Ååh, i dag er jeg stolt!! (Og glad. Og lettet.)

Jeg ble faktisk overrasket over hvor rørt jeg ble da jeg mottok diplomet med navnet mitt på. Jeg har nemlig fullført en 2-årig videreutdanning i kunst- og uttrykksterapi ved NIKUT Norsk institutt for kunstuttrykk & kommunikasjon

For en reise. For en ildprøve. For en gave. Det føles nesten uvirkelig at to år er omme.

Å være voksen student er noe helt annet enn å studere i tjueårene. Det er ikke bare pensum og praksis. Man møter ikke faget som et tomt ark. Man kommer med levd liv i kroppen. Med erfaringer som allerede har satt spor i nervesystemet. Med relasjoner, ansvar, historie.
Teorien treffer erfaringen direkte. Øvelsene går ikke utenpå, de går inn. Det finnes ingen nøytral distanse.

Dette har ikke bare vært et studie. Det har vært en prosess som har arbeidet i meg, gjennom meg og rundt meg. Samtidig som hverdagen har gått parallelt. Regninger. Barn. Ansvar. Sorg. Logistikk. Oppvaskmaskiner som streiker.

Og midt i alt dette: et indre rom. Et eksistensielt mørke som banket på og sa: «Du må gå inn her nå.»

Jeg begynte på studiet som nyskilt alenemamma, midt i en krise. Alt var i bevegelse. Identitet. Røtter. Hjem. Relasjoner. Familie. Det hadde vært mye enklere å lukke døren. Å si «ikke nå». Å skyve det indre arbeidet foran meg. Men jeg gjorde det motsatte. Jeg gikk inn. Med hud og hår.

Jeg vet at noen kan tenke at kunstterapi handler om å sitte i et lunt rom og «kose seg» med farger. En slags estetisk egenpleie. «Litt maling, litt skribling, en kopp te, det er så deilig at det nesten føles som terapi.»

Men kunst- og uttrykksterapi er noe helt, helt annet.

Det er dyptgående psykoterapeutisk arbeid hvor det skapende uttrykket brukes som et språk for det som er vanskelig å sette ord på. Det handler ikke om å lage noe pent. Det handler om å våge å la det indre få en fysisk form. Å uttrykke det som faktisk bor der inne. Det du kanskje ikke får tak i selv. Eller ikke tør å si høyt.

Noen ganger er det regulerende. Andre ganger er det konfronterende. Sjeldent er det «koselig». Men det er intenst ekte. Når noe får form på et ark eller i bevegelse, kan det ikke lenger gjemmes like lett. Affekt blir synlig. Kroppen blir tydelig. Symboler blir personlige.

Noen ganger kommer tårene. Noen ganger latteren. Noen ganger stillheten.

Jeg har lært mer enn jeg trodde var mulig å lære på to år. Om nervesystemet. Om tilknytningsmønstre og relasjoner. Om traumer. Om symboler. Om hvordan kroppen alltid vet – selv når vi prøver å styre oss kognitivt bort fra det vi føler. Og om hvor modig et menneske faktisk kan være når det ikke stenger døren. Disse to årene har vært det tyngste jeg har gjort – og det mest fantastiske jeg har unnet meg selv.

Takknemligheten er enorm.

For lærerne, særlig min kjære kloke professor Melinda Ashley Meyer DeMott og den enorme kompetansen til Per Espen Stoknes. For medstudentene. Ingen nevnt, ingen glemt. For rommene vi holdt for hverandre. Og for at jeg ikke lukket det indre rommet da det var som mørkest.

Nå står jeg her – ikke som den samme som begynte. Mer hel. Mer bevisst. Mer forankret.

Og med en dyp visshet om at kunst ikke bare er noe vi lager.

Det er noe vi er.

Og noe vi blir.