Jeg gjorde det!

«Er du sikker på at du vil slette din konto permanent?» Jeg holdt pusten, tok en slurk fra min kalde kaffe (æsj) og trykket på den blå bekreftende knappen. Sosiale medier er slettet. Meta er borte. Kontoene mine er slettet. (æsj) All data…

Borte. 

Min privatkonto på Facebook med alle medfølgende gamle klassekamerater og kollegaer, naboer og tanter, faste kommentarfelt-trubarurer og venner og venners venner gjennom 20 år…

Borte. 

Mine bedriftskontoer på både Instagram og Facebook. Hvordan ble det egentlig så mange i løpet av 20 år?? Emmeselle. Villa Frednes. Telemark Kunstverksted. Atelier Mona Stenseth. Med flere. Alle med tusenvis av følgere, kommentarer, kontakter, delinger, innlegg… alt. 

Borte. 

WhatsApp kontoen som jeg er avhengig av hver eneste gang jeg reiser. Enten for å ha kontakt med AirBnB-host, eller for å avtale felles oppmøte i gruppa man reiser med, eller for å drøfte en case med medstudenter, eller holde kontakt med bekjente i USA eller resten av verden. Det samme gjelder forresten Messenger. 

Borte. 

Poff. 

Det er et bilde i hodet mitt, som jeg skildrer fra dagen etter sletting. Ting kan fort se annerledes ut, det vet jeg. Men akkurat nå: Tror ikke en gang at jeg kan det norske ordet for det jeg tenker på – men «tumbleweed» ? Du vet denne døde, tørre, runde busken i ørkenen som triller rundt med vinden. (Gjerne med noe ensom cowboy-filmmusikk i bakgrunnen) 

For det føles litt sånn. Som om jeg har forflyttet meg brått til et veldig annerledes sted. Fra å stå midt i byen i et yrende folkeliv, hvor jeg gjennom mitt butikkvindu kunne rope ut budskap til alle byens innbyggere, dra i gang samtaler, vise folk hva som skjer inni butikken… Å få mennesker til å møte hverandre, invitere og samle folk… og nå… Øredøvende stillhet. Ørken. 

For selv om jeg ikke på lang tid har hatt varslinger påslått på min telefon, så vet jeg at hver gang jeg sveiper innom en av appene, så ligger det røde varsler der. Noen har kommentert på kronikken min. Noen har lagt igjen en DM om at de er rørt av et maleri. Noen andre spør om de kan melde seg på mitt neste kurs. Disse livstegnene gir følelsen av at det jeg holder på med, har en mening. At jeg bidrar med noe som gir mennesker rom for seg selv. At jeg vekker noe. Det har gitt meg en grunn til å stå opp om morgenen. 

Men her jeg ligger, akkurat nå i dag, så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med denne ørkenfølelsen. Bare at den er her. 

Og det får være nok akkurat nå.

Jeg gjorde det. 

Så nå bruker jeg søndagen på å markere overgangen. Hvordan gjør jeg det? …Vel, jeg har landet på at det jeg trenger i livet mitt akkurat nå, er en skikkelig god, og skikkelig fin fyllepenn. Hvordan har jeg ikke hatt det i livet mitt tidligere? Research på pennen i mitt liv iverksettes herved. 

Så ja:

Dagens nedtur: Følelsen av å allerede være glemt, følelse av ørken.

Dagens opptur: Heldigvis har jeg ikke slettet Finn-appen.

____________________

Porsgrunn, 25.10.26
Av Mona Stenseth

 

Share this post