Jeg fant dem i listverket over døra, da jeg flyttet bort et garderobeskap på hytta. Jeg trodde det var sagflis, eller var det kanskje noe gammel isolasjon? Oppå skapet lå et fint, men litt klissete brunt støv som hadde samlet seg i en liten haug. Det var beviset. Her fantes det liv som beveget seg inni veggen, i ganger jeg ikke kunne se.

Stokkmaur. De spiser ikke hytta mi opp – ikke slik verken ild eller råte ville gjort det. De bare trenger et sted å bo. Graver seg ganger i treverket, legger egg, lever sine liv i det som skulle vært veggene mine, kanskje til og med taket mitt. Problemet er jo at de etterhvert blir flere og flere, så hytteveggene blir mindre.

Jeg ringte skadedyrfirma samme dag. Det var ikke noe å diskutere. Ingen av oss tenkte: La oss først høre mauren sin side av saken – la oss undersøke om det finnes en fredelig sameksistens mellom oss hvor alle kan være venner.

Ingen klandres for å rydde i et maurproblem. Eller å tråkke på en kakerlakk. Men drep en sommerfugl med vilje, og du er plutselig et monster. Det er estetikkens uskrevne moral: det stygge dreper vi uten å tenke oss om. Det vakre skal vi verne.

Vi har gjort det samme med mennesker. Kolonimaktene definerte hele folkegrupper som «usiviliserte» for å få lov til å herje fritt. Vi gjør det samme med hva vi spiser: Ku og kylling, tommel opp! Hest og hund, nei takk!

Eller insekter på middagstallerken. Eller maur i hytteveggen. Vi vil bare ikke ha dem der. De ødelegger et sted som er mitt, og det må de slutte med. Vi fjerner dem, og sover bedre om natten fordi vi vet at huset er trygt igjen. Om de får bli værende vil de jo bare uthule treverket mer og mer. Bit for bit, år for år, blir det til slutt bare et skall av seg selv.

Det slo meg, der jeg sto med paranoide maur-antenner ved siden av skadedyrmannen som la ut åtene sine: hvor selvsagt denne logikken er. Skadedyr skader. Vi fjerner det som skader oss. Ingen protesterer på den logikken.

Så… Hvorfor får vi mennesker lov til å holde på slik vi gjør? Er vi mennesker egentlig noe mer enn skadedyr? Ikke «de andre» – men alle oss? Som den arten vi har utviklet oss til å bli? Jeg spør ikke retorisk, jeg føler meg oppriktig som en del av problemet.

Og hvorfor er det egentlig så forbannet selvsagt at menneskelig eksistens skal sikres og forsvares for enhver pris? Vi lærer oss tidlig at mennesket er på toppen av næringskjeden, i spissen øverst på trekanten, i stedet for en del av et sirkulært økosystem som henger nøye sammen med alt annet liv.

Hvorfor må vi feks sørge for å få opp fødetallene når kloden allerede har alt for mange mennesker? Se hva mennesket er blitt. En produksjonsenhet. Grådig. Arrogant. Avkoblet fra nesten alt som en gang gjorde oss til noe mer enn bare kyniske forbrukere av stedet vi bor på. Vi har fjernet nettopp det som gjorde oss menneskelige – kontakten med hjertet, med jorda, med hverandre – og så kaller vi det fremgang, vekst eller fremtid.

Her er et tall jeg vil du skal huske: 73 prosent.

Så mye har verdens ville dyrebestander falt siden 1970. Tenk på alle artene som ville levd videre uten oss. Insektene vi ikke engang rekker å gi navn før de er borte. Én million arter står nå i fare for å forsvinne for godt, i et tempo forskerne sier er titalls til hundretalls ganger raskere enn det naturen selv noen gang har hatt. Skogen ville vokst tilbake der vi lot den stå. Havet ville fylt seg igjen der vi lot være å tømme det.

Jeg ramlet over en setning på sosiale medier som satte seg fast i hjernen min: «The Earth is 4.6 billion years old. Let’s scale that to 46 years. We have been here for 4 hours. Our industrial revolution began 1 minute ago. In that time, we have destroyed more than 50% of the world’s forests.»

I sommer hadde jeg en passasjer med på biltur som bemerket hvor utrolig lite insekter det var på frontruta da vi kom frem, kontra da vi vokste opp og bilen var dekket av sprengte spyfluer, kollidert veps, mygg og knott som måtte skrapes av på bensinstasjonen. Og med manglende fluer på frontruta kom jeg til erkjennelsen. Det er ikke stokkmauren som er problemet i hytta mi. Det er meg, jo! Jeg er skadedyret.

Jeg er hun som skrur på lyset, fyrer i peisen, kjører bilen, produserer søppelet som fraktes frem og tilbake – jeg, som har tatt for gitt at jeg har rett til å være her på hytta (i skogen!), uansett hva det koster alt annet levende.

Her sitter jeg, trygt med MacBooken min fra Silicone Valley og et glass rødvin fra andre siden av kloden og spiser oliven som også har reist langt, og triumferer over at jeg har vunnet slaget om hytta.

Jeg peker ikke på de andre. Jeg ser meg selv i speilet.

Menneskearten er verre enn stokkmauren, for den tar bare det den trenger for å overleve. Vi tar mer. Vi tar alt. Vi er hjerteløse på en måte ingen annen art er – vi vet bedre, og gjør det likevel. Alt fordi vi fortstår verden gjennom en trekant, og ikke en sirkel.

Vi har hatt gode grunner, har vi sagt. Religionen ga oss retten til å legge jorda under oss. Imperiene uthulte hele kontinenter for ressurser, undertrykte folk, kalte det sivilisering. Kristne europeere koloniserte hele kloden og kalte det redning, utvikling, misjonering. Vi brukte makt vi ikke hadde rett til, og skjulte den bak ord som fremgang og vekst.

Igjen og igjen etterlot vi oss skader og dødsfall vi sjelden regner med i historien vi forteller om oss selv. Her kunne jeg valgt å si noe om politikk, makt og religion, noe om de store krigene som skjer nå. Om bildene fra Gaza. Men jeg skal ikke rote meg vekk.

Vi er ikke engang rovdyr. Rovdyret dreper for å spise, og stopper der. Det tar ikke mer enn sirkelen/økosystemet tåler. Ulven dreper ikke hele saueflokken for å tjene penger på å selge dem til andre ulver. Men vi, menneskene, vi harver bare over. Vi tar alt vi kan få, og later som det er utvikling og suksess.

Men det stopper ikke med imperiene. Den grådige industrien tar over der de slapp. Fordi de kan, og fordi det er lønnsomt å uthule verden. Gruveselskaper sprenger fjell for mineraler. Oljeselskaper borer der ingen burde bore. Trålere raserer havbunnen og hele økosystemer. Datasentre reiser seg over hele kloden nå, som grå durende kreftsvulster i myr og skog, og drikker strøm og vann som om det var uendelig. Alt for at noen få – milliardærene, den ene prosenten øverst – skal bli enda rikere.

Vi andre vil egentlig bare gå i skogen. Bade i vannet. Puste inn luften. Vi står forsvarsløse, for vi eier ikke noe av det. Papirer sier at andre gjør. Men ingen eier noe. Ikke sånn før vi lagde maktsystemer for det. Vi er dyr, alle sammen, som deler denne plassen en kort stund. Vi eier faktisk like mye når vi blir født, som når vi dør: Ingenting.

Jeg skulle gjerne trodd at vi bare fulgte vår natur, slik mauren følger sin. Uskyldig – uten å vite bedre. Men jeg tror ikke det er sant lenger. Vi vet. Vi har visst lenge. Grådigheten vår er bare større enn vettet. Og vi fortsetter likevel – fordi det er bekvemt, fordi det er lønnsomt, fordi det er lettere å late som vi ikke skjønner hvor det bærer.

Vi er den eneste arten som gjør så mye skade at vi holder på å utrydde oss selv. Fortjener vi å bli utryddet?

Kanskje er svaret allerede i gang, langsomt, i flommene, tørken, skogbrannene, massedød i dyreverden. Kanskje er ikke dette katastrofer som rammer oss utenfra.

Kanskje er det bare helt enkelt og greit kloden som endelig ringer sitt eget skadedyrfirma.

__________________________

Av Mona Stenseth

Billedkunstner og myk terapeut med hard penn. Spaltist i Telemarksavisa

Kronikk publisert i TA 19. september 2026