Vi sitter i leiebilen med støv hengende bak oss som et slør, langt hjemmefra, midt i et evigvarende landskap.

Så dukker bensinstasjonen opp.

En liten pause i ingentingheten. Et sted for påfyll. Ikke bare for bilen, men for oss også. Vi svinger inn, og hilser på det andre (og eneste) mennesket på stasjonen. Han studerer oss som om han aldri har sett folk før.

– Ma’am, that’s one special outfit you’ve got there! Where are you from??

Han går rundt bilen vår, lurer på om vi er fra Texas, siden bilskiltet sier det. Nei, nei, vi er fra Norge, vi.

Well, what are you doing out here??

Vel, akkurat nå gjør vi det mennesker over hele verden gjør hver eneste dag: Vi åpner tanklokket, løfter slangen, trykker inn håndtaket – og forventer at ting skal fungere.

Men ingenting skjer.

Vi prøver igjen. Justerer den lille knappen på håndtaket.

Fortsatt ingenting.

Og akkurat der, midt ute på prærien, står tiåringen og jeg bøyd over bensinpumpa som om vi forsøker å løse et mysterium. Vi trykker på knapper som ikke finnes, undersøker håndtaket fra alle vinkler og begynner å lure på om Amerika kanskje har helt andre regler for bensin enn Europa.

Det er noe vakkert i det øyeblikket. To mennesker som gjør en helt ordinær ting, som om de egentlig ikke aner hva de driver med, men som likevel prøver. Sammen.

Så legger vi begge hendene på pumpa samtidig.

Fire hender. Ett prosjekt.

Og plutselig våkner hele maskinen til liv.

Det er bare det at slangen ikke peker helt inn i tanken lenger.

Den peker mot kanten, en overflate eller en liten vegg, rett over inngangen til bensintanken.

Og i neste sekund eksploderer bensinen tilbake mot oss som en protest mot all vår selvsikkerhet. Den fosser ut over kjolen min, hendene, kåpa, buksa. Jeg blir gjennomtrukket av bensin på et øyeblikk. Det drypper av klærne mine. Lukta er så intens at jeg kjenner panikken stige.

Men livet er sånn noen ganger.

Man tror man holder alt riktig på plass, helt til noe plutselig slår tilbake og gjør fullstendig kaos av hele situasjonen.

Likevel fortsetter man.

Vi fyller tanken ferdig. Går på do mens vi lukter som to mekanikere på langtransport gjennom Midtvesten.

Micki slår på sin beste humor. Hun kaller meg for Dave. Sier at hun aldri har sett meg i mange antrekk, men aldri så inflammable før. Vi betaler for bensinen i tanken (og på the special outfit) samt to Dr. Pepper i kassa, setter oss ydmyke tilbake i bilen og kjører videre ut på den endeløse veien.

Jeg må åpne vinduet og lene meg nesten ut fordi bensinlukta er så sterk at jeg holder på å brekke meg.

Og samtidig ler vi.

For det er kanskje også dette som er frihet. Ikke perfekte postkortøyeblikk. Ikke polerte reiser uten feil. Men disse absurde, menneskelige situasjonene som ingen kunne planlagt.

Der man står stinkende av bensin midt ute på prærien og kjenner at man lever helt ned (eller evt helt øverst) i lungene.

Veien fortsetter rett fram.