«Mona, du må jo skjønne at folk gir deg to sekunder før de scroller videre.»

(Det var ment som et vennlig råd.)

Jeg hadde lagt ut en reel av maleprosessen min som varte i nesten ett minutt. Ett minutt. (!) Som om jeg hadde publisert en tre og en halv times dokumentar. Rådet jeg fikk var klart: Kort det ned! Finn en hook! Fang dem i første sekund. Hold dem der. Maks 15 sekunder, ellers er du borte.

Responsen jeg fikk var ikke ond. Den var realistisk. Slik fungerer det nå. Du må fange dem i første sekund. Premissene for sosiale medier har endret seg fullstendig.

Dette er ikke lenger et sosialt rom. Det er en nådeløs oppmerksomhetsmaskin. Det som er langsomt, modnende og krevende, det taper. Og det som skriker høyest vinner. Og fordi dette er den nye normen, kan hjernen din kjede seg av denne teksten ca her, og ønske å scrolle videre til noe mer stimulerende innhold som gir umiddelbar dopamin. Men jeg velger likevel å skrive videre, fordi jeg mener at det er nettopp dette vi trenger. Det som jobber bittelitt dypere i systemet.

For dette er ikke kritikk av publikum. Det er en beskrivelse av systemet, som ødelegger oss sakte men sikkert.

Jeg har jobbet selvstendig som billedkunstner i 16 år, og sosiale medier har vært mitt digitale butikkvindu. Mye av det har vært mulig nettopp fordi disse plattformene ga meg synlighet. Jeg har fått kunstkunder, kursdeltakere og store samarbeidspartnere jeg aldri ville møtt ellers. Jeg har vært privilegert.

Fortsatt er jeg synlig gjennom det samme butikkvinduet, men på gaten har det skjedd noe. Utenfor stopper ikke kundene og titter inn med undring. De løper forbi med snutene ned i telefonene sine. Premissene for å bli sett har endret seg fundamentalt.
Fordi jeg nå drukner på tredje sekund.

Jeg blir scrollet forbi til fordel for en KI-video, en «overvåkningstape» av en hund som jager bort en bjørn fra en balkong og redder en baby. Jeg drukner i algoritmene til fordel for en influencer som skal spise en skorpion som en challenge.

Og jeg forventes å justere meg etter det.

Det som trigger raskest belønnes: sjokk, konflikt, sensasjon, overdrivelse. Det mest høylytte. Det mest ekstreme. Det mest umiddelbart forståelige.

Jeg blir straffet (nedprioritert og gitt færre visninger) av Meta for å dele et for seigt innlegg, og må «fortjene» plassen igjen ved å dele en video som treffer bedre. Og når jeg gjør det, får jeg opp en liten varsel om at «hurra, du har laget video som fenger! Vi viser deg derfor til flere!»

Når jeg vet at jeg har to sekunder før jeg blir scrollet forbi, begynner jeg uunngåelig å tenke:

Hvordan kan jeg gjøre dette mer fengende? Mer effektivt? Mer tilpasset? Hvordan kan jeg holde deg igjen litt lenger?

Gradvis flyttes fokuset fra kunstnerisk nødvendighet til strategisk optimalisering.

Jeg merker det i egen praksis. Jeg begynner å redigere ikke bare videoene mine, men uttrykket mitt. Jeg vurderer tempoet i maleprosessen opp mot publikums sannsynlige tålmodighet. Jeg kjenner et konstant blikk over skulderen.

Det er her problemet oppstår.

Ekte kunst, for meg, oppstår ikke i konkurranse om oppmerksomhet. Den oppstår i konsentrasjon. I langsomhet. I stillhet. Den krever at jeg er i kroppen og i sansene, ikke i hodet og i statistikken.

Når jeg skaper med algoritmen som medforfatter, skjer det noe med selve drivkraften. Jeg blir mer opptatt av mottakelsen enn av nødvendigheten. Mer opptatt av respons enn av resonans.

Samtidig er jeg økonomisk avhengig av å selge, for å kunne fortsette å leve av å være kunstner. Og det blir stadig vanskeligere å nå ut til publikum som jeg lever av. Dette er et ømt dilemma.
Det er stor, stor forskjell på å skape og å produsere. Når systemet kun belønner produktivitet og manipulering av oppmerksomhet, truer dette skaperkraft og tilstedeværelse. Alt som er tregt, komplekst eller krever modning taper i konkurransen. Ikke fordi det mangler verdi, men fordi det ikke fungerer optimalt i en økonomi bygget på kontinuerlig stimulering.

Men… Jeg vil ikke leve på denne måten.

Spørsmålet jeg må stille meg selv er egentlig enkelt (selv om svaret ikke er det)

Skal jeg forme kunsten min etter et system som ikke er laget for fordypning? Eller skal jeg beskytte arbeidsformen min, selv om det koster synlighet?

Jeg er grundig i tankeboksen, og samtidig redd for å gi slipp.
Som fri og selvstendig kvinne som lever av mitt eget virke, trekker jeg likevel en parallell til 50-tallets ekteskap, der kvinnen var økonomisk bundet til mannen, uten egen konto og uten reell mulighet til å forlate et giftig forhold. Hun var avhengig.

Er det slik det har blitt med sosiale medier?

Har Facebook blitt den dominerende ektefellen jeg er økonomisk knyttet til – og derfor nøler med å gå fra?
Jeg forakter ikke sosiale medier, og jeg undervurderer ikke hva de har gitt meg. Men jeg vil ikke lenger leve i en konstant forhandling med to sekunders oppmerksomhet.
Historier som må presses inn i et 15 sekunders format for å overleve, er ikke de historiene jeg vil bruke livet mitt på.

Jeg vil lage arbeid som tåler ett minutt.

Eller ti.

…Eller stillhet.