Se for deg at dette er deg.

Du er på matbutikken og skal handle middag. Du speider langs butikkreolene i det du får øye på en forbipasserende ung mann som ser litt kjent ut. Du klarer ikke helt å plassere vedkommende, så du gjør som man gjør i slike situasjoner: For å være på den sikre siden, nikker du et høflig hei eller hallo, og triller handlevognen videre.

Først flere meter lengre bort i reolen, hører du et ord fra bak deg, som på et bittelite øyeblikk får brikkene til å falle på plass.

…Eeh, Mamma?

(Først da går det opp for deg at du har passert din egen sønn.)

Denne hysteriske historien ble fortalt meg i forrige uke, da jeg snakket med en ny bekjent om at jeg innimellom mister enkle ord, sånn som at «postkasse» plutselig må beskrives som «den der boksen vi får brev i» eller at «helmelk» blir «den feite røde kartongen som ikke er fløte, vet du». Det er som om ordene sklir ut av en sprekk i hjernen min og ikke kommer tilbake før jeg slutter å lete etter dem. I lang tid har jeg vært usikker (eller tullet med) at jeg kanskje har blitt bittelitt dement.

Er det bare meg?? lurte jeg på.
– NEI, var svaret jeg satt igjen med.

Jeg måtte lære om peri-menopause ved å møte den litt overraskende i døra. Det lille ordet, «peri». Før. Den lille overgangen – før man kommer i den store overgangen, som jeg føler at ingen har snakket om før de siste årene. (Sånn sammen med kvinnehelse for øvrig)

Det er Peri (la oss bare kalle ham det) som gjerne vekker deg hver morgen klokka 4 (hello!) Og som gjerne får hår til å både falle av i flekker, og dukke opp på nye og merkelige steder – eller gi deg svetteanfall mens du fryser, eller plutselig syklus på 20 dager. Det kan være noen skikkelig forvirrende greier.

Peri har vært en slags mystisk lillebror som vi ikke har hørt så mye om. Samfunnet vårt har liksom bare lært oss om selve overgangsalderen, som helt enkelt og greit er utløpsdatoen på kvinnen.

Så da jeg i ettermiddag hentet ut min aller første pakke hormonplaster for å bøte på sånn 12-13 snodige Peri-symptomer, skal jeg innrømme at jeg følte meg litt naken og sårbar, der jeg stod i reseptkøen på apoteket. Nå har jeg kommet dit, liksom. Ja, ja. Det var tidligere enn jeg trodde.

Det er forresten den dyreste plasterpakken jeg noen sinne har kjøpt.

881 kroner og 90 øre, står det her på min første kvittering for å føle meg eldre enn jeg er og samtidig yngre enn jeg trodd jeg kom til å være.

Jeg er trolig klokere enn noen gang, men hjernen min er tidvis mer teflon enn da jeg var i verste ammetåka. Jeg kunne da gjøre ting som å ta med med mat- og restavfallsposene inn på 18-trikken, i ryddig antrekk på tur til møte på Aschehoug – et sted hvor man kanskje ikke typisk tar med seg gårdagens middagsrester. Føkkkkkk.

Flere ting i meg ble vekket bare av å putte denne lille plasterpakken i veska.

Det fikk meg først til å få lyst å regne på hva det koster å være kvinne, og debatten som pågår rundt hormonbehandling på blå resept eller ei.

Alle biologiske nødvendigheter hun må forholde seg til gjennom livet, fra tamponger og P-piller/spiraler, til hormonplastre. Gjennomsnittskvinnen betaler fort et sekssifret beløp gjennom livet bare for å administrere blødning, prevensjon, fruktbarhet, graviditet, amming og hormonjustering. Og da snakker vi ikke om kostnadene for tapt arbeidstid, kramper, sykedager, og alt som ikke kan måles på en kvittering.

Mannens tilsvarende biologiske handlekurv kan i praksis være en pakke kondomer, og kanskje en sterilisering – om han er av den ansvarlige typen, da.

Og da har vi ikke engang begynt å regne på kostnadene rundt de tusen øvrige kravene til kvinnen. Som i nesten hele verden krever sminke, barbering, BHer, hudpleie – eller alle timene brukt på å gjøre kroppen sosialt akseptabel. Alt som vi bruker halve livet på å prestere – og spille rollene av, som samtidig mannen slipper.

Barbere store deler av kroppen, sminke oss, ha perfekt hår, være ung, attraktiv, glatt, uproblematisk og delikat. Negler. Klær. PAsse på at ingenting glipper. Alt vi har lært oss gjennom mannens tilbakemeldinger, andre kvinners blikk, reklameplakater, magasiner og sosiale medier.

Og skam, deilig skam. Alltid masse skam! Nam nam.

Vi kjenner alle manuset – ikke lat som noe annet.

Kvinnen skal være deilig, men ikke billig. Naturlig, men ikke uflidd. Sexy, men ikke tilgjengelig. Slank, men ikke selvopptatt. Myk, men ikke svak. Sterk, men ikke vanskelig. Flink, men ikke kontrollerende. Omsorgsfull, men ikke utslitt. Ungdommelig, men ikke desperat. Erfaren, men ikke gammel. Hun skal ta vare på seg selv, men ikke bruke for mye tid på utseendet. Hun skal eldes med verdighet, men helst uten å se ut som hun eldes. Hun skal være fri, men ikke så fri at hun slutter å være behagelig. Og gjennom alt dette skal hun helst smile litt, barbere leggene, svare pent ooooog late som om dette ikke er et heltidsprosjekt. Pah.

Den mannesentrerte verden vi lever i, har alltid vært svært interessert i unge, føyelige, behagelige kvinner. Jenter kan formes og vurderes. For de kan lokkes til å bruke enorme mengder tid, penger og energi på å bli valgt.

Men hva gjør man med en voksen kvinne som har begynt å velge seg selv?

Hva gjør man med en dame som har sett nok til å ikke lenger forveksle begjær med kjærlighet, lydighet med godhet, selvutslettelse med omsorg eller skjønnhet med verdi?

Kanskje man gjør henne usynlig. Vi lærer henne at hun mister sin verdi. Og ja, la oss også gjøre plagene hennes private, tabu-belagte, og medisinene hennes dyre. Vi snakker om hvordan hun tørker inn, mister sin skjønnhet og attraktivitet, og foreslår all verdens remedier for å bøte på det.

Anti-aging for en fantasillion. Silikonpupper. Rynkekrem. Fillers og hold-in. Og hvis hun ikke henger med i svingene, blir hun gjort usynlig. Poff. Borte. Magisk! Kvinnens aldring er skam. Mens mannen får bli en silverfox og en Zaddy.

Jeg rakk ikke å komme til parkeringsplassen med plasterpakken min, før grublingen og irritasjonen min endret form. Den ble til en mykere sorg, som handlet litt om hvordan overgangsalderen i andre land blir forstått helt annerledes enn i vår del av verden.

I Japan for eksempel, finnes ordet «kōnenki» —som kalles «Fornyelsens år» og «Energisesongen» Kvinner som har kommet dit, forteller om en slags økt status i samfunnet gjennom å ha blitt kloke, modne og erfarne kvinner – ikke lengre jenter. De har opplevd en viktig og vital overgang i livsenergi, alder og balanse. Du har fått en helt ny historie å skrive.

I Vesten har vi derimot ofte klart kunststykket å gjøre den samme fasen til et lite sosialt dødsfall: Nå er du ikke lenger fruktbar, ikke lenger ung nok, ikke lenger like salgbar for det mannlige blikket.

Game over.

Tenk å kunne se den voksne kvinnen som mer enn en kropp på vei ut av markedet. En som ikke nødvendigvis mister kraft, men bytter kraftform.

Kanskje vi ku… Nope!

Kvinnen: Først og fremst til begjær. Og så til besvær.

_______________

av Mona Stenseth

Billedkunstner og essayist. Myk terapeut med hard penn. Utforsker sjel og menneskelig psyke.