Vi er på besøk i nok en småby. Jeg har holdt et foredrag, og vi er invitert ut for å spise med en hel gjeng etterpå. Vi følger etter bilen som vet hvor vi skal, og kjører inn på nok en enorm parkeringsplass, omgitt av lave industribygg som kunne vært hva som helst – Litt som Biltema eller Maxbo hjemme i Norge.
Men i dag er det restaurant. Denne gangen: meksikansk.
Vi blir tatt imot som om vi er stamgjester. “Amigos!” sier servitøren, med et stort smil som ikke helt gir oss noe valg. Vi er plutselig amigos. Alle er amigos.
Restauranten er ny og skinnende og på størrelse med en IKEA-restaurant. Vannet kommer først. De samme enorme glassene, fulle av is. Micki holder opp glasset foran ansiktet sitt så det forsvinner, og sier lurt gjennom isbitene: Huuhuuu, se på meg. Jeg ser på henne. Det ser ut som hun er inni et akvarium. Hun legger merke til at sugerøret ikke når ned i bunnen.
Så menyen. Autentisk, men like massiv, like overveldende. Den inneholder sikkert 200 ulike valg, uten å overdrive. Enchiladas, burritos, quesadillas.
Og så ser jeg en imponerende margarita over bordet, som ikke er et cocktailglass, men et halvliters prosjekt. Den settes ned med tyngde. Klunk. Som om den også er en del av opplevelsen, ikke bare noe å drikke. Mer en flytende promilleskulptur.
Micki kommer tilbake fra do akkurat i det maten ankommer.
De setter ned bestillingen hennes – “Pollo Loco” – og det er absolutt helt loco hvor stor den er. Det er ikke en porsjon, det er et landskap. Det er ikke en tallerken, men en scene. Ris, kjøtt, salat, pico de gallo, salsa, flytende ost, alt i overflod.
Hvordan fikk de den kyllingfileten til å bli en halv kvadratmeter stor?
Hun ser på tallerkenen, og så på meg.
Ser på tallerkenen. Ser på oss.
Og så tilbake på tallerkenen.
Øynene blir store, og hun sier nesten ingenting. Bare et lite: “Er alt dette mitt?” Det er noe med det øyeblikket. Når det går opp for henne at dette faktisk er normen her.
Min mat dukker aldri opp. Den har visst forsvunnet fra bestillingen.
Men det spiller egentlig ingen rolle, eller er egentlig flaks, for vi sitter allerede med mer enn nok. Vi får en ekstra tallerken og spiser sammen. Det smaker godt, og vi plukker, smaker og ler litt av hele greia.
Og likevel: vi kommer ikke i nærheten av å spise opp. Micki har munnen full av tortillas mens hun lener seg bort til meg.
«Mamma hvorfor deler servitøren ut isoporkasser?»
Før vi er ferdige, begynner servitøren å rulle ut doggybag-seremonien. Systematisk. Rundt oss sitter folk fortsatt og spiser mens andre samtidig pakker ned maten sin ned i isopor-esker. Burritos i vedkubbeformat, som skubbes over i boksen og presses sammen. Hengslende lokk som kneppes knirkende igjen, saus som renner over kanten.
Det er noe nesten brutalt over det. Ingen venter. Ingen rolig avslutning.
Vi tar med oss restene av den gale kyllingen, vi også, siden alle tydeligvis skal spise resten av måltidet hjemme i stedet for rundt bordet, og gjør så godt vi kan; vi bretter sammen de innsausede levningene i den utdelte isoporkisten. Denne litt uverdige evakueringen av måltidet får meg til å lure på hvor og når vi skal fortære dette. Jeg ser for meg guacamole i gulvteppet på leiebilen.
Til slutt får vi hver vår kvittering. Ikke noe regnestykke rundt bordet og samtalen rundt “skal vi dele?” – alt er allerede delt opp. Effektivt. Vi går bort til kassen og betaler, som i en butikk. Og så legger vi tips, som forventet, selv om maten ble glemt bort.
Når vi går ut igjen til den enorme parkeringsplassen, sier Micki:
