(21.01.2026)

05:20. Store tall på skjermen lyser mot mine mysende øyne. Jeg våkner av meg selv tidligere enn jeg vil, og vet noe i kroppen før jeg vet det i hodet. En slags friksjon i tilstedeværelsen. Et svakt ubehag som murrer. 

Jeg kjenner det igjen: Verden har allerede vært i rommet mens jeg sov, selv om jeg ignorerer et lite drøss med røde varsler på telefonen.

Ok. Det får være på tide å stå opp. Og jeg gjør det jeg alltid gjør. Lager cappuccino på espressomaskinen. Hiver et håndkle eller en t-skjorte fra gulvet til vask. Leter etter sokker. Setter på musikk og tenner et lys på bordet. Etter en stund vekker jeg datteren min, som trenger at lyset, og morgenen, kommer på litt gradvis. Men ellers fungerer alt. Jeg drar til atelieret og starter dagen.

Nettopp det er det som uroer meg. Hvor raskt jeg glir inn i funksjon. Hvor effektiv jeg kan være uten egentlig å være til stede. Som om jeg lever et halvt sekund etter meg selv, hele tiden litt forskjøvet fra min egen erfaring.

Og jeg vet hva det kommer av. Det er nivået av absurditet vi nå har begynt å tåle.

I løpet av én uke har vi forholdt oss til at verdens mektigste mann snakker om hevn og utpressing som om det var en vanlig politisk strategi, i stedet for det det er: et psykiatrisk ildrødt flagg. En mann som i alle andre roller ville blitt beskyttet fra seg selv. Stoppet. Buret inne. Frarøvet makt og påvirkning på andre.

En mann som lover å bruke rettsapparatet som personlig våpen, omtaler masseutvisninger som logistikk, flørter med tanken om å la NATO falle sammen som en dårlig stemning, truer, viser finger og oppfører seg som en karikatur som går langt forbi det selv den villeste fantasi kan skape. Én dag handler det om å straffe politiske fiender, neste dag om å avskaffe valg han taper, den tredje om å trekke rettigheter tilbake fra kvinner, minoriteter og alle som ikke passer inn i en nostalgisk fantasiversjon av nasjonen.

Det er eder og galle som serveres i et tempo som gjør det helt umulig å integrere. Ikke lenger i sjokk, men som serieinnhold. Som om demokratiets sammenbrudd var et daglig nyhetsbrev.

Hver enkelt uttalelse burde vært en historisk hendelse. En kollektiv stoppknapp. En krise med eget navn. I stedet sklir det forbi som bakgrunnsstøy mens vi betaler regninger, henter barn og svarer på meldinger.

Det er ikke det at det ikke er ekstremt nok. Det er at ekstremiteten har blitt normalisert gjennom overeksponering. Absurd blir administrativt. Autoritært blir hverdagslig. Og det mest urovekkende er ikke hva som blir sagt, men hvor raskt nervesystemet vårt registrerer det, noterer det, og går videre.

Da Ukraina ble invadert i 2022, gråt jeg i flere dager. Klarte ikke å arbeide. Nyhetene fra Gaza fikk det til å vrenge seg i magen. Jeg kjente det i hele systemet, ble fysisk uvel. Slet med å sortere i eget verdensbilde. Kjente på en desperasjon jeg har kjent i mang en annen urettferdig situasjon i verden.

Vi vet dette. Vi leser det. Vi registrerer det. Og så lager vi middag, tar et glass vin og scroller numment på sosiale medier. Morsom katt. Visdomsord. DIY.

For når makt og vold blir kontinuerlig bakgrunnsstøy, lærer nervesystemet seg å tone ned. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi konstant beredskap ikke er fysisk mulig for mennesket.

Kroppen kan ikke leve i kronisk alarm. Så den gjør det eneste fornuftige den kan: den skrur ned volumet. Det er her dissosiasjonen blir sosialt akseptert. Nesten en nødvendighet. En felles nummenhet som gjør det mulig å stå opp neste dag, sende barna på skolen, gå på jobb, svare på e-post.

Jeg merker det ikke først i tankene, men i det subtile fraværet. I pausene som har blitt for rene. I samtaler som holder seg på overflaten med en nesten profesjonell presisjon. Folk snakker om været, om planer, om det praktiske, samtidig som verden på utsiden beveger seg stadig lenger bort fra det vi en gang kalte verdighet.

Som om det finnes en taus avtale om ikke å berøre det som dirrer under, fordi det ville vært for mye å ta inn på én gang.

Det minner meg om det jeg ser hos mennesker som har vært for lenge i noe som er for mye. De som har levd med psykisk eller fysisk vold i en relasjon. Psyken trekker seg litt tilbake. Ikke helt bort, bare akkurat nok til at det blir levelig. Det er ikke et sammenbrudd. Det er en tilpasning. En intelligent, livsbevarende respons.

Det kollektive ligger i hvor gjenkjennelig dette er for oss alle. I hvordan dette frakoblingslaget har lagt seg over hverdagen vår som et tynt slør. Vi vet, men vi vet ikke helt. Vi føler, men bare akkurat så mye at vi ikke stopper opp.

Dette er ikke likegyldighet. Det er noe langt mer alvorlig. En kollektiv dissosiasjon. En stilltiende avtale mellom nervesystemer som har sett for mye, for lenge. Vi har lært oss å se uten å ta inn. Å vite uten å kjenne. Å leve videre mens noe essensielt er satt på pause.

Jeg merker det i språket. I hvordan lidelse beskrives med tekniske ord. I hvordan mennesker reduseres til posisjoner, interesser, risiko. I hvordan makt har utviklet et vokabular som ikke lenger trenger å forholde seg til kropp og realitet.


Blod. Barn. Død. Frykt.

Som om alt det menneskelige bare er støy i et større regnestykke. Og jeg merker hva det gjør med meg. Det er som om følelsene mine er litt mer pakket inn i bobleplast. De er der, men dempet. Forsinket. Jeg reagerer ikke på nyhetene når jeg burde, eller jeg reagerer for sent. Som om noe i meg vet at hvis jeg slipper alt helt inn, så risikerer jeg å gå i stykker.

Så kroppen beskytter meg mot kollaps.

Dette er ikke en individuell strategi. Det er et klima. Jeg ser det i øynene til mennesker jeg møter. I måten vi ler litt for raskt, skifter tema litt for effektivt, holder oss i bevegelse. Vi tåler ikke stillstand, fordi stillstand risikerer å åpne slusene. Så vi fyller rommet med gjøremål, informasjon, distraksjon. Det er ikke overfladiskhet. Det er overlevelse.

Men noe koster. For dissosiasjon beskytter ikke bare mot smerte. Den beskytter også mot mening. Mot tilknytning. Mot det langsomme, ubehagelige arbeidet det er å la noe virkelig berøre oss. Når dette blir kollektivt, mister vi noe livsviktig. Vi mister felles følelsesmessig grunn.
Det er her frykten min bor. Ikke først og fremst for det som skjer politisk, det er så vilt at jeg mangler ord, men for hva det gjør med vår evne til å respondere menneskelig. Når umenneskelighet blir normalisert, ikke fordi vi støtter den, men fordi vi ikke lenger orker å føle den.
Likevel finnes det et punkt hvor denne nummenheten ikke holder lenger. Jeg kjenner det i meg selv som en indre grense. Hvis verden bare fortsetter i denne retningen, med stadig mer ekstreme utsagn, stadig grovere maktspråk, stadig mindre respekt for liv, uten motkraft, uten skifte, uten ny form, da går jeg i stykker på et stille sted. Ikke i protest, men i resignasjon. Og det er det farligste stedet av alle.

Så jeg må tro på noe. Ikke fordi det er vakkert. Ikke fordi historien lover det. Men fordi alternativet er psykisk død.

Jeg må tro at når umenneskeligheten når ekstreme nivåer, når makt løsriver seg fullstendig fra empati, når kjærlighet blir radikal bare ved å eksistere, da bygger det seg opp et mottrykk. Ikke nødvendigvis som revolusjon. Kanskje som sammenbrudd. Kanskje som sorg. Kanskje som et kollektivt «dette går ikke lenger».

Jeg tror verden faktisk må bli så jævlig at den ikke lenger kan opprettholdes i samme form. At noe må sprekke. Ikke for å romantisere lidelse, men fordi systemer, også psykologiske og kulturelle, ikke kan leve permanent i ytterkantene. Enten kollapser de, eller så reorganiserer de seg.

Denne troen er ikke bare politisk eller psykologisk. Den er også spirituell. Jeg har en dyp tillit til at det riktige i universet skjer, helt utenfor min kontroll. Ikke som en belønning, men som en iboende intelligens i livet selv. En orden som ikke alltid er god i øyeblikket, men som likevel beveger seg mot balanse.

Det slår meg hvor nært dette ligger det Aaron Antonovsky beskrev da han studerte overlevere etter Holocaust. Ikke hva som knuste dem, men hva som gjorde at noen ikke ble ødelagt. Han kalte det opplevelse av sammenheng. Sense of coherence. Ikke at livet var rettferdig, men at det, på et eller annet nivå, hang sammen. At selv det meningsløse inngikk i noe større enn kaos. Og at det var dette, ikke styrke eller optimisme, som skilte de som brøt sammen fra de som overlevde. Aksept og integrering i praksis.

Jeg kjenner hvor presist dette treffer meg nå. For det som virkelig truer oss, er ikke bare volden, ondskapen eller makten, men tapet av sammenheng. Når verden slutter å gi mening, trekker psyken seg tilbake. Og uten sammenheng dør vi, selv om vi fortsetter å fungere.

Derfor klamrer jeg meg til denne tilliten. Derfor nekter jeg å gi slipp på følelsen av at dette er en overgang, ikke en slutt.

Med denne troen ser jeg spirene allerede. I det skjøre. I mennesker som ikke lenger orker å være harde. I foreldre som nekter å lære barna sine kynisme og skråsikkerhet. I kunst som ikke forklarer, men insisterer på følelse. I terapeutiske rom hvor det ikke handler om å prestere seg frisk, men om å komme hjem i kroppen igjen.

Dette er ikke håp som plakat. Det er håp som nødvendighet.

Jeg må tro at mennesket våkner når det ikke lenger har noe valg. At denne ekstreme tiden er en fødsel, ikke bare en forråtnelse. At noe nytt er i ferd med å formes nettopp fordi det gamle har mistet all menneskelig legitimitet.
Ellers dør jeg. Ikke fysisk, men i det stedet hvor kjærlighet, skapelse og omsorg bor.

Så jeg velger å tro. Ikke med hodet, men med kroppen. Med kunsten. Med instinktet. Med den terapeutiske vissheten om at etter dissosiasjon kommer enten dypere frakobling eller en smertefull, livgivende tilbakekomst.

Jeg tror vi er på vei tilbake.
Og jeg skriver for å holde døren åpen.