Jeg forstod aldri helt Pushwagner.

Da jeg bodde på Skøyen, så jeg ham stadig vekk på kaféer og puber i nabolaget. Han var en av disse skikkelsene alle la merke til, alle visste hvem var, men som ingen egentlig så.

Jeg kjente jo til tegningene hans. De endeløse rekkene av mennesker. De identiske ansiktene. Byene som så ut som samlebånd. Jeg skjønte at han var viktig, men jeg kjente ikke helt hvorfor.

For meg fremstod han nesten som en tegneseriefigur. En slags blanding av Lucky Luke og brødrene Dalton, med de tynne beina sine, det magre ansiktet og den litt krokete gangen. Han så sliten ut. Agitert. Uthult. Som om livet hadde vært innom og tatt med seg mer enn det hadde gitt tilbake.

Og det hadde det nok. Den gangen ble han ofte omtalt nedlatende, litt som «han der heroinisten med tegnesaker». «Han der kunstneren, stakkars, som har rota det til for seg selv, og nå har blitt innmari sinna og bitter.»

Og skal jeg være helt ærlig, så tenkte jeg nok ikke så annerledes selv. Jeg så rusen. Jeg så mytene. Jeg så den slitne mannen på vei til puben. Og jeg kjente godt til det litt naive uttrykket han tegnet med skjelvende tusj og klare farger.

Men jeg så ikke ensomheten. Eller, jeg forstod den ikke på riktig måte. Det er først nå, mange år senere, at jeg tenker på Pushwagner med en omsorg og en inderlig forståelse.

De siste årene har jeg gått gjennom noe jeg mangler et godt språk for. Noen kaller det en oppvåkning. Andre ville kanskje kalt det en livskrise, en eksistensiell prosess eller bare det å bli eldre. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke lenger klarer å tro på alle de samme tingene som før.

Og da mener jeg ikke politiske meninger eller religiøse sannheter. Jeg er mindre politisk orientert enn noen sinne. Veldig lite religiøs, men absolutt mer spirituell. Nei, jeg mener selve grunnfortellingen.

Denne ideen om at livet handler om å lykkes. Prestere. Optimalisere. Akkumulere. Bli noe. Oppnå noe. At det alltid finnes et neste nivå, en ny status, en ny bekreftelse, en ny ting å strekke seg etter. At mange av reglene vi lever etter ikke egentlig er naturlover, men avtaler. Usynlige kontrakter. Forestillinger vi har blitt enige om å kalle sannheter.

Du skal jobbe mer.
Kjøpe mer.
Være mer effektiv.
Passe inn.
Ikke være for mye.
Ikke være for lite.
Ikke stille for mange spørsmål.
Og helst ikke stoppe opp lenge nok til å legge merke til hva som egentlig foregår.
Når du først begynner å se det, er det vanskelig å slutte.

På et tidspunkt for endel år siden, begynte noe i meg å falle fra hverandre. Jeg ser for meg at det må være litt som å oppdage råte i et hus. At man kanskje først ser noen mørke flekker. Så oppdager man at veggen er hul. Til slutt innser man at det ikke er mulig å late som om man ikke har sett det, og så – at gulvet bare står på nåde og to strøk maling.
Problemet er at ingen snakker særlig mye om tiden etterpå.
For «oppvåkning» høres så positivt ut. Som om man kommer ut på den andre siden med svarene i hånden. Som om man har nådd et høyere nivå av forståelse. Det tror jeg er en felle. Å dyrke et slags spirituelt ego.

Min erfaring er nesten motsatt.
Jeg føler ikke at jeg har funnet svarene. Jeg føler at jeg har mistet kartet. Reglene som tidligere ga mening, gjør det ikke lenger. Som om hele mitt eget liv har gaslightet meg.

Målene jeg tidligere jobbet mot, føles uviktige. Historien jeg fortalte om hvem jeg var, passer ikke lenger. Det gir mer derimot, uendelig mye mer forståelse for de som faller utenfor. De som ikke lengre holdes av rammene som samfunnet har skapt for dem.

Samtidig vet jeg ikke hva som skal erstatte det gamle kartet. Jeg har vokst ut av noe. Men jeg aner ikke hva jeg liksom skal vokse inn i. Og akkurat der ligger ensomheten.

Ikke i følelsen av å være annerledes enn andre mennesker. Ikke i tanken om at jeg har sett noe de ikke har sett. Men i erfaringen av at jeg ikke kan gå tilbake til den jeg var.
Det finnes ingen returknapp. Jeg trenger et oversatt tulleord for å beskrive det:

Du kan ikke u-se det du har sett. Du kan ikke u-kjenne det du har kjent. Du kan ikke gå tilbake til gamle sannheter bare fordi de var mer komfortable. Og hva gjør du når du ser mennesker du er glad i, løpe stadig fortere mot mål de ikke engang har valgt selv? Hva gjør du når du oppdager at mange av institusjonene vi stoler på, mange av autoritetene vi følger, og mange av verdiene vi forsvarer, først og fremst eksisterer fordi noen før oss bestemte at de skulle gjøre det?

Det er ikke nødvendigvis verden som forandrer seg. Det er blikket ditt. De fleste vil at du skal komme tilbake. Fellesskap er enklere når alle ser det samme. Pushwagner kom aldri helt tilbake. Han så maskinen. Han så masseproduksjonen. Han så kynismen. Han så hvordan mennesker kunne bli redusert til funksjoner i et system som først og fremst skulle produsere mer av seg selv. Jeg tror han forsøkte å rope om det gjennom kunsten sin.

Men det er en merkelig skjebne å miste troen på de samme fortellingene som holder andre oppe. For etter hvert virker det som om han ble fanget i den samme verdenen han kritiserte.
Dårlige avtaler. Mennesker som utnyttet ham. Et kynisk kunstmarked som kunne tjene penger på hans utenforskap samtidig som det ikke nødvendigvis beskyttet ham mot det.

Det er lett å dømme slike historier utenfra. Kanskje er det derfor jeg plutselig tenker på Pushwagner med en sånn inderlig omsorgsfølelse, her jeg ligger på gulvet ved siden av en kald kaffekopp og en mailboks med ubesvarte forespørsler jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med.

Jeg husker diskusjonene om prisutvikling, samlerobjekter, opplag og markedsverdi. Om hvilke verk som er attraktive investeringer og hvilke som ikke er det. Om når man burde ha kjøpt Pushwagner – og om man kanskje burde spekulere i timingen. Eller er han egentlig bare en hype?

Og jeg tenker: Ser dere ikke ironien?

En mann som ikke hadde noe annet alternativ enn å være ekte, som brukte et helt (brokete) liv på å tegne mennesker fanget i systemer av produksjon, forbruk og gjentakelse. Han tegnet mennesker som hadde blitt så opptatt av maskinen at de ikke lenger så seg selv.

Så står vi her flere tiår senere, foran kunsten hans, og diskuterer markedsverdien av advarselen hans. Det er nesten komisk. Men også trist. For jeg tror ikke dette egentlig handler om kunst. Jeg tror det handler om noe langt større. Vi gjør det samme med nesten alt.

Vi måler verdien av mennesker gjennom produktivitet og status. Verdien av opplevelser gjennom bilder. Verdien av relasjoner gjennom nytte. Verdien av oss selv gjennom prestasjoner.
Vi har blitt så flinke til å spørre hva noe er verdt at vi stadig oftere glemmer å spørre hva det faktisk betyr. Kanskje var det dette Pushwagner prøvde å si hele tiden.

At menneskeheten per vestlig definisjon, er redusert til et regnestykke. Noen som kan skape verdi.

Når politikere snakker om behovet for flere barn, handler samtalen ofte om fremtidige skatteinntekter, arbeidskraft og bærekraften i budsjettene. Selv våre barn blir lett omtalt som verdiskapere før de har rukket å bli mennesker.

(Tenkepause.)
Nei… Kanskje projiserer jeg bare min egen prosess inn i hans kunst. Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ser annerledes på ham i dag enn jeg gjorde den gangen på Skøyen. Da så jeg en sliten mann som virket litt fortapt. I dag ser jeg kanskje noe annet. Et inderlig menneske som ikke fant veien tilbake, og ikke ble holdt av de som burde holdt ham. Jeg tror det er litt derfor jeg tenker at han hadde rett. Jeg vet at jeg kjenner meg igjen i følelsen. Ikke følelsen av kunstnerisk genialitet. Ikke følelsen av å være spesielt opplyst. Bare følelsen av å ha sett bak kulissene, og oppdage at det ikke finnes noen vei tilbake til uvitenheten.

Det vanskeligste med en oppvåkning er ikke det du mister troen på. Det vanskeligste er å finne mennesker som fortsatt kan møte deg der du har kommet. At du krever relasjoner som møter deg på en plan som rommer hele deg selv. Og som også rommer seg selv, fullt og helt.

En oppvåkning handler ikke om å bli fri fra samfunnet. Det handler om integrering av denne eksistensielle vissheten; å lære seg å faktisk leve i det igjen.
Men noe av det mest ensomme et menneske kan oppleve, er ikke å miste noen, tror jeg. Eller å gå seg vill. Men det er å miste et verdensbilde.

Det er å oppdage at kartet du levde etter, aldri egentlig var ditt.
Og så stå der med tomme hender og forsøke å tegne et nytt.

_______________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.