikke kan ignorere det uten å bli syk.

Ikke alltid syk på en måte som gir deg en diagnose du kan vise frem. Men som nervegift i systemet ditt. I evnen til å hvile. I følelsen om at du ikke har lov å være menneske uten å konstant måtte forsvare din egen eksistens.

Og kanskje handler det ikke bare om enkeltvalg. Ikke bare om relasjoner eller personlighet. For jeg levde i en konstant beredskap, og det er ingen enkeltperson å skylde på for det. Det er noe større.

Et system vi alle er en del av, og som vi er så vant til at vi ikke lenger ser det. Det vi stolte kaller for «sivilisasjon».

Den vestlige verden som er drevet av vekst, prestasjon og kapital, hvor verdien din hele tiden måles i hva du produserer, hva du tjener, hva du får til. Hvor stillhet, langsomhet og ettertanke ikke har noen tydelig verdi.

I dag tenker jeg at det «siviliserte mennesket» har blitt hjernevasket i større eller mindre grad. Ikke på en dramatisk måte, men stille. Vi har lært hva som teller, og vi løper etter det, uten å stille spørsmål ved hvorfor.

Det tok lang tid før jeg forsto hva det egentlig handlet om. At jeg levde i et liv hvor jeg måtte holde tilbake det som var sant for meg. Ellers var det risikabelt. Ikke bare i kunsten, men i alt. Meninger jeg ikke sa høyt. Tanker jeg ikke skrev ned. Erfaringer jeg ikke delte. En kropp jeg ikke helt fikk lov til å utvikle meg i. Som attpåtil burde være pen, slank, pyntet, barbert, frisert og evig ung. Det var også en rolle. For hvem?

Jeg hadde en voksende lengsel etter noe annet, som slettes ikke passet inn i det livet jeg allerede hadde bygget. Det er en lang vei dit når man sitter på en pen liten kvist i sitt eget gullbur og titter ut mellom sprinklene. Jeg hadde blitt en versjon av meg selv som fungerte veldig godt i systemet (og problemet) som jeg var en del av.

Men jeg fungerte ikke for meg selv. Og nå kan jeg aldri gå tilbake til ruinene.

Og det er kanskje det som er mest forvirrende med en oppvåkning: at den ikke føles som en oppgradering, men som et sammenbrudd. Ikke som om noe nytt kommer til, men som om det gamle livet plutselig ikke lenger bærer vekten av den du er blitt. Det er ikke først og fremst en ny tanke, men en erfaring i kroppen. At du ikke lenger klarer å leve på autopilot.

Det som før ga mening, gjør det ikke lengre.

Det som før motiverte deg, kjennes tomt.

Du begynner å merke forskjellen på det som er ekte, og det som bare fungerer automatisk. Og når du først har kjent den forskjellen, er den umulig å ignorere.

Oppvåkning gjør ikke livet lettere. Den gjør det bare vanskeligere å lyve for seg selv.

Det mest forræderske er at det ofte ikke ser ut som et sammenbrudd utenfra. Tvert imot. Det kan se ut som suksess. Som kontroll. Som et liv mange ville misunne. Men innenfra kjennes det som å synke sakte i kvikksand. Som å leve et liv hvor du hele tiden må holde pusten. Til slutt klarte ikke kroppen min det lenger. Den tok fra meg søvnen. Den tok fra meg roen. Den tok fra meg håret. Ikke for å straffe meg, men for å redde meg.

For det var noe i meg som ville leve. Ikke prestere. Ikke fungere. Ikke tilpasse seg. Leve. Og det livet lot seg ikke presse tilbake inn i den formen jeg hadde skapt. Det presset seg frem. Stille først. Så mer og mer umulig å overse.

Og når du først begynner å høre den stemmen, den som ikke roper, men som likevel ikke gir seg, så er det ingen vei tilbake. Du kan forsøke. Du kan gå tilbake til det som fungerte. Ta på deg rollen igjen. Sminke deg, smile, levere, produsere.

Men det er like mye fornektelse som å finne ut at hele huset ditt er pill råttent, for så å løse det med et strøk maling.

Noe i deg vil vite at det ikke er til å stole på. Og det er det som gjør det så krevende. For det er ikke bare et valg. Det er en umulighet. Når du først vet… så vet du.

Og en oppvåkning er at du ikke lengre kan være den du var, selv om alt rundt deg fortsatt forventer det.

Du trodde du holdt deg selv sammen – men det var bare deg som holdt pusten.