Smak på spørsmålet – uten å avvise det, uten å ta det som et angrep. Jeg vil du skal tenke på hvordan verden hadde sett ut om menn faktisk hadde likt kvinner.

…Hva mener jeg med det? La meg utdype, og samtidig advare om at jeg kommer til å dra inn bla. heksebrenning og lobotomi. Men la oss kjenne på et tankeeksperiment sammen.

Jeg tviler ikke på at menn ønsker kvinner, eller trenger det kvinner bidrar med. Men – tenk om menn faktisk hadde likt kvinner. Respektert dem som mennesker. Som subjekter. Som bærere av innsikt, autoritet og makt.

Jeg tviler heller ikke på at mange oppriktig mener at de liker kvinner. Likevel er det påfallende hvor ofte dette i praksis viser seg å handle om noe annet: At mange menn kun liker det kvinner tilbyr. Seksualitet. Bekreftelse. Omsorg. Emosjonelt arbeid. Stabilitet.

Men. Forskjellen mellom å like et menneske og å sette pris på det mennesket gjør for deg, er ikke språklig. Den er strukturell.

Spørsmålet blir derfor ubehagelig: Hvordan hadde verden sett ut dersom menn faktisk ønsket vennskap med kvinner, søkte råd hos kvinner, snakket om kvinner med samme respekt som de snakker om menn de beundrer? Menn søker ofte andre menns bekreftelse, og ikke kvinners. Og hva betyr det, i et slikt lys, at kvinner så ofte beskrives som irrelevant eller helt enkelt irriterende?

Språket er bemerkelsesverdig konsistent. Kvinner er for mye. Masete. Krevende. Kontrollerende. På tvers av kulturer og generasjoner reduseres hun til «kjerringa». The ball and chain. The nag. Dette presenteres gjerne som humor, som ufarlig ventil. Men humor er sjelden nøytral. Den fungerer som sosialt akseptabel emballasje for forakt.

Samtidig er det ofte kvinner som holder livene sammen. I de fleste familier er det kvinnen som organiserer hverdagen, forutser behov før de blir konflikter, holder relasjoner levende og bærer det emosjonelle klimaet. Hun leder i praksis, uten tittel og uten anerkjennelse. Hun sørger for at barn, eldre, relasjoner og rutiner fungerer. Dette er ikke et unntak. Det er et mønster.

Menn tar makt – kvinner tar ansvar.

Mange samfunn har vært patriarkalske i det offentlige, men funksjonelt matriarkalske i det private. Menn har hatt lover, titler og formell makt. Kvinner har båret livets indre infrastruktur, det som faktisk gjør at mennesker holder sammen over tid. Spenningen oppstår når denne realiteten kolliderer med et maskulint selvbilde bygget på forestillingen om hvem som er den naturlige lederen.

Når samtidsmannen ofte i praksis er følger, men i ideologi hersker, oppstår det en dissonans. Det som ikke kan erkjennes som avhengighet, omdannes til irritasjon. Det kvinnen gjør for å holde systemet oppe, fremstilles som kontroll. Ledelse blir til nagging. Ansvar blir til mas. Mannen fremstår som et offer, mens kvinnen blir problemet som må korrigeres.

Dette er ikke bare privat dynamikk. Det er historisk gjenkjennelig.

Mellom 1400- og 1700-tallet ble titusenvis av mennesker henrettet i europeiske hekseprosesser. Flertallet av dem var kvinner. Dette er ikke omstridte tall, men historisk konsensus. Kvinnene som ble rammet, var ikke tilfeldige ofre. De var jordmødre, helbredere, eldre kvinner med kunnskap, kvinner som levde utenfor etablerte kontrollstrukturer. Bare i Finnmark ble 91 mennesker henrettet som hekser, hvorav 77 var kvinner, i et område med svært liten befolkning. Dette var ikke massehysteri. Det var rettsvesen, tortur og dødsstraff, administrert av staten.

Da heksebålene etterhvert ble mindre poppis, forsvant likevel ikke mekanismen. Den bare skiftet form.

I rundt to hundre år etter den siste henrettelsen ble kvinner som uttrykte livskraft utenfor rammen, regulert medisinsk. Hysteri rommet alt fra sterk vilje til motstand mot ekteskap. Kvinner ble isolert, beroliget med opiater og i noen tilfeller utsatt for kirurgiske inngrep som fjerning av livmor, eggstokker eller klitoris. Senere kom elektrosjokk og lobotomi, der en vellykket behandling ofte betydde én ting: en roligere kvinne. Dette var ikke avvik. Det var institusjonalisert praksis. Målet var det samme som i dag: føyelighet.

På 1800-tallet og langt inn i det 20. århundre ble kvinner som var «ulydige», selvstendige, sinte, sørgende, seksuelle, kreative, eller vanskelige å tilpasse, i stor skala definert som psykisk syke. Pasienter som måtte stenges inne og tøyles, temmes, ties.

Diagnosen «hysteri» rommet alt fra sterk vilje til motstand mot ekteskap. Kvinner ble fratatt juridiske rettigheter, isolert, beroliget med sterke medisiner og i enkelte tilfeller utsatt for irreversible kirurgiske inngrep. Senere kom elektrosjokk og lobotomi. En vellykket behandling ble ofte forstått som én som gjorde kvinnen roligere. Mer håndterlig.

Dette var ikke enkeltstående overgrep. Det var institusjonalisert praksis, brukt på titusener av kvinner over flere generasjoner. Når kvinner ikke lot seg regulere sosialt, ble de regulert medisinsk. Målet var ikke primært helbredelse, men tilpasning.

En passiv kvinne var en god kvinne. Unnskyld – jeg mener selvfølgelig er.

I dag trengs verken bål eller sanatorier. Nå holder det med latterliggjøring, devaluering og vedvarende mistillit. Kvinner i offentligheten får stemmen analysert, posisjonen sin devaluert, klærne vurdert, følelsene mistenkeliggjort. De dømmes uansett hvilken retning de tar. Hun er enten (eller samtidig) for ung eller for gammel, for deilig eller for stygg, prøver for hardt eller gidder ikke å prøve. Hun må jobbe som om hun ikke er mamma, og være mamma som om hun ikke har en jobb. Samtidig.

Frykten for feminisme handler sjelden om likestilling. Den handler om skrekkfantasien om et omvendt hierarki, om at kvinner ved makt skal gjøre mot menn det menn historisk har gjort mot kvinner. Men det matriarkalske prinsippet handler ikke om dominans. Det handler om å verne flokken. Om å fordele ansvar og goder slik at helheten overlever. Om å forstå makt ikke bare som kontroll, men som forvaltning.

Når menn uttrykker sinne, tolkes det som handlekraft. Når kvinner gjør det samme, tolkes det som emosjonalitet. En mann kan feile som individ. En kvinne feiler som kjønn.

Det er derfor sammenligningen med hekseprosessene provoserer. Ikke fordi den er overdreven, men fordi den peker på kontinuitet. Vi brenner ikke kvinner på bål lenger. Vi sparer på ilden og gjør det heller på andre, mer subtile måter. Med språk. Med mistillit. Med giftige systemer som gjør det risikabelt for kvinner å ta makt, og straffbart å bruke den.

De aner ikke hvordan det å leve i dette regimet.

Samtidig har menn ledet verden i århundrer, politisk, økonomisk og militært. Resultatene er velkjente: krig som tilbakevendende løsning, økonomiske systemer som prioriterer vekst fremfor liv, og miljøødeleggelse i et tempo som truer fremtiden. Dette er ikke en moralsk dom over menn som individer, men en nøktern observasjon av helt tragiske historiske utfall.

Den dominerende måten å organisere makt på har nådd sine grenser, og jeg skriver dette fordi jeg reflekterer mye om verdensordenen som føles som om den er i fritt fall.

Likevel møtes tanken om kvinnelig ledelse ofte med skepsis, som om den var naiv. Dette til tross for at kvinner allerede bærer samfunnets indre strukturer. De holder familier, omsorgsnettverk og relasjonelle systemer sammen. Kompetansen finnes. Den har bare ikke blitt definert som makt.

Kanskje er det derfor kvinner så ofte blir mislikt. Ikke fordi de er for mye, men fordi de speiler noe ubehagelig: at verden allerede bæres av dem, uten at de får styre den. At den som reduseres til «kjerringa», ofte er den som holder alt sammen.

Tenk om menn faktisk hadde likt kvinner. Ikke bare som objekter for begjær eller omsorg, men som bærere av en annen måte å forstå makt på. Det ville ikke vært ekstremt.

Det ville vært realistisk.

Og det kunne vært vår beste sjanse til å få en verden som faktisk henger sammen.

For ærlig talt gjør den ikke det akkurat nå.

(Kronikk publisert i Telemarksavisa på kvinnedagen 8. mars 2026)