Den burde faktisk være en varsellampe for oss alle.

Jeg sitter mellom bøker og tomme kaffekopper, midt i min avsluttende eksamen i kunstterapi, og skriver om nervesystem, nærhet og relasjoner. Men jeg MÅ ta ta en pause for lufte tanker, trigget av en fremmed manns spørsmål på Facebook.

«Hvorfor sluttet hun å begjære meg? Hvorfor dro hun?» (Kjerring!)

Vi lever i en tid der kvinner forlater forhold i høyere tempo enn noen gang. Ikke fordi vi vil være alene, men fordi vi drukner stille i våre ekteskap. Det usynlige arbeidet – «the mental load» og «det tredje skiftet» – har gjort kvinner utslitte, mens menn står igjen forvirret over hvorfor alt faller sammen.

Kvinner over alt er lei av å fungere som mødre for sine partnere. De sier det samme; Det er lettere å leve alene enn å drive med «man keeping». Å fungere som hovedomsorgsperson, prosjektleder og husholderske for en mann som ikke gjør det.

Og det er her krisen ligger. I mange generasjoner menn som aldri lærte å være i kontakt med seg selv — og dermed ikke med andre. En stor andel av menn liker ikke engang kvinner; bare det kvinner kan tilby. De bare holder ut med dem fordi de kan gi dem et bedre liv. Forskning sier til og med det tydelig; De lykkeligste menneskene er gifte menn og single kvinner.

Smak litt på den.

Vi er mange som vokste opp med farsfigurer som ikke holdt oss emosjonelt – det var normen. Menn som var fysisk tilstede, men fraværende i kontakt, kjærlighet og connection. Menn som ble lært at nærhet var skam, tårer var svakhet og stillhet var karakter. Det er ikke rart at sønnene deres ble menn som tok oss for gitt — og døtre som tok ansvar for alt (uten å føle seg god nok)

Dette systemet har skadet begge kjønn.

Kvinner ble følelsesarbeidere.

Menn ble følelsesflyktninger.

Derfor lever vi nå i en tid der kvinner velger single liv fremfor å være gift alenemor. Og menn? De blir igjen i en stille epidemi av ensomhet, uten språk, uten verktøy, uten evne til connection. Eller de finner kvinner de har transaksjonelle forhold til, som de aldri ville ønsket vennskapet til utenfor relasjonen.

70 % av alle som tar livet sitt i Norge er menn.

Det er ikke fordi menn er svake.

Det er fordi samfunnet nekter dem tillatelse til å være følende, hele mennesker.

Det er derfor vi trenger en mannsdag. Ikke for å styrke patriarkatet, men for å avsløre det.

For å si høyt at dette systemet har ødelagt nok. For å si fra til menn som hater kvinner, til kvinner som elsker dem inn i oppløsning, og til alle relasjoner som kollapser fordi emosjonell analfabetisme fortsatt står som et ideal.

Midt i dette sitter jeg — en alenemamma og voksen student som reiste seg igjen etter en skilsmisse som tok alt fra meg, etter et patriarkalt manus som forsøkte å redusere meg til en behagelig kone som aldri truet mannens ego. En kvinne som ble stående alene i ruinene av et forhold der jeg bar alt: Omsorgen, ansvaret, reguleringen, kontakten, forståelsen. «Vær sterk, men ikke FOR sterk. Vær vellykket, men ikke mer enn ham. Vær rolig, vakker, snill — og sørg for at ingen følelser blir for vanskelige.» Og for guds skyld – ikke nagg.

Og samtidig forventes det at vi skal være takknemlige.

Som kunstterapeut har jeg brukt to år på å studere hva som egentlig skjer i relasjoner: hvordan nervesystemer møtes, hvordan trygghet bygges, hvordan traumer binder og frigjør — og hva som må til for at kjærlighet faktisk kan bæres av to.

Konklusjonen min er enkel:

Relasjoner tåler bare det menn tåler i seg selv. Hvis en mann ikke kan møte egen sårbarhet, kan han ikke møte din. Hvis han ikke regulerer seg selv, blir du hans regulator. Hvis han ikke tar dine «bids for connection», vil du føle deg som en fremmed i ditt eget hjem.

Det finnes menn som gjør jobben. Menn som tar ansvar, lærer språket, bygger kapasitet, søker hjelp, møter seg selv. Disse mennene er fremtidens partnere, fedre, brødre og sønner. Men alt for mange gjør ikke det arbeidet. Og da forlater kvinner — ikke fordi vi ikke elsker, men fordi vi ikke lenger overlever.

Så ja: Vi trenger en mannsdag. Men ikke for å klappe menn på skulderen.

For å vekke dem.

For å redde dem.

For å minne dem på at connection er ikke luksus — det er livsviktig.

Til mennene som tok oss for gitt men ble avhengige av oss.

Til guttene som aldri fikk lære at nærhet er styrke.

Til kvinnene som bærer alt og endelig sier stopp.

Til menn som hater kvinner fordi ingen lærte dem å elske seg selv.

Til alle relasjoner som kan reddes — og alle som må avsluttes.

Dette er ikke skyld.

Dette er ansvar.

Og det er tid for connection.

Vi lever i et system som gjør kvinner slitne og menn ensomme. Og ingen av oss vinner på det.

Jeg kom inn i studiet midt i en total livskollaps. En skilsmisse som røsket alt ut av hendene mine. Et patriarkalsk manus som hvisket: «Ikke vær for mye. Ikke vær for sterk. Ikke ta mer plass enn han tåler. Og bær for all del hele familien på skuldrene dine.»

Et manus som ville holde meg liten — ikke fordi jeg faktisk var det, men fordi samfunnet fortsatt forventer at kvinner skal tilpasse seg menn for at menn skal føle seg ok.

Men her er den andre siden, den de fleste kvinner ser, men som mange menn ikke tør innrømme:

Dette systemet ødelegger menn også. Det gjør dere alene. Isolerte. Uten språk for det dere føler. Uten rom for svakhet, sårbarhet, tvil.

Det er ikke rart menn faller ut av relasjoner. Det er ikke rart selvmordsstatistikken er som den er. Det er ikke rart kvinner velger å være single fremfor å gå inn i forhold der de forventes å være både omsorgssenter, støtteapparat, psykolog, elskerinner som aldri forfaller og husholderske som aldri blir trøtte — mens mannen har vokst opp i et system som aldri lærte ham emosjonelt ansvar.

Dette er ikke menns feil. Men det er deres ansvar å gjøre noe med det.

Og det er derfor denne dagen og denne eksamenen hører sammen for meg.

Faget mitt handler om å hjelpe mennesker — kvinner og menn — tilbake til kroppen, til følelsene, til det levende rommet mellom oss.

Og når jeg sitter her med oppgaven min, innser jeg noe viktig:

Jeg har brukt to år på å lære et språk menn aldri fikk lære. Et språk for kontakt.

For regulering. For nærhet. For intimitet. For det som skjer før konflikten, før stillheten, før avstanden.

Jeg skriver dette ikke fra bitterhet, men fra dyp klarhet:

Hvis menn virkelig forstod hva emosjonell frakobling gjør —ikke bare med kvinner, men med dem selv — så ville verden sett helt annerledes ut.

Jeg ser det som skjer i relasjonene våre — og jeg nekter å tie om det.

Som terapeut.

Som kunstner.

Som menneske.

Som mamma og ekskone.

Men — jeg har sett hva som skjer når mennesker endelig får kontakt med seg selv:

De mykner.

De åpner.

De kjenner.

De begynner å leve igjen.

Og det er dette jeg vil bruke resten av livet mitt på:

Å hjelpe mennesker tilbake til den kontakten. Til det stedet inni oss alle — menn som kvinner — der heling faktisk begynner.