Jeg var et modig barn. Et sånt som klatret i trær med store nabogutter, stupte fra brygger og forsvant inn i skogen uten kart og plan… Men det var én, kanskje litt overraskende, ting som skremte vettet av meg.

Jeg var nemlig livredd for vevnader.

Ja, et sånt vevd teppe hengt opp som dekor på gulnet furupanel, med gapende figurer omgitt av rare former og uforklarlig mytologi, valgt i tråder i et fargespenn et sted mellom oppkast og avføring.

70-talls billedvev i oker, brun og olivengrønn.
Skikkelig gufne greier.

Men det var ikke bare vevnadene i seg selv.
Det var den typen damer som lagde dem.

I mitt barnehode var vevnader et sikkert tegn på en helt spesiell type menneske:

Den strenge damen med høylytte meninger. Hun med briller med fingeravtrykk som hvilte ytterst på nesa, med et stort buskete brungrått hår som hadde sitt eget klima, og nakne overarmer med tynn hud som disset mens hun arbeidet frenetisk.

Var hun egentlig en heks, eller bare min venninnes mor?

I garasjen hennes sto en bæsjebrun Citroën med et forferdelig ytre, som la seg ned på garasjegulvet når den kom hjem om kvelden. Jeg syntes den så ut som en syk kveite. Når den skulle kjøre igjen, reiste den seg fra de døde og trillet bekymringsløst ut i verden. Senere har jeg skjønt at den er en designklassiker, men for meg som barn var den et slags hydraulisk udyr.

Hjemme, på det rotete arbeidsbordet hennes stod det alltid flere halve kaffekopper med sur kaffe. Keramikkopper, sikkert dansk, ru med lurvete glasur og skår i kanten. Og gamle syltetøyglass fulle av knapper.

Hun var et kvinnemenneske som bar preg av lange samtaler, kort lunte og lite behov for å tekkes noen. Hun snakket høyt om symbolikk og materialitet mens hun dro grov tråd gjennom fingrene og klippet den av med skarpe tenner misfarget av Earl Grey og pur kompromissløshet.

På føttene hennes: tykke, tovede tøfler som satte fast ragg i flisete gulvplanker når hun gikk.

Kort sagt: En kulturtante.

Jeg var rett og slett livredd for å være i samme rom alene med dem. Eller med en av de forheksede vevnadene de hadde banket ut av veven sin de siste nihundre og tretti timene av livet. De var fulle av skapninger, monstre og myter. Farger som kranglet eller ropte etter oppmerksomhet. Organiske former som kjempet mot vevens egen strenge logikk.

Tråden bestemmer mer enn man skulle tro.

Jeg husker fortsatt frustrasjonen jeg følte da jeg så noen forsøke å veve en sirkel. Den ville jo ikke bli rund, men kom ut hakkete og litt oppgitt i formen. Synet vekket sterkt ubehag.

Jeg holdt trygg avstand fra både vev og veverske, og gikk ikke på do i gangen hvis ikke venninnen min var i nærheten. Det var nok en helt nødvendig overlevelsesstrategi gjennom barndommen.

Så begynte jeg på formgivningsfag.

Og der var de jammen igjen.

I flertall.

Ikke én. Ikke to.
Men en hel flokk.

So we meet again.

Det viste seg at disse damene ikke bare vevde. De malte, tegnet, dreide og støpte. De lærte meg om farger, symboler, kunsthistorie og betydningen av kvalitet.

De villeste av dem var skilt. Noen hadde bodd i Asia. Noen hadde levd flere liv allerede. De hadde enten pinnkort hår inspirert av nålefilt, eller langt uregjerlig huldrehår inspirert av skogbunn.

De var alle rare og kompromissløse.

I dag minnes jeg dette når jeg (frivillig) oppsøker en utstilling med vevnader. Jeg kjenner fortsatt den merkelige blandingen av gammel uro og ny nysgjerrighet.

I dag er ikke dette langtekkelige håndverket verken dekor eller skremsel for meg.

De er modige vitnesbyrd.
Sjel.
Livskraft.

Damene som lager dem, vitner for meg om noe svært standhaftig i mennesket. Om motstand. Om å bli oversett, latterliggjort, parkert i kategoriene «håndarbeid» eller «kjerring» – og likevel fortsette å insistere på at verkene deres har livets rett.

Jeg kommer på et sitat av en engelsk kunstner jeg er veldig glad i, Grayson Perry, som snakker om tabuene rundt håndverk i kunstverdenen – i hans tilfelle, keramikk:

«At art school you could be a transvestite, you could be outrageous, you could be controversial … but for God’s sake, don’t do pottery.»

Timer og år brukt på et håndverk som hele tiden må bevise at det også er kunst.

Jeg tenker at det handler om alle kunstspråk som ikke tilhører den smale toppen av moderne samtidskunst. Det som krever håndverk. Finesse. Tålmodighet. Ornamentikk.

Men nettopp der, i den seige utholdenheten, ligger kanskje selve beviset på mennesket:

At noen fortsatt sitter der
med tråd mellom fingrene
og vever frem verden
litt etter litt.

Og det merkeligste av alt?

I dag er de mine fremste forbilder.

Og mine favorittfarger?

Oker, brun og olivengrønn.