Nordmenn bruker enorme mengder energi på å skjule fargene sine. Det gir oss et samfunn fullt av grå mennesker – både visuelt og sjelelig.

Jeg tenkte på det da jeg nylig kjørte forbi en ungdomsskoleklasse på tur. De 15–20 guttene jeg passerte så nesten identiske ut. Samme trendryggsekk med det rare navnevalget «Douchebag». Samme dunjakke. Samme hvite sneakers med korrekt swoosh. Samme lyse baggy jeans. Den samme midtskillen som har gjenoppstått fra de døde etter boyband-æraen vi millennials trodde vi aldri skulle se igjen.

Det var som å se en gjeng kopiert og limt ut av den samme filen.

Det eneste som manglet var at de gikk i takt. Da hadde de blitt en slags blåbeige merkevare-tusenben der de spankulerte ned fortauet i en-gang-hvite-men-nå-sølegrå joggesko som neppe er skapt for norsk vårslaps.

Jeg forsøker å huske hva kravene var da jeg vokste opp. Det obligatoriske var Levis 501, platåsko og «jazzbukser» og vi ville heller døøø enn å bli sett i «høyvannsbukser». Det er både lett å glemme av hva man selv har vært offer for, og lett å humre av store, tøffe gutter som er så usikre på stilen sin at de må kle på seg kompisen sin bukse.

Men egentlig er det ikke komisk. Jeg får mest hjerte for dem.

For dette er ren biologi.

Mennesket er et flokkdyr. I mesteparten av vår evolusjonære historie har det å falle utenfor flokken betydd kulde, sult og død. Derfor sitter behovet for tilhørighet så innmari dypt i nervesystemet vårt, selv om vi i dag faktisk er trygge. Vi dør ikke om vi velger en bukse de andre synes er rar. Men det kan faktisk føles slik.

Dette er heller ikke bare en sosial vane. Psykologifaget har pekt på det i årevis. Mennesker er biologisk programmert til å velge tilhørighet fremfor autentisitet. Som traumeeksperten Gabor Maté formulerer det: Når et barn må velge mellom å være seg selv og å beholde tilknytningen til flokken, vil det nesten alltid velge tilknytning. Ikke fordi barnet er svakt, men fordi det er smart. Å høre til har historisk vært det som sikret overlevelse.

Problemet er bare at strategien ikke forsvinner når vi blir voksne.

Kanskje spesielt i Norge får vi det programmert inn ganske tidlig: Det er bedre å bli akseptert enn å være annerledes.

Men jeg tror det begynner lenge før ungdomsskolen. Som barn merker vi raskt hvilke sider av oss som skaper varme i rommet, og hvilke som skaper uro. Hvilke følelser som blir møtt med en klem, og hvilke som blir korrigert eller ignorert. Hvem som gir oss et rart blikk og unngår oss.

Kjærlighet er sjelden helt ubetinget.

Den er ofte mer subtil enn vi liker å tro.

Så vi justerer oss.

Vi lærer å lese rommet. Vi lærer hva som forventes. Vi lærer hvordan vi må oppføre oss for at det skal bli ro rundt oss. Noen lærer at det lønner seg å være flinke. Andre lærer at det er tryggest å være stille. Noen blir morsomme. Andre blir følelsesmessig avstumpet.

De fleste av oss finner ganske tidlig en versjon av oss selv som fungerer i omgivelsene våre.

Jeg har selv operert sånn alt for lenge. Både som datter, som elev og student, og som både ansatt og som kone. Jeg ble hun som tok overansvar.

Mye av det vi kaller personlighet er egentlig en overlevelsesstrategi.

Og så BLIR vi den.

Det er kanskje til og med så normalt i vårt samfunn at vi ikke lenger ser det. Det fremstår bare som virkeligheten. Det er bare sånn det er. Først når noen utenfra beskriver det, oppdager vi hvor merkelig det egentlig er.

Fordi vi glemmer å oppdatere denne programmeringen når vi blir voksne.

DET er et problem.

Utlendinger som flytter til Norge peker ofte på de samme tingene: hvor vanskelig det er å få norske venner. Hvor reserverte vi er blant fremmede. Og hvor mye varmere vi plutselig blir etter noen enheter alkohol. Da slipper vi til den vi egentlig er, og røper hemmeligheter, tør å være løs og ledig.

Kanskje er det fordi egoet vårt ellers står på vakt hele tiden. I vår kultur har ordet «ego» blitt et misforstått skjellsord. Noe vi forbinder med selvopptatthet eller selvdigging. Men egentlig er jo egoet mest av alt en slags indre portvokter. Den lille stemmen som passer på at vi oppfører oss og snakker riktig, ikke stikker oss for langt frem og ikke skaper for mye uro i rommet. Det norske egoet har også den velkjente «Janteloven» som mellomnavn.

Problemet er bare at den portvokteren sjelden tar pause. Det er den som justerer skammen i deg. Som gir deg høy puls i forsamlinger eller minner deg på å ikke gå til postkassa i bare trusa. Den analyserer konstant hvordan vi fremstår.

Passer jeg inn?

Sa jeg noe feil?

Likte de meg?

Kanskje er det derfor alkoholen føles så befriende for nordmenn. For et lite øyeblikk stilner denne strenge, nådeløse vakten. Og da slipper noe annet frem. Noe mer levende. Lekende. Noe mer sant.

Men de (utlendingene altså) legger også merke til noe annet:

Hvor eksepsjonelt like vi er. Ikke bare i klær, men i livene våre. Samme type hus. Samme type fritidsaktiviteter. Samme type livsløp. Samme meninger. Samme drømmer. Samme jobber.

Det er lite rom for å stikke seg ut uten at det blir lagt merke til.

Se bare på norske boliger. Alle ser ut som de samme tre katalogsidene fra et møbelvarehus. Lyse vegger, eikebord, beige sofa, en diskret vase med tørkede strå. Ikke fordi alle egentlig liker det slik, men fordi alle pusser opp for den neste kjøperen. En person de ikke kjenner, og kanskje aldri kommer til å møte.

Norske hjem er ikke lenger steder hvor mennesker bor og lever.

De er oppbevaringssteder for mennesker samt utstillingslokaler for en fremtidig kjøper.

Resultatet er et generisk hjem uten preg eller identitet. Alt som kunne sagt noe om hvem som faktisk bor der, er ryddet bort i tilfelle det skulle skremme noen.

Det er litt som om sjel har blitt en krenkelse.

En provokasjon som ikke passer inn.

Vi bor i et land der alle passer inn.

Bare ingen finner på å skille seg ut.

Vi pusser ikke opp hjemmene våre for oss selv.
Vi pusser dem opp for et menneske vi aldri har møtt.

Resultatet er en kultur der alle later som de er helt seg selv, samtidig som de gjør alt de kan for å ligne mest mulig på hverandre ved å være kameleon.

Så mange av oss lever noen andres liv.

Tør du å si det du egentlig mener, liker og synes – eller holder du det tilbake i frykt for å støte noen eller bli mislikt?

Hvorfor bor du i huset du bor i?

Hvorfor har du jobben du har?

Lever du ditt eget liv, eller lever du noen andres?

Har du valgt det selv – eller ble det bare sånn?

Hvis du hele tiden skjuler det som er sant for deg, skjer det noe stille. Du blir mindre av alt.

Mindre tydelig.

Mindre levende.

Mindre interessant.

Til slutt kan du ende opp som en bekymret, grå mus som flakker med blikket og forsøker å blende inn med Jotun 12078 Comfort Grey-veggen bak deg. Eller er du kanskje mer 9911 Nøytral eller 10429 Diskrét?

Hvem ER du egentlig?

ER du i det hele tatt?

Kanskje problemet ikke er at vi er forskjellige.

Kanskje problemet er hvor mye energi vi bruker på å late som vi ikke er det.

Og det er faktisk jæskla vanskelig å leve et ekte liv når all energi går med på å passe inn.