I Italia har de mafia. Det har vi lært av Al Pacino og Robert De Niro. I Norge har vi NorgesGruppen, Rema og Coop. Ingen har laget film om dem.

Nei, det er selvsagt ikke det samme. Mafiaen driver organisert kriminalitet utenfor loven.

Den norske dagligvarebransjen derimot – den får faktisk lov til å operere akkurat slik den gjør. For meg er dette fullstendig uforståelig. Vi er et av verdens rikeste land, men har et matmarked som føles blant de fattigste. Å kalle hvilken butikk som helst fra norsk dagligvarebransje for «lavprisbutikk» synes jeg er litt som å kalle en parkeringsbot en investering, eller en bank for veldedighet.

Jeg kjenner det i kroppen og på sukket mitt hver gang jeg går inn i butikken. Idet de grønne, røde eller blå skyvedørene åpner seg, trasker jeg forbi reklame på reklame som insisterer på at nettopp de har den billigste maten. Samtidig, og uavhengig av kjede, er prisen på for eksempel en helt vanlig ost så høy at det kan tyde på at kua har gått på privatskole.

For når du går inn i en Kiwi, Coop eller Rema, går du i realiteten inn i tre varianter av det samme systemet. Det samme standardiserte robotaktige landskapet. Butikkhyller som føles som den samme industrielle, sjelløse korridoren av plastemballasje og fargerike «tilbudsskilt» med «før 31 kroner, nå 29,90!» som kniver om oppmerksomhet.

Den ene butikken er nesten identisk med den neste. Forskjellen ligger ofte mest i primærfargen på logoen og plastposene – som for øvrig nærmer seg prisen på ost. Det er tre hovedgrunner til at jeg foretrekker handleopplevelsen i et hvilket som helst annet land.

1) Frukt og grønnsakshyllene. De burde være den delen av butikken som føles levende. Farger, lukt, sesonger. I stedet står vi der og plukker plastinnpakket frukt som er høstet umoden, fraktet halve kloden rundt og lagt i hyller der den verken lukter eller smaker noe særlig.

Tomater harde som golfballer. Avokadoer som er enten steinharde eller råtne. Sprøytede bær pakket i plastbegre som har reist lenger enn de fleste nordmenn. Det er vanskelig å bli inspirert av et frukt- og grøntutvalg som føles mer som et logistikkprosjekt enn som ekte mat fra naturen.

2) Løgnaktig språkbruk. Reglene for hva som kan kalles hva i matindustrien er fulle av små smutthull, og dagligvarebransjen er blitt eksperter på å bruke dem. Derfor finner du produkter som ser ut som ost, smelter som ost og ligger i ostedisken – men som ikke får lov til å kalles ost. (Fordi de ikke ER ost!) I stedet får de navn som «økonomiblanding». Det høres nesten hjemmekoselig ut.

Som noe fornuftig og sparsomt. I virkeligheten er det ofte en blanding av vann, mye fett, stivelse, stabilisatorer og andre industrielle ingredienser. En dyr kjemisk cocktail forkledd som litt rimeligere revet ost.

Det samme skjer igjen og igjen i hyllene. «Kjøtt- eller skinkeprodukt» i stedet for faktisk kjøtt eller skinke. Språket gjør jobben. Ved å endre ett ord kan industrien selge noe som ser ut som mat, oppfører seg som mat og ligger side om side med mat – uten at det faktisk er det vi tror.

Du kan for eksempel kjøpe ferdig guacamole, et produkt basert på most avokado, som du finner ut at er laget HELT uten avokado, erstattet av ultraprosessert ertepulver og smaksjustert med diverse stoffer for å imitere guacamole.

Det er frekkhet tatt til helt astronomiske høyder.

Resultatet er et butikklandskap fullt av populære produkter som etterligner ekte råvarer, men er designet først og fremst for å være billige å produsere og lette å distribuere. For forbrukeren ser det ut som det som står på handlelisten. For produsenten er det først og fremst en løsning i et regneark som de kommer unna med.

3) Tre små bokstaver: EMV. Det betyr i denne bransjen «Egne merkevarer.» Et pent lite bransjeord for et kynisk system. EMV betyr at butikkjedene ikke bare selger (eller kontrollerer) maten. Det betyr at de produserer den også.

Produkter som First Price, Eldorado, Prima, Coop og Änglamark eies av de samme selskapene som bestemmer hva som får plass i hyllene. De konkurrerer altså mot produsentene – samtidig som de eier hyllen. Se bare på det som står på den nevnte hylla: pølser med minimalt kjøtt og resten fylt opp med vann, stivelse og tilsetningsstoffer. Kyllingpålegg pumpet fullt av salt, sukker og stabilisatorer. Søte frokostblandinger og ferdigretter der råvarer er erstattet av industrielle ingredienser.

Dette presenteres som «rimelige alternativer». Men ofte er det verken billig – eller bra. Du betaler i dyre dommer både med kroner og med helsa di. Det du kjøper er profittvennlig industrimat i effektivt kostyme.

De samme kampanjene. Hver sin variant av de samme merkevarene. De samme produktene.

Svaret ligger i makten over maten.

Og parallellen til mafiavirksomhet er vanskelig å ignorere når man ser hvordan makten over maten i dette landet faktisk er organisert. Tre selskaper kontrollerer rundt 96–97 prosent av dagligvaremarkedet i Norge.

Markedsandelene ligger omtrent slik:

NorgesGruppen: rundt 43,5 prosent
Coop: rundt 29 prosent
Rema 1000: rundt 24 prosent

I praksis betyr det at nesten all mat nordmenn kjøper passerer gjennom tre selskaper, eller et knippe familier eller maktpersoner som forvalter både makt og rikdom mens de bestemmer hva du skal putte i munnen, eller hva barnet ditt skal vokse opp på. Disse menneskene som holder i denne strukturen er de eneste som kan le hele veien til banken.

Jeg har nettopp lært av en økonom at det finnes et eget ord for akkurat dette: Et oligopol. Et marked hvor så få aktører sitter med så mye makt at konkurransen i stor grad blir en teaterforestilling.

Og makten stopper ikke ved butikkdøren.En av de mest effektive måtene å kontrollere et marked på er å kontrollere infrastrukturen. I norsk dagligvarehandel er det akkurat det som har skjedd.

De samme tre gigantene kontrollerer ikke bare butikkene. De kontrollerer også distribusjonen. Grossistleddet. Lagerene. Transporten. Veiene maten må reise på før den havner i hyllene.

Hvis du er en liten produsent med et godt produkt, holder det ikke at folk vil kjøpe det. Du må først forbi portvaktene. Og portvaktene er de samme som allerede kontrollerer butikkhyllene. Når de samme aktørene kontrollerer både hyllene og veien frem til dem, kontrollerer de i praksis hvem som får lov til å eksistere i markedet.

Samtidig vet vi stadig mer om konsekvensene. Ultraprosessert mat trekkes frem av forskere som en av de største kostholdsrelaterte helserisikoene i moderne samfunn. Likevel fylles stadig større deler av butikkhyllene med nettopp denne typen produkter. Det er en forretningsmodell der helserisikoen havner direkte hos forbrukeren – mens profitten KUN går oppover i systemet.

Det mest absurde er at dette skjer i et land med enorme naturressurser og sterke mattradisjoner.

Norge har bønder som produserer fantastiske råvarer. Småskalaprodusenter lager oster, brød, kjøtt og grønnsaker av høy kvalitet.

Men – systemet filtrerer bort det meste før det i det hele tatt når frem til hyllene. For de vil tjene pengene selv, og ikke «gi bort» profitten til bonden, bakeren eller den lille gründerbedriften.

Derfor snakker mange nå om boikott. Stem med lommeboken, sier man. Gå et annet sted.

Men eeeeh – hvor er egentlig det andre stedet?

Når tre selskaper kontrollerer nesten hele markedet (96,5 % i følge Konkurransetilsynets dagligvarerapport), så er det faktisk ikke så himla enkelt å gå utenom systemet. Alternativene finnes bare i bittesmå «usynlige» lommer: Gårdsutsalg, REKO-ringer, små bakerier, asiatiske matbutikker og uavhengige grønnsaksbutikker.

Små øyer som stikker opp i et hav av kjeder. 3,5 % som må forholde seg til at vannet stadig vekk stiger.

Likevel er det kanskje nettopp der håpet vårt ligger. Og akkurat derfor forsøker jeg å legge igjen minst mulig i oligopolet. Jeg handler det jeg kan hos den frittstående asiamatbutikken på hjørnet, som for øvrig har mye bedre OG billigere frukt og grønt. Men – jeg er fortsatt avhengig av kjedene for mange «standardsvarer». Jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg forsøker også å handle oftere på Holdbart. Et av de få små hullene i systemet er denne lille kjeden som selger overskuddsvarer dagligvarekjedene ikke vil ha – mat som ellers ville gått rett i søpla.

Men – vi burde virkelig bli mer bevisst vår forbrukermakt. For hver gang noen kjøper poteter direkte fra en bonde, frossent kjøtt fra en REKO-ring eller krydder fra en liten butikk som ikke tilhører systemet, flyttes en bitte, bitteliten bit av makten.

Ikke mye. Men litt.For hver krone som går utenom kjedene, åpner det seg en liten sprekk i et ellers ganske lukket system.

Resultatet er et politisk paradoks:

Et av verdens rikeste land med et matmarked som føles blant de fattigste.

Ikke fordi vi lider av matmangel.

Men fordi vi er ukritiske og stadig går med på å organisere den slik.