(17.01.2026)

Ok, det ble tittelen. Plan B var: «Du er aldri bare én ting.»

Uansett hvor varsomt du lever, uansett hvor mye du prøver å være redelig, tydelig, hel og god, vil du alltid være noe annet i andres fortelling. Du er tusen ulike ting for tusen ulike mennesker. Ikke fordi du er inkonsekvent, men fordi mennesker er det.

Narrativ. Vårt fortellerperspektiv. Vår personlige forståelse av virkeligheten rundt oss. Når virkeligheten blir for kompleks, for smertefull eller for truende, forenkler vi. Og menneskene rundt oss blir råmateriale i den forenklingen. Virkeligheten er ikke objektiv. Den er summen av det du har opplevd, det du har tolket, og det du er overbevist om. Den er din personlige persepsjon. Eller sagt på en annen måte: du blir en brikke i andres narrativ, formet av hvordan de selv ser verden.

La meg gi deg noen eksempler fra mitt liv.

I følge min konservative mor er jeg en new age-venstrevridd leftie. Men i følge mine asketiske buddhistvenner er jeg en kapitalistisk konsument som fortsatt sitter fast i systemet.

I følge en høyt utdannet bekjent som bærer tung selvforakt, er jeg et provoserende autodidakt lappeteppe i måten jeg plukker kompetanse på. Jeg kan jo liksom ikke bare drive og utdanne eller kurse meg litt her og der, som om jeg plukker smågodt!? Jeg mangler riktig akademisk tyngde. Men i følge en stor kulturinstitusjon i USA er jeg “The future of folk art!” Og i følge fornøyde kursdeltakere og klienter er jeg en bredspektret øyeåpner: kompetent, spennende og motiverende.

I følge en redaktør i lokalavisa, som har lagt meg for hat for mine feministiske meninger, er jeg selvsentrert, mannehatende influencer-pakk. Selv om jeg slettes ikke jobber som influencer. I følge andre redaksjoner er jeg derimot en fargerik og modig inspirasjon. Et multitalent i kontakt med seg selv, som skaper varige og viktige verdier.

Jeg har heldigvis få uvenner i livet mitt. Likevel opplever jeg stadig at mennesker som ikke kjenner meg, får et sterkt behov for å plassere meg i en bås. Eller sette meg på plass. Ofte fordi jeg er kvinne og tør å mene noe. Da tar jeg for stor plass. Jeg er munnrapp. Tar meg friheter. Tror jeg er noe. Men i følge mine egne venner er jeg dyp, klok, intuitiv, raus og inkluderende.

Det er underlig hvordan man kan eksistere samtidig i så mange forskjellige fortellinger.

I følge min eksmann er jeg en selvrealiserende, naggende, aseksuell hippie som har forfalt. Men i følge min siste relasjon er jeg guddommelig. Utenomjordisk. Sensuell og makeløs. En åndelig portal.

Det høres vakkert ut. Men det er like vanskelig å leve opp til. I psykoterapien vet vi at idealisering og devaluering er to sider av samme reguleringsstrategi. Når et menneske ikke tåler ambivalens, når styrke og sårbarhet ikke får eksistere samtidig, løftes den andre opp eller skyves bort. Pidestallen og skammekroken er bygget av samme materiale.

Merkelapper er derfor sjelden beskrivelser av den som bærer dem. De er uttrykk for den andres indre landskap. I projeksjon legger vi det uutholdelige i oss selv over i et annet menneske. Det kan være forakt, misunnelse, begjær eller avmakt. Den andre blir beholder for det vi mangler språk for. I relasjoner der selvfølelsen er skjør, blir dette særlig tydelig: du blir enten trussel, frelse eller speil.

Aldri bare menneske.

Det mest brutale er ikke å bli misforstått. Det er å bli brukt som reguleringsverktøy i andres indre system. Da blir du ikke møtt. Bare brukt. Ikke sett, men fortolket. Du blir aldri sitert korrekt i andres liv. Du blir omskrevet, forenklet, omsydd, tilpasset en historie som må holde – koste hva det koste vil.

Psykoterapien lærer oss at moden relasjonell kapasitet handler om å tåle kompleksitet. Å kunne holde to sannheter samtidig. At et menneske kan være både sterkt og sårbart, både klokt og feilbarlig, både inspirerende og helt vanlig. Når denne kapasiteten mangler, blir merkelapper nødvendige. De skaper orden der det ellers ville vært uro.

Å virkelig forstå fenomenologi har for meg vært en frigjørende aha-opplevelse.

Og kanskje er det her friheten ligger. For når du forstår at andres fortellinger om deg sjelden handler om deg, kan du slutte å forsvare deg mot dem. Hvis alle allerede har bestemt hvem du er, og du ikke har makt over andres oppfatning av deg, kan du like gjerne bare være deg selv.

Spørsmålet er bare:

– Hvem vil du faktisk være, da?