Jeg vet. Det høres ut som en litt merkelig ting å skrive i juni.

Ikke er jeg verken homofil eller trans. Jeg er en ganske privilegert, trygg, heterofil tobarnsmamma i 40-årene som ikke henger opp Pride-flagg fordi jeg ønsker å fortelle verden hvem jeg deler seng med, eller for å aktivt fremme lakk, lær eller glitter.

Jeg henger det opp fordi jeg vet hvordan det føles å skjule seg.

Ikke nødvendigvis bak en skapdør, men bak alle de andre dørene eller maskene som vi mennesker setter opp rundt oss.

Jeg vokste opp med deler av familien i kristne miljøer. Ikke julegudstjeneste-kristne. Virkelig kristne. I gruppen av dem som identifiserer som Jesu barn og tenker at Bibelen og pastoren har svar eller fasit på det meste. De tok meg med i miljøene sine. Til menighet eller sommerleir.
Og jeg skriver ikke dette for å generalisere kristne. De er ikke en homogen gruppe, de heller. Men jeg vil dele min erfaring, fordi jeg vet at jeg ikke er alene.

Jeg lærte tidlig at homofili var synd. At homofile måtte be om tilgivelse og bli helbredet, siden djevelen og mørke krefter hadde tatt bolig i dem.

Jeg lærte også at det fantes gode og onde – eller riktige og gale mennesker. Riktige og gale følelser. Riktige og gale tanker. Riktige og gale måter å leve på.

Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg som barn var egentlig ikke synet på homofile. Det var atmosfæren – og den konstante overvåkningen.
Den usynlige kontrollen. Skammen. Frykten.
Jeg husker at jeg stadig kjente etter, selv som lite barn.

Har jeg lov til å si dette ordet? Har jeg lov til å mene dette? Har jeg lov til å le av dette? Har jeg lov til å gå dit? Har jeg lov til å være venn med dem? Har jeg lov å høre på denne sangen? Har jeg lov til å danse, synge og være meg selv akkurat nå?

Jeg ble mester på å lese rommet. Å ta tempen.

Jeg husker at jeg lot være å fortelle at jeg hadde vært på hyggelig besøk hos naboene som var lesbiske.

Fordi jeg gikk rundt med et indre kontrolltårn som hele tiden overvåket alt jeg sa og gjorde. Etterhvert begynte jeg å legge merke til at jeg ikke var alene.

Alle andre gjorde det samme. Det var som om hele miljøet var bygget rundt et verdensmesterskap i å være snill, god og riktig.

Alle kunne de subtile reglene.

Fy Faen var ikke lov å si.
Fy Fabian kom man derimot unna med.

Alle visste hvilke meninger som var lov. Alle visste hvilke følelser som skulle skjules. Alle visste hvilke spørsmål som ikke burde stilles. Resultatet var at jeg aldri helt visste hvem folk egentlig var.

For når mennesker bruker store deler av livet på å være riktige, blir det mindre plass til å være ekte. De stivner.
For hvis man ikke fulgte reglene, så ville man til slutt komme til Helvete.

Dette holdt meg våken mange ganger som barn.

Ganske tidlige bestemte jeg meg for å ta avstand fra dette mijøet. Jeg ville ikke lengre bli med på søndagsskole, og måtte virkelig krangle med egen aksept for at jeg, som familiens sorte får, faktisk måtte reise ned til Helvete helt alene, når resten av familien ville bli loset gjennom perleporten med glorier over hodene sine. (Men kanskje jeg i hvert fall ville treffe de lesbiske naboene der nede, og de var jo ganske
hyggelige og hun ene gikk dessuten alltid i veldig kule tøfler.)

Så. Jeg bestemte meg for å undersøke mulighetene for å ta med meg to små personlige ting bare, som hadde gjort den evige tilværelsen i helvete litt lettere. Og min løsning som 10-åring, var å få ta med tannbørsten og den lille bordveven som jeg hadde fått til jul. (Tannhygiene og en hobby kom til å i hvert fall løfte oppholdet fra ulevelig til sånn ok+.)

Å skrive dette får meg både til å ville le og gråte. Det er rart og litt sårt å sette ord på som voksen. Derfor blir jeg kanskje så sinna når jeg gjenkjenner moralsk identitetsskam og frykt i barn og unge.

Jo eldre jeg blir, desto mer overbevist blir jeg om at Pride handler om noe langt større enn seksualitet, og den vestlige friheten til å få være en glitrende homse i Pride-paraden.

Jeg tror det handler helt enkelt om frykt og masker.
Ikke bare frykten homofile kjenner på når de vurderer om de tør å holde kjæresten i hånda på gata. Men frykten vi alle kjenner på:

Frykten for å være oss selv.

I dag er jeg ganske trygg på meg selv, og jobber kanskje i et litt fritt og fryktløst felt: Jeg får være kunstner, men også en myk terapeut OG ærlig spaltist med hard penn. Jeg får høre hele tiden at jeg er så «tøff som tør». Jeg er takknemlig for mine privilegier og tenker ofte at tiden har endret seg siden jeg var barn.

Men vet du hva som overrasker meg? At jeg møter akkurat den samme mekanismen overalt. Både hos klienter/kunder og i kommentarfeltet. Det er bare med andre kostymer.
Noen sitter fast i religiøse regler. Andre sitter fast i sosiale regler. Noen sitter fast i familiens forventninger. Andre sitter fast i karriere, status, kropp, fasade og prestasjoner.
I psykologien snakker vi om egoet som noe nødvendig. Egoet er en portvakt som hjelper oss å navigere i fellesskapet. Det hjelper oss å forstå sosiale regler og ta hensyn til andre mennesker.
Men hos mange av oss har portvakten overtatt hele huset. Vi lever ikke lenger ut fra egne verdier. Vi lever utelukkende ut fra frykten for hva andre skal tenke.
De fleste av oss går rundt med et usynlig manus vi prøver å følge. Hvor vi sier det riktige. Mener det riktige. Stemmer det riktige. Poster det riktige. Kler oss riktig. Smiler riktig.

Og sakte, nesten umerkelig, begynner vi å forsvinne.
Jeg tror faktisk mye av den psykiske uhelsen vi ser rundt oss i dag handler om akkurat dette.

At mennesker blir fremmede for seg selv. At de bruker så mye energi på å passe inn at de mister kontakten med det som prøver å komme ut fra sjelen. Det spontane. Det levende. Det ekte. Det som ikke passer helt inn i malen.
Jeg tror bare homofile synliggjør noe som gjelder oss alle.

For noen uker siden snakket jeg med en tilsynelatende liberal kvinne som ikke turte å henge opp Pride-flagg i hagen sin i det trygge villastrøket sitt. Hun var ikke homofil. Ikke lesbisk. Ikke trans. Men hun turte ikke – hun var for nemlig redd for hva naboene ville tenke om henne.

Og der traff det meg som et slag i magen. For hvis en heterofil kvinne ikke tør å henge opp et flagg hun egentlig ønsker å vise som støtteerklæring, fordi hun frykter reaksjonene fra omgivelsene, da handler dette ikke lenger
om seksualitet.

Da handler det om frykt.
Den samme frykten som holder homofile i skapet.
Den samme frykten som får ungdom til å skjule personligheten sin.

Den samme frykten som gjør at voksne mennesker lever liv de egentlig ikke vil leve.
Den samme frykten som får oss til å tie når vi burde snakke.

Er det derfor Pride provoserer? Ikke fordi folk er så himla opptatt av hvem som elsker hvem?

Men fordi Pride minner oss om noe mange av oss har brukt et helt liv på å unngå:
Spørsmålet om hvem vi hadde vært uten masken, og hvem vi hadde vært dersom vi sluttet å spørre naboen om lov.

Dersom vi sluttet å spørre kommentarfeltet om lov.
Dersom vi sluttet å spørre foreldrene våre om lov.
Dersom vi sluttet å spørre frykten om lov.

Vi liker å tro at vi er frie mennesker i et fritt samfunn. Men mange av oss går rundt som våre egne fangevakter. Vi overvåker oss selv hele tiden. Passer inn. Justerer oss. Toner oss ned. Svelger ordene. Pakker inn meningene. Skjuler følelsene. Vi spiller rollene vi tror vi må spille for å få lov til å høre til.

Så ja; jeg tror virkelig Pride handler om noe mye større enn seksualitet.
Om retten til å eksistere uten å krympe seg.
Om retten til å vise fargene sine.
Om retten til å være et helt og komplekst menneske.
Og kanskje er det nettopp derfor noen blir så provosert..?

For når ett menneske tar av seg masken, blir alle vi andre minnet på at vi fortsatt går rundt med vår.

Og at de fleste fengsler ikke bygges av murstein.

De bygges av forventninger.
Noen ganger av religion.
Noen ganger av samfunnet.
Men aller oftest av oss selv.

———

Av Mona Stenseth

Billedkunstner og myk terapeut med hard penn. Spaltist i Telemarksavisa

(kronikk publisert i TA 3. juni 2026)