Det finnes en romantisk forestilling om kunstnerne. De som sitter i et atelier eller studio, skribler litt, drikker kaffe og lever fritt av inspirasjon mens de nynner og tenker fargerike tanker.

Men baksiden av å leve et skapende liv, snakker man nesten aldri om.

Sannheten er at en stor del av livet går med til å beskytte det du skaper mot mennesker som prøver å ta det. Utfordringene er nemlig slettes ikke de du tror.

Det er ikke usikker inntekt.
Det er ikke lange arbeidsdager.

Nei.

Det er at folk konstant prøver å ta fra deg det du lager.

Det er at du som skapende er et frukttre som folk ønsker å plukke frukten fra.

En brønn man kan hente vann fra.

Jeg elsker metaforer, både i hverdagssamtale og i kunstnerskapet mitt, så det er lett for meg å gå til billedlige forklaringer. Men jeg skal forsøke å forklare litt bedre. Først de enkleste, vanligste tilfellene:

Det er de mange og stadige forslagene om gratisarbeid. (Men de skal for all del spre ordet om meg til andre!) Det er applauderende forslag om å publisere tekstene mine, men uten å betale for arbeidet. Det er forespørslene om støtte til gode formål. Kan jeg donere et verk til en auksjon? En god sak. En organisasjon. Et prosjekt. Ofte sier jeg ja. Hvorfor? …For jeg kan.

Men det lønner seg nesten aldri.

Og kanskje er det nettopp her paradokset ligger:

Jo mer åpen og generøs du er som kunstner, jo flere mennesker vil ta av det du har. Man må beskytte seg mot det som burde vært selvfølgeligheter. Og det spiser opp den kreative energien.

Men det er også mer …delikate situasjoner. Som når ekser mener de har krav på halvparten av dine fremtidige royalties etter en skilsmisse. Eller når store, seriøse samarbeidspartnere spekulerer i å bryte skriftlige kontrakter, lager produkter med mine verk, uten godkjenning eller lisens – og plutselig «glemmer» å betale royalties.

Det skjer også i form av ren kopiering og «inspirasjon» heeelt i grenseland.

Fra privatpersoner som lager en serie bilder som ligner mine. Ofte uskyldig. De liker uttrykket mitt og det de har laget ser ikke ut som om det kommer fra min hånd. Kanskje kan jeg tolke det som et slags kompliment.

Til store merkevarer som henter motiver og ideer og gjør dem om til produkter. En kommersiell produsent av kunstkort fikk laget en serie med nesten identiske motiver som mine. Bare malt av en annen kunstner som hadde fått tydelige referansefoto. Eller mer overraskende: Som da en norsk kommune brukte en av illustrasjonene mine til plakat for en festival. Uten å spørre.

Jeg er en liten selvstendig kunstner, likevel vandrer ideene mine ut i verden og begynner å tjene penger for andre. Tenk hvordan det er å være en virkelig superkjent kunstner, en stor merkevare og et fenomen.

Atelieret må jeg også nevne. Jeg har jo laget meg et fysisk visningsrom, så jeg kan ikke klage på at folk vil besøke det. Og folk vil stadig vekk innom.

«Bare se litt.»

Det kan være bekjente som vet at jeg ikke er på noen 8-til-4-jobb.
Jeg sitter tross alt bare og maler og det er jo hyggelig med kaffe.

Det er lett å bli et slags fenomen for fjerne bekjente som vil «gi en opplevelse» til sin bekjent igjen – og de tar en utflukt sammen til mitt atelier, på min regning.

Se, så morsomme og rare mennesker de kjenner, liksom.

Men mest ukjente folk (potensielle kunder) som vil titte på arbeidet mitt.
Som gladelig bruker en time (eller mer) av arbeidsdagen min.
De vil ha en omvisning. Høre min livshistorie. Få forklaring av bildene. Historiene bak. Prosessen.

Samtalen blir dyp.

Plutselig sitter et fremmed menneske og forteller meg hemmeligheter fra livet sitt.
Jeg lytter. Forklarer. Deler. De har tårer i øynene. Føler seg sett.

Så reiser de seg.

Så inspirerende! For en fantastisk dag!
Så heldig du er som får leve av kunsten!

Og så går de.

Ikke et kjøp.
Ikke en betaling.
Ikke engang en tanke om at de nettopp har brukt en time av arbeidsdagen min.

Dette skriver jeg ikke i selvmedlidenhet eller for å klage. Jeg har jobbet for meg selv i 15 år, klarer å tjene penger, og dette er en del av å balansere hverdagen min. Men – jeg sier det fordi jeg vil skildre hvordan arbeidshverdagen for så mange kreative faktisk ser ut. Som ikke kan si det høyt, fordi da er man utakknemlig. Vi MÅ jo treffe mennesker for å selge det vi tilbyr. Men dette er et mønster som kanskje er årsaken til at mange lar være å skape.

Fordi ingen spør hvor grensen går.
De spør heller ved å prøve; hvor mye kan de ta?

Det merkelige er at dette sjelden skjer i andre yrker.

Ingen går inn til en tannlege, setter seg i stolen, får en times samtale og går igjen fordi det var «inspirerende». Ingen ber en rørlegger jobbe gratis fordi det gir «synlighet».

Men kunstnere forventes å gi bort arbeidet sitt.

Ideene sine.
Tiden sin.
Oppmerksomheten sin.

Som om kreativitet er en uuttømmelig brønn.

Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer minner det meg om hvordan vi behandler naturen.

Vi tar oljen.
Vi hogger tømmeret.
Vi plukker bærene.

Vi bygger turisme rundt landskapene til de ikke tåler mer.

Og vi fortsetter å hente ut litt til.

Bare litt til.

Vi spør ikke hvor grensen går.
Vi spør hvor mye vi kan ta.

Helt til det står igjen noe som er tømt.

Det skjer ikke alltid brått og brutalt, men sakte og over lang, lang tid.

Det skjer i mailboksen.

Ukentlig, ofte daglig.

Folk som vil ha råd.
Folk som vil lette hjertet sitt.
Folk som vil komme litt nærmere fordi de vet at jeg har kapasitet.

De skriver lange brev.
Om livet sitt. Om kriser. Om veivalg.
Eller drømmen de selv har om å velge kunsten.

Og jeg svarer ofte. Jeg føler smerten, eller lengselen de har, og jeg vil være medmenneske.

I mailboksen vil de både ha kontakt. Og de vil vite hemmelighetene.

Hvordan produserer jeg trykkene mine?
Hvem trykker dem?
Hvilket papir bruker jeg?
Hvordan gjør jeg det teknisk?

Kan de bare ta noen notater?

Ofte med den samme begrunnelsen:
De vil jo bare gjøre det samme selv.

Jeg har opplevd mye i dette yrket.

Ansatte som underslår.
Samarbeidspartnere som bryter kontrakter.
Mennesker som stjeler ideer eller arbeid.

Kanskje behandler vi mennesker som skaper som vi behandler andre naturressurser:

Vi ser noe levende.
Noe som gir.
Og så forsyner man seg.

Jeg har gjort dette i mange år nå. Skapt. Delt. Gitt.
Og jeg kjenner det i kroppen.
Jeg er lei av det.

Jeg er utmattet av å hele tiden måtte beskytte det jeg lager.

Utmattet av å trippelsjekke med den kjipe magefølelsen, å konkurrere med kopier, deale med kyniske forretningsfolk, raske ideer og mennesker med kort oppmerksomhetsspenn. Noen ganger føles det som om jeg står midt i et marked hvor alle roper, alle tar, alle vil ha.

Og jeg kjenner på en tanke jeg aldri trodde jeg skulle få:

Kunstnerens største kamp er ikke å bli sett.
Det er å ikke bli tømt.